FB


Jeg er bestemor til en fantastisk gutt på tre år, som jeg ofte får anledning til å være sammen med. Faren, det vil si sønnen min, ble oppdratt av en «mild» mor og en noe strengere far. Vi var ganske inkonsekvente og ofte uenige i den andres måte å oppdra barnet på.

Sønnen min og samboeren hans er begge like strenge og støtter alltid hverandre i det den andre gjør. De er dessuten svært konsekvente både når det gjelder legging, måltider og andre gjøremål i hverdagen. Jeg synes de har vært flinke foreldre, til tross for at de er forholdsvis unge. Men av og til blir det litt for mye «konsekvens» for meg, slik som under forrige søndagsmiddag hos oss.

Mens vi spiste, ville barnebarnet mitt gå fra bordet da han var ferdig med sin porsjon. Foreldrene sa at hvis han gjorde det, ville han ikke få noen dessert. Gutten valgte likevel å gå fra bordet og fikk et par advarsler av typen «setter du deg ikke på plassen din, blir det ingen dessert». Det hjalp ikke.

Da vi kom til desserten, ville han selvfølgelig også ha. Foreldrene sto på sitt. Jeg ble ganske ulykkelig på hans vegne, siden han begynte å gråte og tydelig var lei seg. Det observerte faren, men mente at han måtte lære å forstå konsekvensene av sine handlinger. Jeg ytret forsiktig at han kanskje var litt ung til å forstå hva konsekvens innebar. Men foreldrene var ikke enige. Gutten glemte ganske fort hele opptrinnet – og da den lille familien gikk hjem utpå kvelden, var alle glade og fornøyde.

Jeg bryr meg aldri når vi er i min sønns hus. Men når den lille familien er hos oss, mener jeg at foreldrenes regler ikke trenger å gjelde 100 prosent – og at gutten vil skjønne at det er litt mindre disiplin hos besteforeldrene.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg neste gang. Bryr jeg meg, vil foreldrene føle at jeg overstyrer oppdragelsen av gutten deres. Det ville være fryktelig for meg om de av den grunn ikke ville komme så ofte på besøk. For jeg er så glad i det flotte barnebarnet mitt. Og bryr jeg meg ikke, føler jeg at jeg er feig som ikke «forsvarer» den lille gutten. Han er ellers et harmonisk, trygt, sosialt og blidt lite menneske, som legger seg uten store protester og sover godt om natten. Hvilke råd kan du gi oss?En heldig bestemor

SVAR:

Problemstillingen din er ikke ualminnelig. Jeg vil forsøke å hevde noen prinsipper, som det kan lønne seg å respektere. I den konkrete konflikten gjør de unge seg skyldige i en meget utbredt misforståelse – de forveksler konsekvens med straff. Når man for eksempel går ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir man våt. Det er konsekvensen. Trosser man sine foreldres formaninger og blir skjelt ut eller må unnvære historien på sengekanten, er det en straff.

Forskjellen mellom straff og konsekvens er ganske stor. Konsekvensene av våre handlinger kan være ubehagelige eller gjøre vondt. Men de får oss ikke til å tvile på vår verdi som mennesker. Det gjør straff.

Kravler et barn opp på en stol og faller ned på gulvet og slår seg, er det en konsekvens av handlingen – og barnet lærer noe om sine fysiske begrensninger. Konsekvensen – blåmerket på benet og kulen i hodet – øker barnets kompetanse. Dersom barnet etter fallet i tillegg blir skjelt ut, belært eller kritisert av foreldrene, er det en (overflødig) straff – som hindrer barnet i å lære av sine erfaringer. Det er bare noen år siden hjerneforskere dokumenterte at et kritisk læringsmiljø begrenser hjernens evne til å forstå og erindre.

Forvirrende
De unge sender ytterst uklare signaler til sønnen sin når de tilsynelatende gjør det mulig for ham å velge bort desserten fordi han i deres øyne slett ikke har noe valg. Dersom han ikke gjør som de sier, blir han straffet. Han står forvirret tilbake og lurer på om han faktisk kan velge eller bør lyde foreldrene sine. Du har helt rett i at han dessuten er for liten til å integrere denne opplevelsen på en måte som øker hans sosiale og personlige kompetanse. Ditt ubehag over situasjonen er altså ikke bare av sentimental karakter, men en naturlig reaksjon på at barnet blir påført unødvendig lidelse.

Sønnen og svigerdatteren din har gjort det til et poeng å være konsekvente. Når pappa har sagt A, sier mamma også A – og begge mener A én time senere eller uken etter også. Tjener det et barn at foreldrene er enige og konsekvente på denne måten?

Svaret er nei. Det er viktig at foreldrene ikke snur kappen etter vinden overfor barna, svigermødre og spalteskribenter. Men denne militaristiske formen er bare en utvei dersom den er foreldrenes eneste mentale støtte. Det vil si dersom de ikke kan eller vil ta seg tid til refleksjon, dialog og andre aktiviteter som kan gi foreldre indre trygghet. Beskrivelsen av ditt barnebarns mange kvaliteter tyder på at foreldrene hans har mye mer å tilby sønnen. Så jeg håper at de også selv en dag ser hvilket praktfullt barn de har.

Slapp av
Uten å vite noe om ditt forhold til sønnen din og samboeren hans, tror jeg at du i denne og lignende saker skal trekke på din egen alder, erfaring og fleksibilitet – det vil si lene deg litt tilbake i stolen og la ting skje. Så lenge foreldrene bærer dette konsekvenskorset som støtte, tror jeg ikke at du skal blande deg inn. La barnebarnet ditt nyte godt av din romslighet når foreldrene ikke er til stede.

Sønnen din går glipp av den fullkomne fryd og spontane kjærlighetserklæringer fordi han har det så travelt med å spille oppdrager. Det er synd for ham, og kanskje du kan lirke en smule oppmerksomhet rundt dette inn i hans travle pappahode.

Sagt på en annen måte, er relasjonen til barnebarnet ditt trolig langt mindre sårbar enn relasjonen til din egen sønn og hans partner – og den er det viktig å verne om. Barnebarnet ditt er på ingen måte i fare. Og skulle han en dag se anklagende på deg og spørre hvorfor du ikke grep inn når foreldrene hans var stivbente og urettferdige, kan du med god samvittighet svare: «Fordi mitt forhold til faren din var så viktig, og jeg visste at du nok ville klare deg».

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)