FB


Vi er en familie på fire — far, mor og to gutter på fire og to år. De er for det meste noen glade gutter. Men de er begge meget følsomme, særlig den eldste. Fireåringen gråter nesten hver gang jeg forlater ham i barnehagen. Jeg er aldri blitt igjen med ham der, men tar raskt farvel og vinker til ham med et smil. Pedagogene sier at det er den riktige måten å gjøre det på. De hevder at det går bra med ham i sosial sammenheng, men at det ikke skal mye til før hans verden raser sammen. Dersom noe går ham imot hjemme, begynner han ofte å gråte og sutre.

Hvordan kan jeg gjøre ham mer robust før skolestart og det livet han har foran seg, slik at han klarer livets motgang? Jeg har forsøkt å få ham til å la være å sutre og tenke på noe annet. Hverken dét eller samtaler hjelper. Jeg er meget bekymret og håper du kan lære meg noen teknikker som jeg kan ta i bruk overfor guttene mine.

SVAR:

Mange forskjellige tanker farer gjennom hodet når jeg leser brevet ditt. Bilder av barn jeg har møtt og voksne som har kjempet halve livet for å rette opp noe de følte var galt. Velmenende voksne som “bare” vil at barn skal være glade og lykkelige og pedagoger som synes at verden er ideell når barn er sosialt velfungerende. Dette iskalde uttrykk for blindhet og maktfullkommenhet levner ikke barn og unge, eller voksne for den saks skyld, albuerom og trer en altfor stramtsittende uniform ned over deres mangefasetterte eksistens.

Jeg har truffet mange “ekstra følsomme” barn, som alle har vært meget forskjellige. Noen tåler ikke for mange mennesker rundt seg. Da opplever de et innvendig kaos og mister seg selv. Andre opplever sine medmennesker på et helt annet nivå enn de fleste av oss. De ser dem innenfra og blir fortvilt over at det de ser, ikke stemmer overens med den andres ord og mimikk. Atter andre mangler tilsynelatende det sosiale filteret eller den beskyttelsen de fleste av oss er i besittelse av som et vern mot omverdenen — en grense som vi selv har kontroll over. Dessuten finnes det barn (og voksne) som ikke klarer å sortere sine egne følelser og som derfor ustanselig lar seg overvelde av det aller minste.

Skjult sorg. Det er første gang jeg hører om en familie der begge barna har det på denne måten, hvilket får familieterapeuten i meg til å stille spørsmål:

  • Finnes det en sorg av gammel eller nyere dato i familien?
  • Har dere for eksempel mistet en baby før guttene kom til verden uten å gi dere selv nok tid og muligheten til å sørge?
  • Bærer en av de voksne på en stor smerte fra fortiden som holdes “hemmelig” for barna?

Dersom det gis et bekreftende svar på bare ett av disse spørsmålene, må dere gripe fatt i deres egne følelser og bearbeide og integrere dem på en mer konstruktiv måte. Jeg har ingen ordentlig forklaring utover dette, men kan foreslå noen alternativer til det dere allerede har forsøkt.

Det helt sentrale er “anerkjennelse”, som innebærer at dere lar være å se på deres barns trang til å gråte som noe som må elimineres. Så lenge dere gjør det, vil barna i økende grad føle seg som en belastning — at de ikke er som de skal være for at mor og far skal bli glad. Denne typen dynamikk påvirker i stor grad barns selvfølelse. En typisk konsekvens er at de enten undertrykker sin trang eller legger trykk på den.

Du spør hvordan du kan gjøre den eldste mer robust før han skal begynne på skolen. Svaret er at du anerkjenner ham som han er og føler. Når du for eksempel etterlater ham i barnehagen, skal du i stedet for det innstuderte smilet gi ham en klem og et kyss og si: “Jeg vet at du er lei deg nå, og jeg skulle gjerne hjulpet deg. Men jeg kan dessverre ikke det.” Dersom det gjør deg trist eller beveget, må du gjerne la ham se det. Den styrken han trenger for å klare seg sosialt på skolen, bunner i opplevelsen av å være bra som han er og bevisstheten om at foreldrene hans er av samme oppfatning.

Må snu
Virkeligheten synes å være at du ikke forstår barna dine på dette punktet — og hvordan skulle du kunne det? I stedet for å “diagnostisere” tårene og den gråtkvalte stemmen som “sutring” — noe bare barnet selv kan ta og føle på — kan du si: “Jeg skulle ønske at jeg visste hvorfor du er så lei deg”. Det vi foreldre kan konstatere, er at vi føler oss satt ut når barna våre har vonde følelser som vi ikke kan beskytte dem mot.

Samme fremgangsmåte gjelder når han etter hvert kommer hjem fra skolen og er opprørt eller lei seg. Hold rundt ham, stryk ham over håret og snakk med ham dersom han ytrer seg. Men la ham aldri få forståelsen av at det er noe galt med hans opplevelse av livet eller følelsene hans — eller at det han har opplevd, ikke er “noe å ta så tungt”. Fortell ham gjerne at du selv blir ute av deg når du føler deg hjelpeløs. Men fortell aldri barna dine hvordan de burde ha det.

Barnas tilbøyelighet til å bli ulykkelige eller la seg slå ut har lenge vært et slags stebarn i familien deres. Denne tilstanden må snus, slik at følelsene deres blir fullverdige medlemmer. Forhåpentlig varer det ikke så lenge før de selv kan begynne å formulere seg klarere om hvordan de ser på seg selv og om hva som foregår i deres indre. Først da kan alle bli klokere og — dersom dere er riktig heldige — få en idé om hva dere kan gjøre for å hjelpe.

Barn kommer til verden i alle mulige utgaver og variasjoner. Men alle har det samme grunnleggende behovet i forholdet til sine foreldre: Opplevelsen av å være elsket og god nok som de er. For mange eller for tidlige forsøk fra omgivelsene på å “hjelpe” har ofte en beroligende og bekreftende virkning på de voksne, men aldri på barna. Forestill deg at en venninne plutselig kom til deg og sa: “Jeg synes at du skulle kontakte en psykolog”. Du ville straks tenke at noe var i veien med deg. Slik har også barn det. Den eneste og vesentlige forskjellen er at barna har betydelig mer tillit til din dømmekraft enn du har til din venninnes.

Vi føler oss satt ut når barna våre har vonde følelser

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)