Du skal rose barnet ditt, men ikke på autopilot.
(Del 1 av 2)
DATTEREN MIN på syv år har i løpet av det siste året begynt å rose seg selv på en måte jeg opplever som ubehagelig. Hun kan for eksempel si til en skolevenninne: «Jeg er mye flinkere enn deg til å skrive» eller: «De nye skoene mine er mye finere enn dine». Jeg synes ikke det er riktig å fremheve seg selv på denne måten. Samtidig fornemmer jeg at hun er meget usikker på seg selv, hvilket overrasker meg.
Selv ble jeg kritisert under hele oppveksten og var til tider nesten syk av lengsel etter ros fra foreldrene mine. Jeg gjorde alt for at de skulle være glade for at jeg var til, men lyktes nesten aldri. Derfor har jeg helt bevisst rost datteren min ved enhver anledning. Jeg ville jo ikke at hun skulle gå gjennom det samme helvetet som jeg gjorde. Men nå lurer jeg på om jeg tvert imot har overført min egen usikkerhet på henne. Hva kan jeg gjøre?
Svar:
Spørsmålet ditt er så sentralt for så mange av vår tids foreldre at jeg vil benytte meg av muligheten til å besvare det over to spalter.
Foreldre oppdaget ros som en del av oppdragelsen rundt 1940. Det tok for alvor fart på 1960-tallet og ble (i mange foreldres selvforståelse) en måte å uttrykke kjærlighet på: Jeg roser deg, altså elsker jeg deg!
I begynnelsen av forrige århundre omtalte bøker om barneoppdragelse kritikk som en nødvendig del av oppdragelsen: Fortell barnet ditt at det det gjør, er galt og barnet vil handle «riktig». Man frarådet derimot ros fordi barn som blir rost for de riktige handlingene, glemmer at de bør være en selvfølge og ikke er noe rosverdig.
Teoretikerne satt også den gangen fast i feltet mellom «riktig» og «galt», «positivt» og «negativt». Det såkalt «negative» skulle straffes eller få konsekvenser, som man forestilte seg ville få barnet til å korrigere sine feil. Det såkalt «positive» kunne eventuelt belønnes med en klem, ros, premie eller lignende.
Denne tankegangen er gradvis blitt modernisert og humanisert. De aller fleste har tatt avstand fra fysisk vold som straff og går heller ikke inn for direkte kritikk («time out» er en av de moderniserte versjonene av gamle dagers skammekrok). Tilbake står visse deler av adferdspsykologien, som går inn for å anvende ros som en adferdsregulerende strategi: Bruk ikke energi og oppmerksomhet på barnets «negative» adferd, men fremhev, ros og belønn dets «positive» adferd. Man har med andre ord innsett at kritikk skader barns selvfølelse og selvbilde, men tror fortsatt på at ros styrker selvfølelsen. Det er etter min og mange andre fagfolks erfaring en misforståelse.
Voksnes regler
Når jeg ovenfor har skrevet positiv og negativ i anførselstegn, er det for å fremheve at disse vurderingene av barns adferd utelukkende bygger på et voksenperspektiv og utelukker barns indre virkelighet. Både ros og kritikk er jo i virkeligheten bare karakterer som deles ut av den som kjenner fasiten: Når du oppfører deg slik jeg synes om, får du gode karakterer. Gjør du ikke det, får du dårlige karakterer. Den norske pedagog og forsker Berit Bae kaller dette med et treffende uttrykk for «voksnes definisjonsmakt». Det er en tankegang der de voksne holder fast ved sin makt og frasier seg medansvaret for barns («negative») adferd. Mens de gjerne tar æren for den «positive» adferden.
Mange foreldre har særlig de siste 20 årene anvendt ros i oppdragelsen av og i samværet med barna sine uten å gjøre disse prinsipielle overveielsene. De har, som deg, rost barna sine for å formidle sin oppriktige kjærlighet og ikke så sjelden på bakgrunn av smertelige erfaringer fra sin egen oppvekst: Mine foreldre gjorde slik, og det gjorde vondt. Derfor gjør jeg det motsatte! Ikke som en ny, smart strategi for å få viljen sin, men for å spare barnet sitt for smerten, usikkerheten og lav selvfølelse.
Mange av disse foreldrene har ikke vært like heldige som deg, siden datteren din allerede som syvåring viser at rosen din har gjort henne usikker på seg selv og sitt egenverd. Barna deres begynte å handle selvdestruktivt eller fikk depresjoner 1618 år gamle. Eller de ble voksne og måtte erkjenne at deres egen adferd i altfor høy grad ble styrt av et nesten umettelig behov for bekreftelse. En av mine voksne, mannlige klienter uttrykte seg presist da han skulle forklare sitt behov for psykoterapi: «Foreldrene mine har alltid fortalt meg hvor vidunderlig jeg er. De har bare aldri gitt meg noe å ha det i!»
Det betyr ikke at ros alltid er galt noe som barns selvfølelse tar skade av. Det er, som med så mye annet, ikke alltid det foreldre gjør som bestemmer effekten men hvordan og hvorfor de gjør det.
Saklig kritikk og ros er for eksempel helt nødvendig for at barn (og voksne) skal kunne utvikle sin selvtillit, enten det er på fotballbanen, i matematikktimene eller når de skal lære seg ferdigheter som å kle på seg selv, mestre nye funksjoner på jobben og lignende. Både rosen og kritikken virker best når den formidles av andre enn foreldrene, fordi det minsker risikoen for at særlig mindre barn tar det personlig.
Når det handler om «hvem» barnet er dets adferd, tanker, følelser, drømmer og fantasier fungerer ros (og kritikk) dårlig. Rosen stimulerer ikke barns selvfølelse i høyden deres ego. Det er denne «egosentriske» tonen i din datters selvhevdelse som med rette sjenerer deg. Hun viser at hun lider av den samme usikkerheten som alle oss andre med lav selvfølelse: Hun har vanskelig for å finne sin «riktige størrelse» som menneske sammen med andre mennesker. Noen blåser seg opp og gjør seg større enn de egentlig føler seg. Andre gjør seg mindre enn de er og holder lav profil. Noen skryter og gjør seg store på andres bekostning og andre blir ofre for dem. Men deres indre virkelighet er den samme.
Ingen regler
En sunt utviklet selvfølelse handler ikke om å synes at man selv er fantastisk, vakker eller vidunderlig. Den handler om å ha et realistisk selvbilde og å være tilfreds med den man er. Man kan saktens være verdensmester i sitt fag og samtidig bære på en smertelig opplevelse av at man i virkeligheten ikke «er» noe. Vi lever i en tid der det ytre, det overfladiske og det som kan kjøpes for penger, har fått en betydning som er direkte invalidiserende for mange mennesker. De som ikke har råd til plastisk kirurgi, siste mote, den mest trendy sykkelen eller bilen og samtidig har lav selvfølelse, føler seg utenfor og mindre verd. De som har råd og samtidig har lav selvfølelse opplever det samme, men erkjenner det ofte ikke før noen år senere.
Man kan kjøpe sine barn status og sosial aksept for en stund. Men hvis man på alvor tror på det ytres sosiale magi, svikter man uunngåelig selvfølelsen deres.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015