Hva er egentlig barnas beste etter samlivsbrudd?
BARNEOMBUD Reidar Hjermann har tatt markant stilling til spørsmålet om delt bosted for barn etter samlivsbrudd. Det tjener institusjonen til ære. Andre debattanter har også kommet på banen i mediene. Etter min mening er det rent ut sagt gledelig at denne problematikken nå kanskje blir tatt alvorlig.
I Danmark har delt omsorg vært alminnelig i snart én generasjon. Argumentene for og imot har vært mangfoldige. Den eneste stemmen vi fortsatt mangler, er barnas. Temaet er ikke blitt forsket kvalitativt på, med et forskningsmateriale bestående av minimum 500 3040-åringer som har gjennomlevd delt omsorg i barndommen. Det er disse voksne som må gi dagens barn stemme, fordi de berørte barna er i klemme mellom altfor mange følelser, hensyn og angst til å gi oss svarene vi trenger.Vi kan argumentere så mye vi vil med utviklingspsykologisk forskning. Den er absolutt relevant, men bare en liten brikke i det puslespillet vi kaller «barnets beste» som det hverken finnes en psykologisk eller politisk definisjon på.
Konsekvensene
Hvordan er det med barns hukommelse? Hvor ofte mister barna følelsen av å ha trygg grunn under føttene? Hvor mange av barna kommer ut av barndommen med dårlig selvfølelse fordi de simpelthen har brukt all sin mentale kraft på å opprettholde en maktbalanse mellom foreldrene? Hvor mange får livsvarige skader fordi de ble tvunget til samvær med omklamrende, selvopptatte mødre eller mer eller mindre psykopatiske fedre? Det er mange flere ubesvarte spørsmål i denne saken. Men det vil vare lenge før vi får anvendelige svar.
Mange land bygger lovgivningen som gjelder barn og unge, på et grunnlag som var relevant og appellerende den gang det ikke fantes et profesjonelt sosialpsykologisk system, men bare velgjørere. «Hattedamer» ble de kalt i Danmark, fordi de ofte kom fra det bedre borgerskap. Dette er grunnlaget for barns vilkår og ønsket om å forbedre disse for forsømte og mishandlede barn. Det var og er en vakker tanke, som det ikke er noe i veien med.
Men det er tvilsomt om det i den aktuelle saken eksisterer saklig belegg for å argumentere for eller imot «barnets beste». (Jeg understreker at jeg her mener generelt og som grunnlag for lovgivning.) Faglig sett er det nemlig ikke mulig å skjelne mellom barnets beste og familiens beste. For å uttrykke det mer eksplisitt: Barnets beste vil si familiens beste. Dersom det er ønskelig å gjøre noe for skilsmissebarn, må det altså gjøres noe for deres foreldre og nye familie.
Tvilsomme motiver
Vi har nå levd med et stort antall skilsmisser i én generasjon. Hva har vi lært? Vi har lært at mange foreldre oppfører seg voksent og ansvarlig før, under og etter skilsmissen både overfor seg selv, hverandre og barna. Dessuten har vi lært at noen foreldre ter seg egoistisk, barnaktig og dumt overfor seg selv, hverandre og barna. Det kan være vanskelig nok grensende til det umulige å forlange av den første gruppen at de skal vektlegge hensynet til barnas trivsel og fremtid som det viktigste, mens de står midt i sin egen ulykke eller lengsel etter å få det hele overstått. Å forvente det samme av den andre gruppen er i beste fall naivt. Etter min erfaring er det slik at jo mer foreldre som ligger i skilsmisse snakker om «barnets beste», desto mer skeptisk er det grunn til å være til deres sanne motiver. Forventninger og krav om geografisk nærhet sikrer på ingen måte kvaliteten på barns relasjoner til sine foreldre. Det gjør barneombudets aldersgrense heller ikke.
Hva kan gjøres for barn i den andre gruppen, som har foreldre som tilbyr barna altfor dårlig kvalitet i livet? I Norge har man tvungen megling. Selv om jeg prinsipielt er skeptisk til verdien av denne, kan den likevel tjene et viktig formål: Den kan peke ut foreldre med en oppførsel under standard. Det forutsetter mot og solid utdannelse, men er mulig. Deretter kan man utsette den endelige beslutningen om omsorgsfordeling til foreldrene lever opp til noen minimumskriterier. Det vil ofte innebære tilbud om både individuell psykoterapi og par- og familieterapi over lengre tid. Når involverte fagfolk og barna føler seg trygge på at en konstruktiv utvikling er i gang, kan man beslutte en prøvetid på to år. Hele familien møtes med en erfaren familieterapeut til stede fire ganger om året. Skulle en av partene ikke være villig til å delta, har han eller hun satt spørsmålstegn ved sin egen motivasjon og foreldreevne.
Kjærlighet ikke nok
I et slikt opplegg tas det optimalt hensyn til barnets ve og vel, og språkbruken vil langsomt kunne endres i betydning av at den handler om «kompetanse», ikke «rett». Ønsket om å leve sammen med barna sine og en dypfølt kjærlighet til dem er nemlig ikke en kvalifikasjon i seg selv. Kjærligheten er bare det fundamentet foreldrekompetansen skal bygges på.
Forslaget kan kanskje virke absurd eller gjennomgripende og er neppe mulig å vinne politisk forståelse for, blant annet på grunn av kostnadene ved å sikre den faglige kvaliteten. Ikke desto mindre mener jeg at utviklingen må bevege seg i retning av å rette søkelyset mot hele familiens trivsel også av hensyn til barna. Barn har det ganske enkelt ikke bedre enn deres foreldre har det, selv om de ofte har det annerledes.Jeg vil foreslå at både mødrenes, barnas og fedrenes interesseorganisasjoner starter en seriøs diskusjon om hvilke kriterier som må oppfylles for å gjøre seg fortjent til å være helt eller delvis ansvarlig for omsorgen for barnet. Samtidig bør det listes opp hvilke former for voksenadferd som er uakseptable sett i barnehøyde. Jeg deltar gjerne i den diskusjonen.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015