FB

De fleste foreldre har merket kaldsvetten begynne å piple fram ved tanken på at barnet i mors liv kanskje ikke er som det skal, eller ved tanken på at noe forferdelig kan skje under fødselen. Dette er angst og har ingenting med bekymring å gjøre. Mange av oss har også følt oss engstelige og hjelpeløse første gangen barnet skulle i barnehagen og overlates i fremmede menneskers varetekt. Fra full kontroll til udokumentert optimisme på fem minutter kan være nok så voldsomt for foreldre som har vent seg til å være uunnværlige. Begge er eksempler på helt naturlige følelser.

Den vanligste formen for bekymring, enkelte mødres nesten permanente, diffuse bekymring, er en cocktail av følelser blandet opp med kjærlighet og omsorg: 1 del frykt, 1 ½ del angst, 1 del mistillit, 3 deler selvopptatthet, 1 del skyldfølelse, og med litt forfengelighet til pynt øverst. Det smaker ikke godt, har ingen næringsverdi, og verken barn eller unge vil ha det.

Hvorfor er så få fedre og menn bekymret på en slik måte? Menn er mer rasjonelle, og det hjelper trolig. Menn bekymrer seg sjelden lenge om ting de likevel ikke kan gjøre noe med. Ting de kan gjøre noe med, inspirerer dem til handling. De fjerner det som skapte bekymringen. Men så er det noen menn og fedre som bekymrer seg mer enn det partnerne deres vet, fordi kvinnene ofte har monopol på bekymring i familiene. Disse mennene holder bekymringene sine for seg selv for å hindre at bekymring blir den dominerende følelsen i familiene. På toppen av det hele står de dessuten i fare for å bli anklaget av sine kvinner for å være ufølsomme og uengasjerte.

Mange av oss har vokst opp med bekymrede mødre som fortsatte å bekymre seg for oss lenge etter at vi var blitt voksne og hadde flyttet for oss selv. Det finnes et bortimot kulturelt krav om å tilgi de bekymrede mødrene, fordi bekymring anses å være en slags naturlov i det feminine univers. Dette med tilgivelsen vender jeg tilbake til, for det er jo litt paradoksalt å skulle måtte tilgi noen som er nærmest mytologiserte som ren kjærlighet og omsorg.

La meg slå fast at det selvsagt er mye å ”bekymre” seg for, det vil si overveie farligheten av og eventuelt skadevirkningene av. Vi har dataspill, fjernsyn, dårlige kamerater, dårlige lærere, øl, sprit, hasj, hardere stoffer, pornografi, trafikk, sex, tenåringsgraviditet, og mye mer. Livet er fylt med farer, og faren for å dø er mer enn bare en fare. Nå er det heldigvis slik at livskvaliteten vår og kvaliteten på våre relasjoner til andre ikke avhenger av hva som skjer med oss – de avhenger av den måten vi forholder oss på til det som skjer med oss. Vi kan ta opp hansken og ta opp kampen, eller vi kan bli til ofre. Av respekt for de mange som er ofre, vil jeg gjøre oppmerksom på at det er stor forskjell mellom å være (gjort til) et offer og det å gjøre offerstatusen til en del av sin personlige identitet. Det siste er ikke nødvendigvis en følge av det første.

Problemet med bekymring er at det kan sammenlignes med å sitte mellom to stoler – vi er ofre for våre egne fantasier, og vi er ute av stand til å handle fordi det bare er fantasier som truer vår virkelighet. Bekymringen er ergo en halvbror av depresjonen. Også bekymringen legger et lokk på den bekymredes vitalitet, og den er alltid en ensom opplevelse fordi den dessverre også skaper avstand mellom den bekymrede og andre mennesker. Et konkret eksempel:

Nils og Marianne har vært gift i 22 år og har en sønn på 17. Han er nå på interrailferie i Europa med kjæresten og noen venner. Marianne har som alltid utstyrt ham med et telefonkort og instruks om å ringe hjem annenhver kveld, hvilket han selvfølgelig glemmer annenhver gang. Marianne er bekymret døgnet rundt og får omtrent ikke sove. Nils tar det helt kaldt: ”De er fornuftige og intelligente unge mennesker, de klarer seg fint.” Han forsøker forgjeves å berolige Marianne. Hun føler seg bare enda mer ensom med sin bekymring.

Marianne er en bekymret mor av det tapre slaget. Hun sier aldri noe til sønnen om hvor bekymret hun er, bare stemmen avslører henne. I seks uker er tilværelsen hennes et helvete. Hun nyter ikke hagearbeidet, som hun pleier. Hun nyter ikke solen og regnet, hun ser ikke blomstene, er for trøtt til å være kjærlig mot Nils, orker ikke å snakke med venner, og så videre. Hun lever på laveste sparebluss og hun blir mer og mer ensom fordi hun ikke klarer å leve der hun er. Så kommer sønnen hjem, solbrun, vital og energisk, lykkelig og full av framtidsvilje og pågangsmot. Nå skal han bo hjemme i fire uker før han flytter til hovedstaden for å studere ved universitetet. I de fire ukene ligner Marianne en duggfrisk rose, hun stråler og er full av pepp. Men så kommer dagen da sønnen skal begynne å studere, og da faller hun sammen igjen: Klarer han studiene, får han studielånet til å strekke til, klarer han og kjæresten å holde sammen, og så videre. Nils må igjen avfinne seg med rollen som et stykke sekundært inventar i Mariannes liv. Han ser seg til og med nødt til å gi sønnen råd om hva han skal og hva han ikke skal fortelle til moren: ”Mor blir så lett bekymret, vet du.”

Det er ikke lett å være Marianne. Det er heller ikke lett for omgivelsene å se på henne med forståelse og gi henne hjelp slik at hun kanskje kunne bli litt mindre bekymret. Hva om hun i stedet hadde gledet seg over en sønn som var snill, dyktig og evnerik, med en spennende framtid? Tenk om hun hadde kunnet identifisere seg med sønnens drømmer slik at hun ble i stand til å bruke kjærlig omsorg på seg selv og sin mann?

Barn i puberteten og tenåringer hater denne formen for bekymring fra foreldrenes side. De hater alle former for bekymring! De hater bekymring fordi de faktisk skjønner at det er en form for kjærlighet uten livskraft og enda verre: Uten tillit til deres egne evner, talenter og livsdugelighet. De vet også at det er kjærlig ment, og derfor kommer hatet som oftest til uttrykk kun som irritasjon, fortielse og løgner.

Det hører med å være til en viss grad bekymret når vi har barn, men vi må ikke la bekymringen bli en livsstil. Bekymring er å ligne med slitent gråpapir pakket rundt en kjærlighet med mange flere fargenyanser. Ingen har glede av bekymring, tvert om er den utelukkende en belastning for alle som må avfinne seg med å ha den i nærheten. Det er derfor vi har dette kulturelle kravet om tilgivelse. Det er faktisk noe å tilgi – hvis vi kan.

Den alminnelige bekymringen som kan dukke opp knyttet til en avgrenset, konkret sak, er det all grunn til å dele med sin partner og andre voksne, spesielt med det formål å fine en konstruktiv vei ut av bekymringen. Slike bekymringer er jo egentlig bare en måte å reflektere over ting på. Vi forbereder oss på barnas framtid, de skal studere eller begynne i jobb, de får nye venner, de møter nye krav, og så videre. Men belast ikke barna med bekymringene dine – de oppfatter dem som mistillit og får skadet sin selvfølelse.

Men hva med den bekymrede selv? Hva kan denne verdens Marianner gjøre?

Sånn helt på egen hånd kan hun forsøke å se i øynene at hun kaster bort en masse energi som hun ikke får noe igjen for. Det blir litt på samme måte som den diffuse skyldfølelsen mange moderne foreldre er plaget av, den blir et alibi for å være passiv, for å la være å foreta valg. Det er imidlertid sammen med sin mann og sin sønn hun har muligheten til å kurere seg selv for sin overbekymrede livsstil.

Hun må selv ville en forandring. Så må hun be familien om hjelp. Og – viktig! – Nils må våkne opp og holde opp med å la Mariannes bekymring og våkne netter styre livene deres. Sønnen må også inviteres til å legge kortene på bordet. Han må fortelle henne hvor mye han savner hennes reelle interesse for, støtte til og glede over hans liv og eksistens.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)