De skilte foreldrene har nok med sitt eget kaotiske univers.
Jeg er 16 år og synes spalten din er genial. Jeg leser den hver uke, selv om jeg er litt for ung for barn ennå. Spalten gir mange gode råd om alt mulig. Min gode venninne, som er 17 år, opplevde for halvannet år siden at foreldrene skilte seg. Det var et sjokk for hele familien, inkludert moren. De var helt perfekte og konstant lykkelige. Faren flyttet ut på dagen, og moren ble helt knust. Det var meget vanskelig for venninnen min, som gikk gjennom en fæl prosess med flytting og diverse.
Etter et halvt år begynte det å gå bedre. Foreldrene hadde fortsatt ikke snakket sammen, men de var ikke like sinte som før. Men så fortalte faren etter ni måneder at han hadde fått en kjæreste. Venninnen min og søsknene hadde sagt at de ikke ville ha noen ny familie med én gang. Etter det ble alt mye, mye verre. Hun kranglet masse med faren, og faren og moren snakket ikke med hverandre. Nå er det et halvt år siden faren møtte kjæresten, og venninnen min har ennå ikke truffet henne. Kjæresten har møtt alle vennene og hele familien hans. Nå har faren sagt at venninnen min og søsteren hennes må møte kjæresten innen noen uker.
Men det største problemet er at foreldrene ikke vil snakke sammen. De snakker gjennom barna. De prøvde å skrive e-mail, men det funket ikke. De prøvde på telefon uten at det funket. Så prøvde de med advokat, men begge beskyldte advokaten for å ta parti. Venninnen min har fortalt dem en million ganger at hun ikke ønsker at de skal snakke gjennom barna, men de slutter ikke. Hva skal hun gjøre for å nå frem til foreldrene sine? Og hva skal foreldrene gjøre?
SVAR:
Det er en fryktelig ubehagelig og pinefull situasjon venninnen din er havnet i. Du skriver at hun «en million ganger» har forsøkt å gjøre foreldrene oppmerksom på at de må slutte å kommunisere gjennom henne og søsknene uten at det hjelper. Det er interessant nok det foreldre ofte skriver når de har forsøkt å nå frem til barna sine. De foreldrene anbefaler jeg for det meste å «finne sin form» det vil si å tenke seg godt om til de finner de autentiske ordene som uttrykker vilje, behov eller smerte. Det samme vil jeg foreslå for venninnen din.
Jeg forestiller meg at hun har mislykkes med sine mange forsøk både fordi ingen av foreldrene har rom for hennes behov og fordi hun ytrer seg først når det virkelig topper seg og derfor er både sint, lei og føler seg hjelpeløs. På den måten blir hun bare enda en irrasjonell stemme i foreldrenes kaotiske univers. Man kunne selvfølgelig forventet at foreldrene tok henne alvorlig og passet på henne. Men det vil de altså ikke. Og da må hun lære å gjøre det selv. Det betyr blant annet at hun må bli voksen i en fart og lære å klare seg selv. Det vil for øvrig være til stor nytte i fremtidige kjærlighetsforhold, og er derfor ingen stor ulykke. Som barn små, halvstore og voksne lærer vi av våre foreldres adferd. Vi lærer like mye av det de ikke kan som av det de mestrer.
Skriv brev.
Jeg vil foreslå at venninnen din skriver følgende brev til begge foreldrene sine:
«De siste månedene har på mange måter vært et helvete for meg. Fordi dere begge alltid har vært kjærlige og gode foreldre, har jeg hatt barnets forventning om at dere også ville passe på meg når dere selv kom i vanskeligheter. Det har jeg nå erfart at dere ikke makter. Dere har det simpelthen for travelt med deres egne følelser og prosjekter til å ta mine følelser og grenser alvorlig. Jeg er altså ikke barnet deres mer, men deres datter og dette er hva datteren deres har å si til dere:
Jeg vil ikke lenger finne meg i at dere misbruker meg ved å snakke gjennom meg. Når og hvis det skjer igjen, vil jeg bare snu meg bort og gå et annet sted. Det er den eneste måten jeg kan beskytte meg selv på. Jeg elsker dere begge fortsatt. Men det betyr ikke at jeg vil stå modell for deres umodne oppførsel, selv om jeg delvis forstår den. Dere kan naturligvis velge å tolke dette som en avvisning. Men det er det ikke. Datteren deres forsøker bare å beskytte seg selv og sitt gode forhold til dere.Til deg, far, vil jeg si at jeg vil treffe kjæresten din når det passer MEG. Hverken før eller senere. Gjennom din oppførsel det siste halvannet år har du mistet enhver rett til å bestemme hva jeg skal og ikke skal. Og jeg er ikke parat til å dele din lykke, så lenge du ikke kan romme min ulykke. En gang trodde jeg at du var allmektig og kunne alt. Nå har jeg lært at også du har dine begrensninger, som jeg må forholde meg til.
Jeg vil gjerne at dere begge tenker over det jeg har skrevet og gir meg et skriftlig svar som ikke handler om deres personlige lykke og ulykke, men om deres forhold til meg slik det skal se ut i fremtiden.»
Hvis venninnen din leser dette og kjenner seg selv igjen i ordene mine, skal hun formulere seg omtrent slik. Hun skal hverken beskrive sine egne følelser eller appellere til sine foreldres «bedre jeg», men gjøre det klart hvor hun står og hva hun vil i sitt fremtidige forhold til foreldrene sine. Et forhold som hun har nøyaktig samme rett til å definere som de har.
Jeg vet av gode grunner ikke hva din venninnes foreldre skal gjøre for å forbedre situasjonen. Faren er selvopptatt på grunn av sin nye lykke og moren på grunn av sin ulykke. Det vil antagelig ta enda et par år før de begge er i stand til å forholde seg anstendig til hverandre og sine felles barn. Derfor er det så viktig at venninnen din definerer seg som voksen nå. Gjør hun ikke det, blir hun offer for foreldrenes skilsmisse og risikerer å miste alt det gode de også har gitt henne. Hun vil trenge et nytt, trygt nettverk, som jeg håper at du vil være en del av. Livet som voksen innebærer ofte stor ensomhet. Men det er bare et problem hvis man i tillegg er alene. Snakk med henne om hennes liv som barn og hjelp henne med å si farvel til den delen av livet sitt. Og hold henne i hånden når voksenlivet skremmer henne.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015