Vår familie på fem gikk på skøyter en søndag sammen med mange andre barn og foreldre. Plutselig hørte jeg voldsom barnegråt, og oppdaget at den kom fra en liten jente ikke fylt tre år, viste det seg. Hun sto bak nettinggjerdet på den andre siden av skøytebanen, sammen med et annet lite barn og en litt større gutt i syvårsalderen. Hun skrek hysterisk og ville til mamma. Jeg gikk bort og spurte gutten, som jeg gikk ut ifra var broren, om foreldrene deres var der. Han sa ja, de er ute på banen. Jeg spurte om jeg kunne hente moren deres, men da svarte han at vi skulle «vente litt» uten å forklare hvorfor.
Gutten hadde kanskje fått beskjed om å passe småsøsknene sine en stund, tenkte jeg. Eldstegutten passet på at porten ut til skøytebanen var lukket for de små. Han sa: «Hun kan ikke gå på isen.» Jeg tenkte det muligens skyldtes at jenta ikke hadde hjelm, og at jeg måtte finne moren litt fort. Deretter kom en annen mor bort og forsøkte å roe den fortvilte, lille jenta. Jeg løp litt rundt på banen og spurte meg for, om noen kjente disse barna. Gutten så ut til å være i villrede om hvordan han skulle takle situasjonen og gjorde ingen forsøk på å trøste lillesøsteren. Kanskje forvirret det ham at to fremmede voksne reagerte på en situasjon hans egne foreldre åpenbart syntes var helt i orden.
Etter en liten stund så jeg at barna var på vei til foreldrene sine. Moren og faren sto i den andre enden av skøytebanen og iakttok noen andre barn som gikk på skøyter. De hadde altså hele tiden hatt utsikt til sine tre «innesperrede» barn, og mulighet til å registrere at to fremmede personer tok kontakt med barna deres uten at de løftet en finger. På avstand observerte jeg den lille jenta nærme seg moren. Hun gråt ikke lenger. Hun gikk stille og alvorlig bort til moren. Moren så overhodet ikke på henne. Hun betraktet de andre barna på banen. Jenta fikk ingen god klem da hun kom frem til «mål». Ingen trøstende ord. Hun ble fullstendig ignorert.
Da jeg innså at moren hadde sett alt sammen uten å foreta seg noe, klarte jeg ikke la være å utbryte: «Jenta sto og hylskrek etter mamma der nede i hjørnet!» Moren så forskrekket på meg. Så gikk jeg. Etter noen minutter kom hun bort til meg og var rasende. «Det var kanskje godt ment, men jeg ble utrolig provosert av det du sa!» sa hun. Når man har fem barn, kan man ikke gå og bære på den som griner.» Jeg hadde lyst til å svare at kanskje fem barn var litt mye for henne, men heldigvis sa jeg bare at vi nok hadde ulik forståelse av hvordan barn bør ha det.
Da vi skulle gå en times tid senere og satt og tok av oss skøytene, kom den samme lille jenta bort til meg og min yngste sønn, som var jevngammel med henne. Hun kjente meg igjen og begynte å snakke med meg, kom tett opptil meg og krøp nesten opp i fanget mitt. Men det var jo opptatt. Vi pratet litt frem og tilbake. Det gjorde moren hennes svært brydd, som forsøkte å få datteren bort fra meg.
Jeg hadde vondt av denne jenta resten av dagen, samtidig som jeg spurte meg selv: Var det riktig å si ifra, og hvorfor gjorde jeg det? Kommentaren min forandrer antagelig ingenting for den lille jenta og foreldrene. Jeg har bare sett et lite glimt av denne familien. Er det nok til å dømme? Har jeg overtolket det jeg var vitne til? Man er jo ikke perfekt selv heller. Skal man blande seg opp i andres måte å oppdra barna på? Samtidig vet jeg at følelsesmessig avvisning er noe av det mest skadelige for et lite barn. Mye følelsesmessig avvisning regnes som psykisk omsorgssvikt og gir grunnlag for omsorgsovertagelse.
Nei, jeg angrer ikke. Den lille jenta var stor nok til å forstå at andre voksne mente hun hadde det vondt i den situasjonen hun var i og ville hjelpe henne, selv om mamma ikke gjorde noe. Hun forsto at andre voksne kan se og si ifra. Jenta hørte kommentaren min. Det var mest derfor jeg sa det jeg sa. Hva mener du jeg skulle gjort i en slik situasjon?
Hilsen trebarnsmor
SVAR:
Du spør om man skal blande seg opp i andre foreldres måte å oppdra på. Men opplevelsen din handler jo egentlig ikke om det, men om disse foreldres omsorg for et av sine barn. Jeg vet ikke om man i en situasjon som denne skal blande seg inn, men ville nok ønske at flere gjorde det. Den viktigste forutsetningen er vel at vi er bevisste på at våre vurderinger aldri er sanne eller objektive. Man blir sjelden eller aldri populær av det, men i denne situasjonen får barnet plutselig en gave i form av et annet perspektiv enn det hun kjenner fra familien sin. Det kan vise seg å være av stor verdi på lang sikt. Morens avvisning av deg er heller ikke ensbetydende med at kommentaren din ikke vil få betydning for hennes adferd i fremtiden.
Vær varsom.
Å blande seg inn i fremmedes anliggender kan være vanskelig nok. Men aller tyngst er det jo i den nære familie. I de tilfellene vil jeg foreslå at man skaffer seg en invitasjon først: «Det er noe jeg gjerne vil snakke med deg om, og det føles vanskelig. Det handler om barnet ditt, og jeg vil ikke bare buse ut med det hvis du ikke er interessert». Blir man avvist, må man tie med mindre det klart dreier seg om omsorgssvikt, som vi jo alle er både rettslig og moralsk forpliktet til å reagere på.
Den lille jentas reaksjoner, hennes passive taushet i relasjonen til foreldrene og hennes senere kontaktsøken med deg, tyder på at dette er et mønster i familien. Et sørgelig mønster, men neppe alvorlig nok til at myndighetene bør underrettes eller reagere. Våre myndigheter har en lang tradisjon for å ignorere eller rasjonalisere foreldres adferd og først gripe inn når barnet utviser klare symptomer. Det er trist, men kan nok ikke bli annerledes. Under alle omstendigheter kan en enkeltstående episode som denne ikke danne grunnlag for myndighetsutøvelse, men derimot for en empatisk kommentar som den du fikk avlevert.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015