Hva kan mor eller far gjøre når barnet forvandler seg til et monster med jernvilje foran godteridisken?
Så skejdde det! Akkurat der, i sentrum av storbyen en lørdag ettermiddag. En levendegjørelse av spørsmålet småbarnsforeldre i hele Europa stiller folk som meg når vi holder foredrag eller har en spalte i avisen om barneoppdragelse: «Hva gjør man med en umulig treåring som bare VIL ha sjokolade, sukkertøy eller is, og som flipper helt ut når man sier nei?»
Forløpet denne novemberdagen var klassisk:
Det begynner ved inngangen til butikken. Mor går med minstebarnet i trillevogn og holder sin treåring i hånden. Han ser opp på henne med store, glade øyne og sier:
-Mamma, kan jeg få godteri i dag?
-Du vet godt at du ikke kan få godteri hver gang vi er ute og handler. Det har vi jo snakket om.
(Morens stemme er påtatt vennlig, og hun unngår å se ham i øynene.)
-Jamen, jeg kan vel få litt?
-Det tror jeg ikke. Nå kan du hjelpe mor med å passe lillesøster. (Stemmen er allerede en smule defensiv, og forsøket på å formidle at han er stor og dermed fornuftig er ikke helt overbevisende.)
De går rundt en stund, gutten stanser hver gang han ser noe fristende, og spør: «Kan jeg få denne?» Stemmen og mimikken hans er stadig like optimistisk og glad. Mor varierer svarene sine fra: «Nei, det er ikke noe for deg» til «Mor har jo sagt nei, lille venn. . . ikke sant!»
(Hennes bevegelser er etterhvert blitt en smule febrilske. Spørsmålene hans stresser henne.)
Til slutt kommer de til godterihyllene. Gutten tar en sjokoladeplate og holder den opp mot henne med alle tegn på begynnende desperasjon i stemmen og ansiktet:
-Denne kan jeg vel få?
-Nei, har jeg jo sagt. Kan du ikke forstå det? Du kan ikke få noe hver gang vi er ute og handler, det har vi jo snakket om. (Stemmen hennes er nå helt uten overbevisning, og hennes appell til ham er helt tydelig: Nå må du holde opp, ellers blir mor så lei av det at hun til slutt ikke vet hva hun skal gjøre.)
Han sammenbitt og målbevisst: -Jamen, jeg VIL ha den!
Hun senker stemmen nesten til hvisking: -Jeg har jo sagt nei. Kan du ikke forstå det? Det ender med at mor ikke kan ha deg med noen steder hvis du skal være så umulig!
Han klemmer sjokoladen til smeltepunktet, og stemmen er nå oppe i desperat og kampklar fistel: -Jeg VIL HA DEN, JEG VIL!!!
Seier og tap
Moren forsøker, uten hell, å ta sjokoladen ut av hånden hans. Hun appellerer til ham om å oppføre seg ordentlig, samtidig som hun sender unnskyldende blikk til dem som står rundt. De smiler tilbake med en lett hoderysten, som om de forsøker å stive opp selvtilliten hennes med en kollektiv viten om at «barn er jo så vanskelige i den alderen». Det hele slutter naturligvis med at barnet får viljen sin og går fornøyd videre, med sjokoladen i den ene hånden og et halvspist grovt rundstykke i den andre, og med lillesøsteren som et forundret vitne til livets besynderlige logikk.
Denne mor vil, som så mange andre foreldre, hevde at hun jo har sagt «nei» til sønnen. Men det har hun ikke. Hun har kanskje ment nei, men hun har ikke sagt det klart, vennlig og utvetydig. Det hun fikk uttrykt, var: «Jeg synes egentlig ikke at du skal få noe i dag, og det håper jeg du er stor nok til å forstå, slik at det ikke blir en konflikt som jeg ikke kan overskue og ikke aner hvordan jeg skal takle.»
Sønnen hennes får dermed ansvaret for deres innbyrdes forhold, og det kan hverken tre- eller trettenårige barn bære.
Denne moren befinner sig midt oppi mange moderne foreldres største dilemma: Hvordan skal foreldre utøve sitt lederskap uten å krenke eller såre barna? Butikken er bare én av mange arenaer hvor den enkelte far eller mor må bestemme seg for hvem som er sjef og hvilken lederstil som er best.
Svaret
Når sønnen spør sin mor første gang om han kan få godter, kan hun svare:
-Det må jeg tenke over. . . Nei, det får du ikke (med normal stemmeføring og et vennlig blikk).
-Jamen, hvorfor ikke?
-Fordi jeg ikke vil gi deg det. (Legg merke til «jeg». Det er ikke smart å omtale seg selv i tredje person hvis man vil ha autoritet.)
-Jamen, hvorfor?
-Det vil jeg ikke forklare deg. (Deretter må hun straks gå i gang med dagens innkjøp og ikke beholde øyekontakten med ham i håp om at han ved et mirakel skal synes at hun er en klok mor.)
Hver gang han siden spør, må hun se vennlig på ham og svare rolig «nei» hverken mer eller mindre. Hvis dette er en ny stil, vil han muligens allikevel starte en mindre krig til slutt, som hun kan besvare ved å stryke ham over håret og si: «Jeg forstår godt at du gjerne vil ha godteri, men det får du ikke i dag, » og deretter gå videre gjennom kassen. Hun kan rolig ignorere dem som står omkring, for de vil vise medfølelse så lenge hun kan se dem, men inne på kafeen vil de sladre om de bortskjemte barna nå til dags og deres slappe foreldre.
Hemmeligheten
Hele hemmeligheten ligger i hennes første «nei», som hun må mene alvorlig. Hvis ikke, kan hun like godt si «ja» fra begynnelsen av og dele gleden med ham. Det blir hun ikke en dårligere mor av. Hans trivsel og utvikling avhenger ikke av om han får ja eller nei. Den avhenger av hvorfor han får det svar han får. Et helhjertet svar er alltid et godt svar. Et svar som er laget for å unngå konflikt, er alltid et dårlig svar.
Hvorfor er det så viktig at hun er vennlig når hun ser på ham og snakker til ham? Det er to grunner til det: For det første gjør han jo ikke noe galt. Han ber om det han gjerne vil ha, og det må det være lov til for alle i en sunn familie. For det andre må han hele tiden vite at deres forhold er i orden, og at mor vet hva hun gjør.
Mange pedagoger anbefaler at foreldre i god tid «lager en avtale» med barna om hva de kan få eller ikke få på handleturen. Det er ofte en dårlig løsning. Det inspirerer ikke foreldrene til å finne styrken i seg selv, og da blir «avtalen» bare et alibi som de kan støtte seg til. På denne måten blir ansvaret igjen dyttet over på barnet, som helt mangler forutsetninger for å kunne leve opp til det. Det blir en ond sirkel. Bryt den i butikken, ved sengetid, omkring bordet samme hvor, bare bryt den!
SITAT
Det hele slutter naturligvismed at barnet får viljen sin.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015