Foreldrene har gitt barnet overdoser med ros.Med uheldig resultat.
TAKK FOR den fantastisk lærerike og inspirerende boken Ditt kompetente barn. Vi er foreldre til to gutter på rundt tre og fem og et halvt år. Den eldste er erklært «egnet» for skolestart etter sommerferien. Han er født i november og vil således ikke ha fylt seks år når skolen begynner. Vi mener også selv at han er klar for utfordringen, bortsett fra at vi i en lengre periode har bekymret oss for guttens voldsomme reaksjon ved enkelte anledninger. Den kan for eksempel komme når han bygger med Lego-klosser eller tegner og ikke får det til. Da bryter han fullstendig sammen, gråter og kaster seg ned på gulvet. Når vi forsøker å lære ham alfabetet, virker det som om han gjetter mer enn han lytter for å lære. Antagelig er han redd for å si feil.
Disse reaksjonene har fått mannen min og meg til å reflektere. Vi er foreldre som på det mest omsorgsfulle og oppmuntrende vis har dyrket rosende bifall som «så flink du er, du er supergod, flott tegning…» Jeg er også en slik mor som hele tiden sier: Vær nå forsiktig så du ikke slår deg, skatten min, og så videre. Jeg erkjenner etter å ha lest kapittelet «Selvfølelse og selvtillit» at det var galt av meg, og vi innser nå at vi ikke har styrket guttens selvtillit og selvfølelse. Tvert imot. Jeg antar nemlig at hans måte å reagere på, kan relateres til disse to begrepene.
Nå er jeg konstant bekymret for ikke å ha prestert godt nok. Spørsmålet som trenger seg på, er om det er for sent? Kan vi gjenoppbygge vår eldste sønns indre styrke og selvfølelse? Og finnes det en måte som er mer å foretrekke enn en annen? Er han moden for skolestart?
SVAR:
La meg innlede med en liten, privat erindring: Sønnen min forsøkte noen ganger å skrive stil på skolen. Så ga han opp og skrev ingen stiler på flere år. «Jeg kan bare ikke,» sa han. Da gutten gikk i niende klasse, hadde han og moren en samtale der det fremkom at han gjennom hele barndommen hadde registrert meg si: «Jeg skal bare skrive en artikkel ferdig.» Og én time senere var det gjort. Det ga ham forestillingen om at man bare setter seg ned, og så flommer stoffet ut gjennom pennen. Da det ikke skjedde, trodde han ikke at han hadde evner. Så snart forventningene hans ble mer realistiske, fikk han det til uten store problemer.
I deres tilfelle er jeg tilbøyelig til å være enig med dere i at overstrømmende ros delvis har ført til en begynnende perfeksjonisme, delvis en viss avhengighet av ros. Produktet mer enn prosessen har stått i sentrum.
Uheldig
Hvis «diagnosen» deres er riktig, skyldes det slik du selv ordlegger deg at dere har pakket kjærlighetserklæringene inn og servert dem som ros. På den måten ligner dere på mange nordiske småbarnsforeldre. Det gir et barn to muligheter: Enten å skaffe seg så mye kjærlighet i denne formen som mulig ved å være «dyktig» eller ved å være det motsatte. Det valget treffer ikke barn bevisst. Men det kommer til å prege deres personlighetsutvikling eller overlevelsesstrategi sterkt. Normalt tenker man at mye ros for gode prestasjoner øker menneskers selvtillit. Det gjør det også inntil et visst punkt før perfeksjonismen eller prestasjonsangsten tar over. Problemet for mange barn og foreldre er da heller ikke at de får ros for rosverdige prestasjoner, men at det er foreldrenes noe monotone måte å si «jeg elsker deg» på. Tilsvarende finnes det familier der barna alltid får det de har lyst på som det dominerende uttrykk for foreldrenes kjærlighet.
Du spør om det er «for sent». Det er det ikke. Tre kriterier må innfris for å snu utviklingen. Først må dere ta en alvorlig prat med guttene og si omtrent dette: «Vi har alltid trodd at den beste måten å holde av dere på var å rose dere. Nå har vi oppdaget at vi tok feil, og det har du (den eldste) heldigvis hjulpet oss med å oppdage. Du har vist oss at det er blitt så viktig for deg å lykkes med alt at det gjør deg frustrert når det ikke alltid skjer. Det skal du ha takk for! I fremtiden vil vi forsøke å rose dere mindre for at dere skal vite at vi elsker dere uansett. Det blir nok tungt for både dere og oss i begynnelsen. Men det går snart over.»
Lær barna å kjenne. Det neste er å lære anerkjennelsens kunst, der dere trener på å «se» hvem barna er og deretter setter ord på det. Gi for eksempel den eldste en klem og si: «Jeg vet hvor gjerne du ønsker å lykkes. Men så viktig er det ikke. Jeg elsker deg likevel!»
Den eldstes altoverskyggende behov for å lykkes med alt, er ikke hans viktigste behov. Det viktigste er å oppleve at han er verdifull i foreldrenes liv akkurat som han er. Tenk derfor over hvordan han beriker livet deres og fortell ham det med jevne mellomrom. På den måten vil opplevelsen av å ha verdi langsomt bytte plass med trangen til å gjøre dere glade ved å være flink. Men prosessen tar et par år eller tre.
Til sist:
Gjør for all del ikke et prosjekt ut av dette, der han plutselig blir yndlingspasienten deres. Og begrens deres dårlige samvittighet og skyldfølelse mest mulig. Dere gjorde som dere gjorde. Og hvis dere tar ansvar for å forandre tingenes tilstand, krymper skyldfølelsen langsomt. Denne adferdsendringen må ikke bli en prestasjon. Det samme gjelder for en mer konstruktiv utvikling av guttens selvfølelse. Barneoppdragelse må aldri bli en prestasjonssport. Det er en gjensidig utviklingsprosess, der begge parter lærer av de feil de gjør og på den måten blir verdifulle i hverandres liv.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015