Ofrer du alt for barna til din nye samboer, ofrer du også deg selv.
Jeg er stemor til to barn. Kjæresten min har ingen forståelse for hvor vanskelig det er å skulle leve opp til andres og egne forventninger og har etter hvert overlatt alle oppgavene i forbindelse med barna til meg. Barna, som er fem og syv år, har allerede opplevd ett brudd da moren og faren deres gikk fra hverandre og jeg vil gjøre alt jeg kan for at det ikke skal skje igjen. Jentene elsker meg og jeg dem men faren deres er ikke der, hverken for dem eller meg.
Han vil ikke gå sammen med meg til samtaler hos en terapeut.
Men kanskje han vil det, dersom jeg får ham til å lese svaret fra deg. Det er i hvert fall det jeg håper.
Jeg vet bare at dersom han ikke innser at jeg ikke er barnas mor og at ikke alt faller like naturlig for meg, vil jeg bryte sammen og barna vil igjen oppleve en voldsom omveltning. Selv har jeg ingen barn, men han forstår ikke at det er en stor forandring fra å være single til plutselig å ha to barn.
Svar:
Jeg kan lett forestille meg at det må være meget frustrerende for deg å ha fått en ulønnet jobb i stedet for en partner og familie. Og jeg er enig med deg i at dere trenger profesjonell hjelp og det nå!
Det eksisterer prinsipielt ikke parforhold hvor den ene parten trives og den andre ikke. Når den ene parten er ulykkelig eller bare utilfreds, er forholdet dårlig uansett om den annen part kan merke det eller ikke. I et parforhold er det innbyrdes forholdet parets første «barn». Det krever samme omsorg og tid som de to andre barna. Parforhold mislykkes ikke fordi det er noe i veien med den ene eller den andre, men fordi det mangler viktige kvaliteter. Dersom den ene parten har behov for hjelp, har forholdet behov for hjelp. Det handler ikke om skyld, men om å ta medansvar for noe man er to om.
Det som synes å være problematisk i forholdet deres, er følgende:
- Forholdet består av en solist og en ensemblemusiker.
- Han definerer sine grenser tydelig, mens dine er vidåpne.
- Han svikter ansvaret for deg og barna, og du svikter ansvaret for deg selv.
Du kunne sikkert klare å ha hele ansvaret for de to barna hans, dersom det ble nødvendig. Men ansvaret for deres felles «barn» kan du ikke bære alene uten at det dør av mangel på omsorg.
Før jeg skriver direkte til kjæresten din, vil jeg formidle noe til deg.
Jeg fornemmer av brevet ditt at du er svært utmattet og lei, og foreslår følgende øvelse:
Lev med kjæresten din akkurat slik han er uten forventninger om at han kan eller vil forandre holdning og kjenn etter hvordan det er. Dersom det blir for vanskelig for deg å tie, vil jeg foreslå at du skriver et brev til ham og så nøkternt og konkret som mulig setter ord på hva du trenger. Be ham tenke over det i to måneder før han svarer.
Denne perioden vil kunne lære deg mye om hva du kan og vil som «enslig mor» til barna hans, og hvordan du som kvinne kan leve med din delvise ensomhet. Dersom du altså kan og vil?
Mye tyder på at du er et menneske som virkelig har behov for å lære å definere deg selv og være klar og tydelig i ditt budskap. Kjærlighet er ikke nok, og du kan ende med å bli et offer for din egen empati og kjærlighet til barna og kjæresten din. Du vil med tiden miste selvrespekten, og begynne å tvile på din evne til å elske og fungere i et voksent fellesskap. Det siste er det ingen av oss som mestrer alene.
Til herren i huset:
Jeg kjenner deg jo ikke, men la meg si dette uten omsvøp:
Din kjærestes brev burde ha vært skrevet av deg og inneholdt omtrent følgende:
«Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at jeg skulle skrive til en terapeut, men nå gjør jeg det altså! Kjæresten min, som jeg elsker høyt og som er en fantastisk stemor til de to barna mine, trives ikke i familien vår. Hun klager over at jeg tar for lite ansvar for barna og føler seg ensom og overbelastet. Jeg er vant til å greie alt selv og hater egentlig tanken på at en fremmed skal blande seg inn i vårt privatliv. Men jeg vil ikke miste henne. Det ville også være en katastrofe for barna mine, som setter stor pris på henne. Vi hadde et fantastisk sexliv i begynnelsen av forholdet vårt, men nå har hun sjelden lyst.
Jeg forstår mindre og mindre av det hele!»
Dette brevet er skrevet av et mannfolk. Passiviteten din er macho og selvdestruktiv. Jeg vet at du er et ansvarlig menneske og at du lider under din kjærestes situasjon.
Derfor er det ikke for tidlig at du tillater deg selv å søke den hjelpen du etter alt å dømme ikke fikk i ditt første ekteskap. Det er fint å ville greie alt selv, men du behøver ikke å gjøre det alene. Du har et sterkt behov for en utenforstående som kan hjelpe deg med å uttrykke tanker og følelser. Da er det i det minste deg hun eventuelt går fra, og ikke hennes ufullstendige bilde av deg.
Din evne til å stå alene og klare deg selv er en kvalitet, som kjæresten din med stor fordel kunne la seg inspirere av.
Men slik det er nå, opplever hun den kun som en hindring i forholdet deres. Du må ganske enkelt inn på banen og spille sammen med resten av laget, selv om du i begynnelsen vil føle deg klosset og usikker. Det vil være den mest radikale beslutningen i livet ditt til nå. Du vil oppleve angst og usikkerhet og innimellom blir det et helvete. Se på barna dine og kjæresten din og finn ut om du synes de er umaken verd. Dersom svaret er ja, finn en rådgiver eller terapeut som du har 100 prosent tillit til. Kanskje dere må prøve et par før dere lykkes, men det er ikke så farlig. Det eksisterer ikke umulige klienter, bare utilstrekkelige terapeuter.
SITAT«Selv har jeg ingen barn, men han forstår ikke at det er en stor forandring fra å være single til plutselig å ha to barn»
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015