FB


Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og overbeskyttelse.

Min eldste datter fyller seks år i desember og skal begynne på skolen nå. Hun har allerede gått på skolefritidsordningen i et par uker for å bli kjent med skolemiljøet før skolestart. Dessverre er det svært få barn fra barnehagen hun har gått i, som begynner på samme skole. Hun har heller ingen jevnaldrende å leke med i nærmiljøet hvor vi bor. Disse første ukene i SFO har vært ganske utfordrende for henne. Vi, pappaen hennes og jeg, har forsøkt å gjøre overgangen så forsiktig som mulig ved å være der mye sammen med henne og hente henne tidlig. Hun protesterer ikke på å være der alene, og har flere ganger virket greit fornøyd når vi har hentet henne.

Hun har imidlertid hatt store vansker med å sovne om kvelden, har våknet flere ganger på nettene og sier at hun føler seg utrygg. Hun kan også få voldsomme reaksjoner på ting som hun tidligere ikke har reagert på, og som vi voksne oppfatter som «småting». Hun har alltid vært litt engstelig av seg, utrygg i nye situasjoner og rundt ukjente mennesker. Hun var en populær lekekamerat i barnehagen, men holdt seg til noen få og lot ofte dem føre an i leken. Nå, i SFO, ser jeg at hun avslår invitasjoner til lek og går mye alene. Jeg ser også at hun bruker en del energi på å holde god avstand til en gutt hun kjenner fra barnehagen, og som hun er redd for. De voksne prøver av og til å få henne med på aktiviteter, men hun avslår nesten alltid. Hun uttrykker ofte angst for alt som har med å prestere noe å gjøre, også i lek. Jeg er usikker på hvordan jeg skal støtte henne i dette. Vi prater en del om det hun opplever som vanskelig, men jeg er redd hun oppfatter mine forslag til løsninger som press.

Svar:

Det meste av mitt svar til deg tar utgangspunkt i setningen: «Vi… har forsøkt å gjøre overgangen så forsiktig som mulig ved å være der mye sammen med henne og hente henne tidlig». På trykk kan man forstå deres innsats på mange måter fra det engstelig overbeskyttende til det relevant omsorgsfulle. Jeg velger en fortolkning ca. midt imellom. Skolestart er for mange barn en periode med intensivt stress. De fleste gleder seg heldigvis og blir godt mottatt, men selv da snakker vi om et stressnivå som tilsvarer det voksne opplever når de skifter arbeidsplass etter mange år vel å merke til en ny arbeidsplass hvor man ikke vet om man kan fungere og leve opp til de faglige forventninger.

Deres datter synes å være mer «observatør» enn «kaospilot». Hun holder seg litt på avstand til hun føler sig trygg nok til å nærme seg sentrum. Dette er en av mange velkjente strategier, og den er like god og nødvendig som alle andre. Derfor er det viktig at dere ikke problematiserer hennes måte å finne seg til rette på, men tvert imot anerkjenner nødvendigheten av hennes strategi sammenlignet med hvem hun er. Gi henne deres stillferdige støtte til hennes måte å komme inn i skolen og barnegruppen på.

Jeg kan ikke vurdere om deres datter er et «engstelig barn», men hvis hun er det, har hun sannsynligvis minst én forelder som også er engstelig overfor nye ting og situasjoner, og dere må derfor spørre dere selv hvem omsorgen og forsiktigheten egentlig er rettet mot?

Bjørnetjeneste
Omsorg, forsiktighet og bekymring er ofte et tveegget sverd, som både kan dempe barns engstelse og nervøsitet og forsterke den. Noe av det første jeg lærte under min terapeutiske utdannelse, var at man ikke skal gjøre noe for noen som de kan gjøre for seg selv og det gjelder spesielt barn. Det lyder kanskje umiddelbart litt slemt og uempatisk, men gir faktisk barn de optimale muligheter for å utvikle deres eget potensial. Samtidig tvinger det foreldre (og terapeuter) til å spørre seg selv om hvem de er «hjelpsomme» overfor. Er det fordi barnet faktisk behøver hjelpen, eller er det fordi det får foreldrene til å føle seg som bedre/mer ansvarlige voksne?

Deres datter kommer til dere med «problemer» som dere forsøker å hjelpe henne med ved å foreslå forskjellige løsninger. Det er en helt automatisk reaksjon i de fleste kjærlighetsforhold også mellom voksne (mest fra menn) og det er sjelden en god idé. Det sender nemlig to signaler til barnet: 1. Jeg stoler ikke på at du selv kan finne en utvei, og 2. Jeg holder ikke ut at du har det vanskelig.

Det første budskapet får i verste fall barnet til å føle seg dum, og det andre til at barnet enten forblir «hjelpeløst» eller begynner å skjule sine problemer av hensyn til de voksne. Hva som skjer, og når det skjer handler i høy grad om foreldrenes sinnsstemning, tonefall og mimikk. Når barn er så gamle at de skal gå på skole, er det ofte lurt at foreldrene oppretter en viss distanse og for eksempel tilbyr sin hjelp på denne måten:

Det virker som om du har problemer med å få nye venner i skolen. Tror du at du finner ut av det, eller skal jeg forsøke å hjelpe deg?

Hvis svaret er «ja», er spørsmålet:

Det vil jeg gjerne! Hvordan ser du for deg at jeg best kan hjelpe deg?

Det vet jeg ikke

OK. Nå prøver jeg å si noe, og så må du fortelle meg om det hjelper…

Hvis svaret er «Nei»:

Bra! Jeg skal forsøke å la være. Det er vanskelig, fordi jeg vil så gjerne at du skal ha det bra at jeg noen ganger glemmer at ingen bare har det flott hele tiden.

Datteren deres har problemer med situasjoner hvor det forventes at hun skal prestere noe. Det kan henge sammen med manglende selvtillit eller selvfølelse. Noe som ofte utvikler seg når den ene eller begge foreldrene er engstelige eller ofte bekymrer seg. Men det kan også henge sammen med at hun sammenligner seg med en av sine prestasjonssterke foreldre og ikke tror at hun kan leve opp til sitt idol. I hvert fall er hun ikke et menneske som trives med konkurranse og store prestasjonskrav, og sånn er det hun er. Det er bedre for hennes fortsatte utvikling at dere innser dette og de vanskeligheter det medfører for henne, enn at dere forsøker å «helbrede» henne for det eller gjøre det til et «problem». Hos litt forsiktige og tilbakeholde barn er det en hårfin grense mellom det å «ha» et problem og å «være» et problem.

I vår kultur får vi dessverre stadig større problemer med å tåle smerte og ensomhet, og kanskje i særlig grad den smerte og ensomhet våre barn utsettes for. Derfor er det viktig at foreldre minner seg selv om at kjærlighet også er å kunne se barnets smerte uten å opphøye seg selv til problemløsere. Vi kan ikke holde smerten ute av deres liv, men vi kan sørge for at de ikke alltid må bære den alene, selv om den alltid er en ensom opplevelse.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)