Jeg har noen tanker rundt dette med belønningssystem som jeg tenker mye på, og som i bunn og grunn plager meg litt.
Jeg har akkurat fått en fersk 1.-klassing. En stor overgang for liten og stor, og dessverre synes jeg overgangen har vært mer traumatisk enn jeg hadde trodd. Noe av det første jeg fikk vite at klassen skulle i gang med, var et belønningssystem. Dette drev ikke bare «vår» skole med, men alle barne- og ungdomsskoleklassene i hele Larvik kommune. Nå har jeg akkurat fått vite at dette også skal starte i barnehagene i kommunene.
Slik fungerer det: Lærerne/barnehageansatte går rundt med «pogs» i lomma. Dette er små runde brikker, som mange barn samlet på 1990-tallet. Når de ser positiv atferd, belønner de barnet med «pogs». Det kan være om et barn åpner døra for en voksen, når ordenselevene går med melk, når et barn som ikke så lett får venner tør å ta initiativ til å leke med andre og så videre.
Jeg syns dette er ganske trist. Hva skjedde med å gi anerkjennelse? Lærer barna noe om de hele tida blir belønnet med en fysisk ting?
Når barna har samlet mange «pogs», får barna, i fellesskap, en belønning. Noe som barna selv har funnet på sammen med læreren. Det kan være å få sparke fotball med de voksne, eller at barna får nye blyanter.
De som har bestemt dette mener det skal styrke den sosiale kompetansen. Dette greier jeg rett og slett ikke å forstå. Det må da være mulig å gjøre styrke barnas sosiale kompetanse uten å bruke et belønningssystem? Lærerne hevder at man ikke får noen straff med dette systemet, men når barna får en premie finnes det vel også en bakside?
Kanskje kan belønningssystemer som dette være til hjelp i en snuprosess for barn som strever spesielt, men å bruke en slik metode på alle barna i hele kommunen? Hva med barna som handler godt mot hverandre i naturlig empati? Vil ikke dette fremmedgjøre empatien, og rette fokus mot flinkhet og ytre belønning i stedet? Selv har jeg barn i både barnehage og skole i denne kommunen, og jeg kjenner jeg er urolig. Kan virkelig en hel kommune fatte vedtak om slike systemer over mitt hode? Kan de benytte en slik metode på barna mine i hele barne- og ungdomstida deres, uavhengig av hva jeg som mor tenker og uavhengig av barnas behov?
Det jeg lurer på er: Hva kan jeg gjøre? Skal jeg bare sitte å se på at de innfører dette for alle barn i barnehage, skole og SFO? Det føles så trist, og helt feil!
Jeg drømmer om en debatt om dette, jeg, en god og offentlig gjennomgang av hva dette kan medføre for barna i landet vårt. Hva tenker du. Jesper Juul, kan du ta saken?
Hilsen urolig mor
Svar:
Jeg er helt enig med deg og deler dine betenkeligheter, men dette er også en svært kompleks sak som ikke enkelt lar seg løse på et par avissider. Det skal mektige, modige, ettertenksomme og innsiktsfulle politikere til for å sette en stopper for dette og liknende eksempler på det man kan fristes til å kalle skolens pedagogiske konkurs. Men la meg begynne med et par av de viktigste brikkene i den faglige og politiske mosaikken.
Allerede på slutten av 1980-tallet begynte lærere og skoleledere å bli oppmerksomme på at de hadde mistet grepet om undervisninga. I første omgang ga de elevene og foreldrene deres skylda for det som egentlig bare handlet om at lærerne, rent utdannelsesmessig, har blitt sviktet i flere år og fortsatt blir det. De aller fleste lærere er ordentlige, engasjerte mennesker, som skal fungere på en arbeidsplass som med tanke på profesjonalisme, samarbeid, ledelse og sosial kultur, ligger et stykke tilbake. På en rekke skoler trives de voksne like dårlig som barna. Vi lever i samfunn hvor politikerne på den ene siden forlanger høy faglig og akademisk standard, men på den annen side totalt svikter de mennesker og institusjoner som skal sikre denne standarden.
I stedet for å ta et oppgjør med dette velger både skolefolk og politikere å gjøre barna til syndebukker, og det baner vei for disse primitive «evidensbaserte» metoder som på ingen måte bidrar til å løse skolens problem. De fungerer i stedet som en slags pedagogisk Ritalin. De demper symptomene og gir på kort sikt lærerne den arbeidsro de ikke evner å skaffe seg på andre måter. Man kan undre seg over at profesjonelle pedagoger overhodet går med på den slags, men det viser bare hvor hjelpeløse de føler seg. Vi mangler til en viss grad lærere som har mot til å stå opp og si sannheten, som blant annet er at de i sin utdannelse ikke har lært noe som helst om hvordan man leder konstruktive dialoger med barn og foreldre, og hvordan man utøver et konstruktivt lederskap i sosialt komplekse og kompliserte grupper. Det er ikke noen skam å ikke kunne noe man ikke er utdannet til. Men det er skammelig å la barna betale prisen.
Du spør om metoden er dårlig eller skadelig for de barna som må underkaste seg den. Svaret er ja og nei. I kraft av gode familieforhold er en stor gruppe barn så robuste at de kan overleve nesten hva som helst, og uten problemer oppleve og beskrive forskjellen på pedagogisk kvalitet og den leken de voksne på skolen for tida leker med oss. Sønnen din er vant til å bli tatt alvorlig av de voksne og vil sikkert oppleve en voldsom skuffelse over å bli en brikke i dette spillet. Det kan i alvorlig grad påvirke lysten hans til å lære, men hvis du lærer ham å ta vare på seg selv og utnytte leken til egen fordel kommer han nok til å klare seg. Andre barn vil gå ut av skolen sosialt og menneskelig hjelpeløse, fordi de ikke har blitt støttet til å utvikle seg selv og fordi skolens forståelse av «sosial kompetanse» handler om lydighet og underkastelse. Atter andre har foreldre som deler skolens syn på barn, og en del av dem vil ta dette systemet med seg videre i livet. Skolen får de elever den vil ha i de fem til syv åra denne type metoder erfaringsmessig klarer å holde koken. Erfaring tilsier også at antall ofre stort sett er det samme over et helt skoleløp.
Jeg har sammen med mine kolleger arbeidet med pedagogisk utvikling i tjue år og har opplevd mange helt alminnelige skoler og en del ideologisk baserte skoler, som Montessori og Steiner. De har vidt forskjellig syn på hvordan barn best lærer og tilegner seg den kunnskapen samfunnet anser som nyttig og nødvendig. Det de har til felles er at lærerne kommer til kort i forhold til sine ledelsesoppgaver. Det norske kunnskapsdepartementet ba for et års tid siden Danmarks Pædagogiske Universitet om å foreta en såkalt metaundersøkelse på nettopp dette tema. Svaret ble at lærerne skal ha fire kompetanser: Akademisk kompetanse, regelstyringskompetanse, didaktisk kompetanse og relasjonskompetanse. Forskerne prioriterer ikke disse kompetansene, men min erfaring er at lærernes relasjonskompetanse er den avhørende for hvilket utbytte lærerne, elevene og samfunnet får av de andre kompetansene. (se f.eks.: Juul & Jensen «Fra lydighet til ansvarlighet», Pedagogisk Forum)
Jeg deler din bekymring for de barna som er tvunget til å oppholde seg i disse primitive pedagogiske miljøer, men hvis det skal settes i gang en kvalitativ utvikling av skolene må vi for en liten stund glemme barna, og i stedet oppfordre politikerne til å ta seg langt bedre av lærerne, deres utdannelse og deres arbeidsplasser. Først da får barna det bedre. I din kommune har man valgt den billigste, kortsiktige løsning, og det straffer seg alltid.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015