Mammas manglende omsorg kan prege deg hele livet.
Brevet under fra en ung kvinne og mor er blitt plukket ut av to årsaker. Jeg synes at hun fortjener et svar etter å ha hatt det så vanskelig over lang tid. Samtidig er hennes (forkortede) historie en påminnelse til de foreldre som blir så selvopptatte at barna deres blir ofre for «omsorgssvikt på første klasse».
Jeg er en ung kvinne som har vært gift i over ni år og har tre barn. Jeg har det ikke så greit for tiden og håper at du har noen vise ord til meg. Som den eldste av fire søsken vokste jeg opp i et hjem der faren og moren min nesten aldri var hjemme for oss barna på grunn av jobben og reiser. Vi hadde meget god økonomi og manglet ingen materielle goder i oppveksten. Men søsknene mine og jeg er samstemte når det gjelder vårt følelsesmessig ambivalente forhold til moren vår.
Jeg husker at jeg som liten gråt og lengtet etter mamma, som jeg bare så ved frokostbordet om morgenen. Hun har eget firma og nyter stor suksess i sin bransje. Vi vokste opp med barnepiker og aupairer. Moren min deltok aldri på foreldremøter eller skoleavslutninger, og vi hadde med en kjøpekake vi hadde handlet selv. Faren vår drakk mye og var ofte borte. Når vi kranglet, kunne han slå meg hardt. Vi savnet ikke ham på samme måte som vi savnet moren vår.Jeg har all respekt for moren vår som karrièrekvinne. Hun har alltid arbeidet mye. Det mener jeg kan henge sammen med at faren hennes døde tidlig. De hadde et nært forhold. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at hun arbeider syv dager i uken året rundt. Tall er levende, og ting har sjel, sier hun.
Moren min har samlemani og kjøper kostbare antikviteter og klær, som stort sett bare blir stuet bort. Villaen og foreldrenes hytter er så fulle av ting at hun har måttet leie et lager for å få plass til alt. Kjøper hun seg «lykke»? Hun er opptatt av status og fasade, og jeg ser på henne som en kald mor. Hennes væremåte overfor meg og familien min er meget kontrollerende og forretningsmessig, og hun kommer aldri på besøk. De tre barna mine ser henne aldri, og de får heller ingen oppmerksomhet hverken i emosjonell eller materiell forstand.Det er sårt for meg å være vitne til at barna mine ikke vil besøke mormoren og morfaren. Siden jeg fremdeles higer etter min mors kjærlighet og vet at jeg aldri vil opp-nå den, er det som å oppleve barndommen på nytt. Det har skapt mange problemer for meg i livet emosjonelt. Min ensomhetsfølelse som liten var forferdelig. Venninnene mine hadde snille mødre som smilte og bakte boller min var aldri der. Aldri gir hun meg en klem. Hun ba meg om å ta abort for hver graviditet, noe jeg ikke gjorde. Jeg elsker barna mine over alt på jord. Mine søsken har alle vært ille ute og går i terapi.
Nå er jeg altså mor selv og merker sinnet jeg bærer i kroppen. Når jeg prøver å snakke med henne, blir hun hysterisk og rømmer unna. Flere ganger har jeg fantasert om at huset står i brann og alle tingene hennes brenner opp. Det er hennes verste mareritt, har hun sagt. Jeg er livredd for å bli som moren min overfor mine egne barn, for jeg kjenner meg selv igjen i henne noen ganger. Jeg er kjærlig og koser mye med barna mine. Men jeg kan også være utålmodig og kjefte på dem. Mannen min orker ikke å høre om moren min mer. Jeg er overbevist om at hun må ha en psykisk skade som har forplantet seg i oss. Jeg er nedfor, sover elendig, er sliten og oppgitt over livet mitt. Jeg har alltid vært fysisk sterk og ser på meg selv som rimelig oppegående. Nå har jeg mye tid sammen med barna og mannen min etter å ha valgt bort en krevende og bedre betalt jobb. Det misliker moren min sterkt. Jeg er så engstelig. Hvorfor virker hennes syn inn på meg når jeg er voksen? Alle hennes barn har lekt med tanken på eller prøvd å begå selvmord. Kan vi bære på en psykisk arv, eller skyldes det omsorgssvikt?
SVAR
Analysene dine av barndommen deres og dens mange konsekvenser er meget presise. Du har etter min mening nå behov for psykoterapeutisk hjelp. Ikke fordi jeg er bekymret for barna dine, men fordi jeg synes at du har fortjent det etter et helt livs kamp i ensomhet. Du har fortjent å være sammen med en erfaren og empatisk person et par ganger i måneden over to-tre år, så du langsomt kan få tømt din følelsesmessige søppelbøtte og mobilisert din indre visdom.
Moren din er et isolert og ulykkelig menneske, som strever etter beste evne. Hun er ikke psykisk syk, og du er ikke som henne. Det eneste hun har gitt deg, er et biologisk liv. Du skylder henne ingenting. Moren din er et forsømt barn, som aldri selv er blitt voksen. Hun fyller døgnet med arbeid for å mette sitt indre tomrom med penger og ting som ikke gir henne noen glede. Man må nesten håpe at det ikke går opp for henne før hun dør at livet hennes har vært en tragedie.
Gjør det selv
Du skylder derimot deg selv og familien din å bli voksen ved å overta det fulle ansvaret for den ulykkelige lille jenta som foreldrene sviktet og som du merker eksistensen av til alle døgnets timer. Ingen andre vil noensinne ta dette ansvaret for deg. Men en erfaren terapeut kan hjelpe deg med å behandle henne bedre enn foreldrene dine kunne, og det er viktig at mannen din inngår i dette teamet. Han må lære at han er gift med to kvinner: En intelligent, omsorgsfull og ansvarlig storesøster og en liten jente som er ensom, redd og fortvilet.Når mannen din har gitt opp å lytte til den lille, skyldes det at hun snakker med storesøsterens stemme og kretser rundt i ring uten mål. Han elsker deg, men føler seg hjelpeløs. Derfor må dere sammen lære hvordan dere skal ta dere bedre av deres «første barn». Du behandler dine biologiske barn mange ganger bedre enn moren din gjorde. Nå er tiden inne for å rette en del av omsorgen og kjærligheten mot den lille jenta, som foreldrene dine sviktet så grovt.
Gi slipp
Når den sårede og forsømte delen av deg selv begynner å få det bedre, kan du gi slipp på avhengigheten til moren din. Hun kommer aldri til å gi deg det du savner. Som barn kommer vi igjen og igjen til foreldre som henne i håp om at de har mer på lager enn de viser. En del av det å bli ordentlig voksen er å se i øynene at det ikke finnes noe på lager. Du gikk ikke glipp av din mors omsorg og kjærlighet fordi du var deg, men fordi hun ikke hadde det i seg. Det er hennes ulykke, og det står i din makt å sørge for at den ikke går i arv.Ditt forhold til moren din vil følge deg som en dyp smerte resten av livet. Det er en skjebne du deler med mange. Men den bør ikke hindre deg i å bli kaptein på ditt eget skip. Finn deg derfor en sterk og livsklok terapeut helst en kvinne, tror jeg som ikke har ambisjoner om å «helbrede» deg i en fart, men besitter tålmodighet til å gi rom for og dele smerten din.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015