Enslige mødre sliter med myter og fordommer. Hva er sant og hva er usant?
Jeg er alene med sønnen min på tre og et halvt år. Vi to har vært alene siden han var halvannet år. Vi har det godt sammen. Jeg er en ressurssterk kvinne, som klarer meg både yrkesmessig og økonomisk. Til jeg fylte 35 år, dyrket jeg karrièren. Etter at jeg fikk barn, har jeg hatt et helt annet fokus som oppleves som fantastisk. Men jeg jobber også en del, da jeg har en lederstilling. Derfor blir det lite voksentid, siden jeg bor i Oslo og opprinnelig er fra en annen by. Men jeg klager ikke. Min tid kommer og i mellomtiden koser jeg meg med sønnen min.
Faren har gutten hos seg annenhver helg, av og til sjeldnere om det ikke passer for ham. Jeg er av den oppfatning at uansett hvor god mor jeg er, trenger han faren sin som mannlig forbilde. Men jeg kan ikke gjøre så mye med at faren svikter.
Ja, jeg øser av min kjærlighet og oppmerksomhet til sønnen min og prøver også å kompensere for at faren svikter vel vitende om at det ikke er mulig å erstatte ham. Det gjorde litt vondt å lese spalten din i A-magasinet nr. 35 om at følelsen av å ha blitt avvist kan sitte som et sår i sjelen hele livet. Avvisning er hva sønnen min opplever i forholdet til faren.
Jeg har ikke problemer med sønnen min. Han er en normal og velutviklet gutt, slik jeg og andre ser det. Men jeg skriver til deg fordi jeg er stresset av «fordommer» i forbindelse med å være alenemor og av teorier om hvordan barn som vokser opp med alenemødre, utvikler seg som for eksempel:
Enebarn blir sære, barn av alenemødre utvikler feminine tendenser i mangel av mannlig påvirkning.
Sønner av alenemødre sliter med å løsrive seg fra sine mødre, finne kvinner og så videre.
Er det forsket på dette? Er det noe jeg eventuelt kan gjøre for å forebygge dette?
Svaret mitt bygger på de ti årene av min profesjon da jeg arbeidet med grupper av enslige mødre (ca. 1600 tilsammen) og de mange møtene med dem i løpet av en langvarig etterutdannelse. Jeg har hatt muligheten til å følge barna deres i opptil 25 år.
Når det gjelder mytene om enslige mødre, er de ofte mer kulturelt enn psykologisk betinget. For 20 år siden snakket man om de «stakkars» enslige mødrene. Nå heter det de «sterke» single mødrene. Alle avvik fra normen i en kultur blir automatisk offer for mytedannelse. Men det avhenger selvfølgelig mest av hvilken mor det er snakk om, hennes relasjon til barna og ikke minst hvordan hun forholder seg til seg selv. Er hun «herre i eget liv» eller ser hun seg selv som offer for en svikefull mann, som forlot henne og barnet til fordel for en yngre modell. Ser hun barnet sitt og morsrollen som hele meningen med livet eller har hun også en profesjon og et nettverk av voksne rundt seg. Men la oss ta for oss de påstandene du selv refererer til.
Enebarn blir sære
Min erfaring er ikke at de blir sære. Det er en klar tendens til at enebarn (og førstefødte) blir mindre barnslige og mer (voksen)fornuftige enn nummer to og tre, som jo også har de andre barna som rollemodeller.
Barn av enslige mødre utvikler feminine tendenser. Ja, ikke sant? De sitter og tisser! (En drøm for alle husmødre.)
Virkeligheten er etter min erfaring at mange sønner av sterke, bevisste enslige mødre i meget høy grad gjør tradisjonelt feminine kvaliteter til en naturlig del av sin adferd og selvforståelse ved at de har fin kontakt med sine egne følelser og er gode til å uttrykke dem og snakke om dem. Ofte er de også mer enn alminnelig følsomme overfor det feminine univers, fordi de ganske enkelt har mest erfaring med det. Det gjør dem ikke til feminine menn, men ofte til helere mennesker.
De har vanskelig for å løsrive seg fra moren sin. Ja, det er det ofte noe i, men langt fra alltid. Problemstillingen er litt mer kompleks. Det viser seg ofte at sønnene, når de blir 1516 år gamle, har vanskelig for å si «nei» til andre også moren og i stedet gjør det indirekte. De sier «ja», men gjør noe annet. De lover noe, men holder det ikke. De smålyver i stedet for å si sannheten og så videre. Den enkleste forklaringen er naturligvis at de ikke har levd sammen med en mann og opplevd ham si «nei» til kjæresten sin. De har ikke vært konfrontert med det vi ofte kaller det maskuline nei-et, som tradisjonelt er klarere, mer utvetydig og definitivt enn det feminine nei-et.
Dersom du vil forebygge noe av dette, er det en god idé å praktisere klare og tydelige nei-svar i samværet med sønnen din. Det maskuline nei-svaret er ikke forbeholdt menn, og mange moderne menn har glemt det.
Mange enslige mødre opplever et indre krav om å skulle være «både far og mor», hvilket selvfølgelig er umulig. Det medfører dårlig samvittighet og skyldfølelse, som gjør det enda vanskeligere å si klart «nei» når det er det man mener og må si «ja» til seg selv, sine egne verdier, grenser og behov.
Det finnes bestemt sønner av enslige mødre som har vanskelig for å finne jevnaldrende kvinnelige partnere fordi de er umodne, uselvstendige og ofre for et altfor høyt servicenivå fra en mor som daglig forkynte: «Sønnen min betyr alt for meg!» Dette er jo sant for de fleste foreldre.
Men det kan oppleves og uttrykkes mer eller mindre sentimentalt og praktiseres mer eller mindre selvutslettende. Men det er nøyaktig like mange sønner av samboende foreldre som lider samme skjebne.
Det viktigste barn av enslige foreldre går glipp av, er den langvarige og kontinuerlige opplevelsen av hvordan to voksne klarer å leve sammen. Hvordan deres intimitet påvirker atmosfæren i familien, hvordan konflikter kan forhandles og løses, hvordan man stiller opp for hverandre og så videre. Om det er bedre eller verre enn å vokse opp i et dårlig eller disharmonisk parforhold, vet jeg ikke.
Din sønns (manglende) relasjon til faren vil selvfølgelig påvirke hans livskvalitet og hans opplevelse av seg selv.
Men slik er altså kortene fordelt i livet hans. Det skal du ikke bekymre deg for, men bare holde et kjærlig øye med ham og være der for ham når han trenger det. Det er en sak mellom ham og faren, som de selv må finne ut av. Du kan ikke gjøre noe for å kompensere for smerten og savnet.
Alle barn preges eksistensielt av sitt familieforhold. Det gjelder barn av alkoholikere, diplomater, lærere, psykologer, enslige foreldre, fattige og rike. De blir som de blir, og det er meningsløst å sammenligne dem med andre eller holde dem opp mot «ideal-barnet». Som foreldre vil vi nødig gjøre dem vondt, men det gjør vi alltid også. Blant annet fordi vi hadde de foreldre vi hadde.
SITAT
Det er selvfølgelig umulig for enenslig mor å være «både far og mor»
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015