I gamledager hørte den typiske anoreksifamilien (anorexia nevrosa = nervøs spisevegring) til det bedre borgerskap, hvor det til enhver tid gjaldt å holde fasaden. Alt var pent og pyntelig på overflaten, mens uløste konflikter hopet seg opp under teppet. I vår tid er det derimot flere tegn som tyder på at det er helt andre familietyper som opplever anoreksi.
Jeg har hatt en rekke henvendelser fra familier med døtre på mellom tre og 15 år med spisevegring, og hvor en eller begge foreldre er profesjonelle: De kan være pedagoger, spesialrådgivere, psykologer eller leger. Det som kjennetegner familiene, er at de voksne ikke har vært konfliktskye eller antiaggressive i tradisjonell forstand. Snarere tvert imot; enhver konflikt av stor eller liten art har blitt gravd frem og endevendt i timesvis ofte ledsaget av hyl og skrik.
I virkeligheten er vi kanskje bare vitne til en ny utgave av den gamle middelklasse-penheten. Paradoksalt nok er utformingen av den nye anoreksifamilie-utgaven (og storspiserfamilien, bulemifamilien og familier med såkalt tyranniske barn) blant annet resultatet av de veldig store mengdene informasjon på dette området. For foreldre interesserer seg for barna sine som aldri før; de informerer seg, bruker informasjonen og oppnår ikke sjelden de forferdeligste resultater. Det blir forferdelig fordi alt kommer ut gjennom et finmasket pedagogisk filter i hjernen. Det tillegges noe distanse, og den hjertlige reaksjonen erstattes med den pedagogiske og her mener jeg pedagogisk i betydning strategisk.
Det er vanskelig å finne integritet som foreldre, og ofte er det vanskelig å finne rette modeller. Vi har ingen tradisjon for å være hjertlige sett bort fra den delen som handler om å kose og klemme. Men det hjertlige omfatter bl.a også retten til å være urimelig.
Mennesket er nemlig alt annet enn rimelig. Vi er irrasjonelle, impulsive, spontane og inkonsekvente og takk Gud for det! Men når unge i våre dager gjør narr av ordet rimelig, og bruker det i alle mulige merkelige sammenhenger, er det slett ikke tilfeldig.- For i flere år har allting skullet være så rimelig at en kan bli kvalm av det. Nå må du være litt rimelig! Nå er du helt urimelig! også videre. Som om rimelig var en standard som enkelte mennesker hadde en slags fornøyelse av å leve opp til.
Mor har lest…
I tillegg til det profesjonelle aspektet, hadde anoreksifamiliene som kontaktet meg også det til felles at de ikke hadde tillit til de etablerte behandlingssystemene. De hadde alle foretatt ringerunder til folk de stolte mest på, for å få råd. Og alle hadde de fått samme tips: Prøv et pressprogram! I korte trekk betyr det at nå skal jenta spise, dermed basta! En av foreldrene skal presse jenta til å spise, uansett hvor lang tid det tar. Til gjengjeld får jenta selv velge hvem av foreldrene som skal presse på denne måten.
Poenget i denne sammenheng, er følgende: Jentene i slike familier har uten unntak valgt den av foreldrene som ikke er fagperson til å utøve presset. I en av familiene var det moren som hadde barnefaglig utdannelse. Jenta i familien var ti år og hadde ikke spist særlig mye de siste seks månedene. Etter noen få samtaler, var moren i ferd med å bli desperat. Hun visste veldig godt at datterens spisevegring hadde rot i det dårlige samspillet mellom de voksne i familien, og at spisevegringen dermed var et symptom på noe mer grunnleggende i det mellommenneskelige samspillet i familien. Men nå ville hun altså drøfte symptomet og få råd om hvordan hun skulle få jenta til å spise. Som de fleste av oss ville ha vært i en slik situasjon, var moren redd for at datteren skulle dø av sult. Jeg sa at etter min oppfatning er det viktig å vise barn at man setter pris på den anstrengelsen de har gjort seg ved å få et symptom, slik at alle kan bli oppmerksomme på at noe er galt. Det hadde de gjort, svarte moren. Det tviler jeg på, var mitt svar til henne. Men hun sto på sitt. Da spurte jeg om hun kunne fortelle meg ordrett hva de hadde sagt til jenta. Da sa hun, omtrent som i en lærebok :Det er slik, at dersom man har det vanskelig i familien, og ikke engang greier å snakke om det, kan det hende at…
Hun hadde med andre ord forklart jenta hvorfor hun hadde et symptom, hvorfor hun hadde spisevegring. Det var en god pedagogisk forklaring, som ville vært helt relevant dersom den kom fra noen utenfor familien. Deretter begynte de altså å presse jenta til å spise ( og her legger jeg til at jeg synes dette er en metode som er et godt alternativ til innleggelse med kaloriutredningsprogrammer og annet).
Foreldrene brukte fem timer daglig på å presse i jenta tre måltider; frokost, lunsj og kveldsmat. Moren syntes selvsagt situasjonen var uutholdelig. Jeg hevdet da at det jo var en utmerket anledning for foreldrene på å øve seg på å si hva de ville. Men det kunne de ganske enkelt ikke finne frem til, viste det seg.
Så måtte jeg altså gå inn med et konkret forslag. Jenta var svært utholden, men det var tydelig at når foreldrene skapte endringer, gikk det bedre. Sto foreldrene derimot i stampe, gikk alt mye langsommere. Jenta var ikke innstilt på å gi opp, og derfor påpekte jeg valgfriheten hennes. Hun burde få tilbud om fire måltider daglig, og jeg ba foreldrene fortelle henne at hun måtte velge og spise to av dem. De ville ikke svare meg på hvor mye energi de var innstilt på å bruke på dette. De kunne rett og slett ikke ta stilling til det. Jeg foreslo da at de skulle si at hun fikk maksimalt tre kvarter på kveldsmaten. Til tross for at det på sett og vis var en stor lettelse for dem å sette disse grensene, var det allikevel veldig vanskelig. Er man selv vokst opp i en familie der den enkeltes integritet ikke ble vernet om, er det ikke alltid like lett å begynne å verne om sine egne grenser og være i kontakt med sine basale behov i forhold til andre mennesker.
Barnet i sentrum
To ting er gale: Det ene er troen på at profesjonelle oppdragere har noe som foreldre kan kopiere. Det andre er ideologien om å sette barnet i sentrum i en slik grad at det blir fullstendig vanvittig. For i mange tilfeller vil det innebære at de mest bevisste og vitende og beleste foreldre setter barnet såpass i sentrum at de selv helt forsvinner.
Så får vi blant annet de tyranniske barna de som samarbeider om fenomenet: Jo mer de får servert, jo mer gjør de krav på! Eller, dersom barna får en litt distansert og kjølig, pedagogisk karakter, ja, da får de ikke ordentlig oppdragelse bare analytisk hjernespinn og da er det ikke langt til anoreksien.
Når barnet i sentrum overdrives, reduseres foreldrenes liv til en foreldrerolle i allefall når de er sammen med barnet. De påtar seg rollen som foreldre og forsøker å spille den så godt som mulig. Så glemmer de å være mennesker, og barnet møter hele tiden en rolleinnehaver. Det gjør ektefeller ofte også seg imellom, for denne måten å oppføre seg på, smitter ofte over på andre forhold. De gjør jo så godt de kan, de har lest med barna, og det forsøker de å gjøre med hverandre også.
Foreldrene har lært det av de profesjonelle, blant annet pedagogene i daginstitusjonene. For omlag 30 år siden begynte barnehagene å sette barnet i sentrum. Nå må vi gjøre noe for barna, sa man, og med samme begrunnelse er de voksnes oppmerksomhet hele tiden rettet mot barna, også i hjemmet. Jeg har møtt mange frustrerte foreldre som surmuler over at tenåringsbarna nå nekter å bli med dem på ferie. Her har de i alle år tilrettelagt feriene til barnas beste, og det er ikke til å forstå eller utholde at barna ikke synes det alltid har vært alle tiders! Men det har det selvfølgelig ikke. Ikke at det er feil å feriere på barnevennlige steder, men det er noe fundamentalt feil i å gjøre det for barnas skyld- om man ikke samtidig tilgodeser de voksnes behov.
På den annen side kan barn finne på og gjenoppdage leker og beskjeftigelser under de særeste og mest umulig forhold, også på ferie med foreldrene. Det aller viktigste for barn er fremdeles å omgås voksne, voksne som kan være modeller for dem, og som kan lære dem hvordan voksenverdenen fungerer. I motsatt ende av samme problem har vi alle foreldre som ganske enkelt mangler basale ferdigheter i det å være sammen med barna sine på en måte som ikke innebærer leke- og spilleaktiviteter, men ha stille samvær mellom barn og voksne. Den vesentligste årsaken til dette, er den nye foreldregenerasjonens egen mangel på å ha vært med foreldrene i hele dager, uker og måneder. De har jo selv tilbragt barnedagene sine i barnehager og daginstitusjoner. De kjenner bare til hvordan pedagoger og barn skal være sammen, og har de ikke selv pedagogiske anlegg som foreldre, er det ikke til å undres over at de sender barna sine i fritidsordninger også på fri- og feriedager.
Konklusjonen må være at samtidig som det pedagogiske budskapet har vært barnet i sentrum, har samfunnet som helhet utviklet seg bort fra barnas fundamentale behov for nærhet, trygghet og kontakt.
Mor liker deg ikke når du har et problem
Når det handler om forvrengte slagord, må vi på Kemplerinstituttet – som har vært en vesentlig del av mitt faglige liv i mange år ganske enkelt feie for egen dør. Vårt budskap om at barns signaler ofte er symptomer på mer grunnleggende problemer i en familie, har av og til gitt temmelig groteske utslag.
Vi ser foreldre til barn med alvorlige symptomer som nesten glemmer barnets håndgripelige situasjon i rein bestrebelse på å finne og bearbeide sine egne, grunnleggende problemer. Helt til de igjen kan komme til å tenke på barnets problem og si: Unnskyld, jeg vet godt det kun er et symptom og at det ligger år med arbeid for å rette opp dette men hvordan skal jeg i mellomtiden få jenta mi til å spise…
Så la meg bare slå følgende fast: Når vi legger vekt på å snakke om signaler, er det tildels for å understreke at det er en mening i galskapen. Eller for å si: La være å kritisere ungene for at de gir disse signalene!
Ingen har sagt at man dermed skal sette seg ned og etablere sitt eget lille psykologfirma i familien for å bli en god forelder. Og fordi barn og andre folk har grunn til å gjøre som de gjør, behøver man ikke forsvare eller stå modell for det. Man kan godt sette en stopper for det man ikke liker, bare det ikke nedverdiger personen.
Jeg har støtt på også andre ubehagelige konsekvenser av halvprofesjonell innsikt i symptomer. Etterhvert er det i såkalt alternative kretser nærmest blitt flaut å ha symptomer, for det viser at man ikke har gjort det riktig. Og så er det plutselig ikke så langt til den moren som plutselig måtte se i øynene at hun faktisk sa til dattera si: Jeg liker deg ikke før du har spist!
Mindre dramatisk, men minst like farlig, er en annen side ved samme problematikk. Mange fagfolks innsikt og viten blir omsatt til halvprofesjonell bekymring for barna. Jeg skal være den første til å innrømme at det ikke er enkelt å balansere det å ha innsikt uten å belaste barnet med denne innsikten. Er man engasjert og vet en masse, vil man selvfølgelig ikke overse et symptom hos sitt eget barn. Men går man hele tiden og holder øye med barna sine, skaper man enkelt den oppfatning hos barnet at noe er feil. Og er noe feil, er det til besvær og i vegen. Få ting tapper mer selvtillit av et barn enn bekymrede foreldre.
Ned til det basale
Dersom konsekvensen av opplysning er dette, hva skal vi da gjøre? Nedlegge all opplysning og informasjon om barn? Eller i det minste forsyne alle bøker og artikler (bortsett fra denne…) med en advarsel: Bruk ikke dette! Glem det så fort du kan! Skadelig for barn!?
Noe må uansett gjøres for at informasjonen skal nå frem på rett måte. Kanskje man allitd skulle nøye seg med å bare snakke om det gamle, gode prinsippet. Det som handler om å si jeg vil og jeg vil ikke og jeg liker og jeg liker ikke og jeg vil være med og jeg vil ikke være med.
For nettopp dette er nøyaktig hva disse familiene ikke kan finne ut av, til tross for at de kan en mengde teorier og metoder. De har konflikter, men aldri virkelige slagsmål. De utveksler analyser og journaler heller enn å kaste kaffekanner.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015