Hvordan leser man Jesper Juul?

Skrevet av Erik Tresse. Erik er gestaltterapeut MNGF, utdannet ved Norsk Gestaltinstitutt (NGI) i Oslo med egen privatpraksis på Majorstuen i Oslo. I tillegg jobber han på Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen som konsulent med pårørende-erfaring. Denne teksten er skrevet i forkant av seminarlederutdannelsen med Jesper Juul, som han gjennomførte i 2010.

Jeg leste Jesper Juul for første gang for 9 år siden, da min sønn var 1 år. Det var et sjokk. Jeg ante for så vidt ikke hva jeg gikk til, men antok umiddelbart en negativ holdning bare ved synet av coveret. Boken ”Ditt kompetente barn” slo meg som både uspennende, ny-pedagogisk belærende og, gitt mine fordommer på den tiden, litt Steinerskoletante-aktig som overhodet ikke tiltalte meg. Både illustrasjonen og tittelen ledet tankene mine hen til hva jeg den gang innbilte meg at 70-tallets overivrige ta-og-føl-på fascinasjon innebar.

Klart jeg var fordomsfull. Klart jeg tok feil.

Innholdet sto overhodet ikke til forventningene, og jeg leste meg inn i en lykksalighet helt til boken dessverre tok slutt dagen etter. Verken før eller senere har jeg blitt grepet på en så basal måte av en bok. Ordene og tankene til Jesper Juul gikk på en måte rett forbi mitt skeptiske (og sterkt fordomsfulle) voksne jeg, og traff meg midt i barndommen. Jeg påstår nå at jeg ikke leste boken som voksen, men som barn. Og jeg gråt på hver annen side, over det jeg i dag kan kalle kraften i å endelig møte et menneske som ivaretar – tar vare på – likeverdigheten i det personlige møtet.

For det er jo ikke slik at barn blir møtt med likeverdighet. Selv om de trenger det mest av alt, selv om det er slik de selv møter hele verden.
Du kan se Jesper Juuls bøker her!

Så der satt jeg da, lettere omtumlet med sønnen min på fanget, og visste verken mer eller mindre at her; HER hadde jeg funnet et åndsideal. En troverdig kilde til voksenlivets utfordringer, en rettesnor i mitt brokete familieliv. En voksen med en åpenbar agenda – ingen skjulte. Det var en fryd.

Helt fra jeg var liten har jeg nemlig næret en sterk skepsis til alt det VOKSNE. De voksne representerte for meg noe svikefullt og skjult. De var fasadespillere. I mange år, til faktisk langt opp i tredveårene, nektet jeg derfor hardnakket å bli voksen, med alt hva det innebar av dårlige relasjoner og havarerte kjæresteskap. Jeg syns rett og slett det ikke var verdt det.

Og så oppdage en mann som på en voksen måte oppmuntret til voksenskap, og som helt skånselsløst (i mine øyne) satte barnas ve og vel i sentrum og som aldri, aldri glemte barnas perspektiv, var derfor en åpenbaring. En øyeåpner. Bokstavelig talt.

Og som en lenge etterlengtet mannlig rollemodell, skapte jeg meg også et visuelt bilde av hans fysiske fremtoning. Han måtte sikkert være stor også der, tenkte jeg, høy, godt trent kanskje? Litt sånn asketisk buddhistisk, liksom. Han manifesterte seg rett og slett som en slags overmann, i min indre billedverden.

På den boken jeg hadde var det ingen bilder. Siden den gang har jeg blitt større, og lest mange av de grunnleggende bøkene hans mange ganger. Jeg har sett flere bilder, men ingenting kom opp imot mitt eget, selvlagde, fra den gang.

På mitt første og til nå eneste (det skal bli flere) seminarer med mitt åndsideal, ble jeg derfor litt motvillig skuffet. Han så rett og slett ikke ut som det fysiske ideal jeg hadde forestilt meg. Han var tykkere, og kortere. Jeg prøvde å la være, men greide det ikke. Tanker kan være forræderiske. – Kan man nære så gode tanker og samtidig være så tykk, tenkte jeg. Jeg likte ikke å tenke det.

Heldigvis kan tanker også være befriende. Etter første ordveksling mellom Jesper og ordstyrer, slo den ned i meg: Han er engel. Jesper Juul. Den tykke engel. Og fra da av falt alt på plass.

Mine fordommer er mine fordommer. Jesper Juul sine tanker, er ord som opphever disse. Han er voksen. Jeg er ganske voksen.

Å være voksen, er fint. Det er å ha frihet. Å ta ansvar er en frihet vi har. Samvær med andre, uten å tape seg selv er ikke bare mulig, det kan være gøy.

Jeg leser Jesper Juul så ofte jeg kan. Han sier det samme hele tiden, men med akkurat så mange ord som trengs. Jeg trenger å høre det. For hver gang jeg leser ham, blir jeg oppmerksom på min egen barndom. Og jeg bærer hele barndommen min med meg. Det er en berikelse, fordi det lærer meg å skille hva jeg syns er sant fra det jeg syns er usant. For meg er det en fordel å vite dette.

Det er en fordel å være voksen. Det er ok å vokse opp. Det er bedre å gjøre det, enn å ikke gjøre det. Det er ikke lett. Vi har ingen rollemodeller å lene oss på. Den forrige generasjonen lente seg på helt andre verdier og samfunnsnormer. Vi står der og prøver og strever for å få til en relasjon til våre barn som er bedre, tydeligere og mer ekte enn vi selv har erfart. Vi har voksesmerter. Men vi vokser. Barna vokser (min sønn er blitt 10 år nå), vi ønsker så sterkt at de skal få en sterkere følelse og kjærlighet til hvem de selv er, enn mange av oss hadde.  Vi vil at de skal bli i stand til å ta bedre vare på seg selv, sammen med andre. Måten vi forholder oss til hverandre på er viktigere enn vi har trodd. Det er mulig å leve godt sammen. Vi er ikke alene. Det er verdt det.

Jesper Juul insisterer på alt dette.

Hvordan jeg leser Jesper Juul? Jeg leser ham så ofte jeg kan med tårer i øynene nesten hver gang.

Du kan se Jesper Juuls bøker her!

Du kan lese mer om Erik Tresse på hans nettside, https://www.eriktresse.no