Hva foregår oppe i hodet på familieterapeuten når han selv skal bli bestefar? Mye!
Hvis alt går som forutsatt, blir jeg farfar for første gang i dag eller en av de nærmeste dagene. Kalenderen er tom et par uker fremover, så det kan bli god tid til å gi det nye familiemedlemmet en ordentlig velkomst og stå til rådighet for foreldrene. Dersom de skulle trenge det.
Det kan jo gå galt! I de siste dagene har jeg merket den samme isende angsten for død, sykdom, streptokokker, medisinske feilgrep og så videre som jeg husker så godt fra de ukene for 33 år siden, da sønnen min gjorde seg klar til å møte foreldrene sine og resten av verden. Senest nå i morges, da jeg våknet klokken halv fire iskald langs ryggraden og krystallklar i hodet i noen få sekunder, mens tusen forskjellige scenarier passerte revy. Jeg slapper snart av, like fort som forventningens glede tør opp den frosne ryggmargen igjen. Tankene kretser for Gud vet hvilken gang rundt den nye rollen jeg nå får, og forhåpentlig får lov til å beholde resten av livet mitt.
Man opplever beste- og svigerforeldre i alle variasjoner i yrket mitt, men ofte av den mer problematiske typen og dem er jeg stor takk skyldig. De har lært meg mye om hva man ikke skal gjøre, hvis man vil bevare og utvikle gode relasjoner til barn, svigerbarn og barnebarn. Jeg tenker også på mine år som sjef og alle de medarbeiderne som har kommet til meg svulmende av besluttsom lykke og meddelt: «Fra nå av vil jeg ikke arbeide på torsdager mer. Jeg skal være sammen med barnebarnet mitt!»
Noen av dem har nesten skiftet personlighet fullstendig og har i femseks år ikke snakket om annet enn det fantastiske vidunderet de har fått medansvar for. «Livets dessert», kaller de barnebarna. Det virker så overbevisende at jeg ofte har vært misunnelig på de små. Selv husker jeg besteforeldre som var tilbakeholdne, og vi barna ble konstant formanet om ikke å forstyrre.
Duller ikke
Slik mitt og vårt liv er sammensatt, med hele Europa som arbeidsplass og med fast bopel i to land, blir jeg aldri den bestefaren som går i svømmehallen hver torsdag eller kjører guttungen til fotballtrening to ganger i uken. Kanskje fører det til at mitt første barnebarn velger meg bort og vil idealisere meg i stedet, som ofte skjer med fraværende mannsfigurer. Jeg er jo ikke et menneske som bare stoler på min egen evne til å være sammen med barn, og som aktivt tilbyr kyss, klem og småpludder i trygg forvissning om at det også er det barnet vil med meg. Jeg er mer avventende respektfull, kaller jeg det, når jeg gjør nødvendigheten til en dyd og har stor glede av nettopp den posisjonen.
Jeg er privilegert ved at jeg har 200 prosent tillit til de vordende foreldrenes kompetanse, og ved at den kompetansen jeg selv har bygget opp takket være sønnen min og tusener av andre barn og foreldre først og fremst kan bli en byggestein i relasjonen til deres barn. Sønnen min har jo hele livet sitt kjent til min tilbøyelighet til å være avventende på godt og vondt. Han har derfor lært at han selv må ta initiativet hvis han trenger hjelp når det gjelder livets gleder og motgang. Jeg har i årenes løp utviklet en sterk allergi overfor mennesker som uoppfordret gir råd og veiledning, og den har heldigvis vist seg å være arvelig.
Jeg husker plutselig den dagen han flyttet hjemmefra som syttenåring. Vi satt i den leide flyttebilen og kjørte mot hans nye hjemby. Som så ofte før i løpet av de 17 årene som var gått, satt jeg i mine egne tanker og spekulerte på om denne begivenheten krevde noe spesielt av meg som far. Min egen far var stort sett taus, og mange av de andre fedrene av hans generasjon som jeg hadde møtt, uttalte seg konstant og selvtilfreds om hva som helst, når som helst. Jeg kjente ingen brukbare rollemodeller.
Gjennom 17 års samvær med sønnen min hadde jeg lært at jeg måtte spørre ham når jeg var i tvil, og han visste ofte bedre enn meg hva situasjonen krevde. Så det gjorde jeg der midt på motorveien mellom Horsens og Kolding. «Har du bruk for et godt råd?» spurte jeg. Han tenkte seg om i ca. ett minutt, så meg deretter kjærlig og med glimt av humor inn i øynene og svarte: «Ja, takk! Tre.»
Stolt far
I samme sekund ble jeg fylt av en stor glede, og for første gang følte jeg meg sikker på at jeg hadde lykkes i rollen som far og forelder. Svaret hans hadde flere viktige dimensjoner. Det var først og fremst empatisk og avslørte hvor godt han kjente meg. Han visste at jeg gjerne gir gode råd men også at jeg antagelig ville snakke hele veien, dersom han ikke hjalp meg med å begrense meg. Å be om tre gode råd var sannsynligvis to mer enn han hadde bruk for, men akkurat nok til at jeg måtte tenke meg grundig om og prioritere hva jeg sa til ham. Han var blitt voksen og kunne i en setning både ivareta sine egne behov og grenser, ta hensyn til sin fars personlighet og ta hånd om relasjonen vår. Innvendig hadde han allerede i den alderen passert faren sin med mer enn 20 år. Siden da har jeg følt meg fri til å gi ham et råd en gang imellom. Han lytter alltid interessert og så gjør han som han selv vil. En vordende farfar kan ikke ønske seg et bedre utgangspunkt.
Mitt profesjonelle liv har lært meg at de minst vellykkede besteforeldrene er de som har ambisjoner om å oppdra barnebarna eller fortsetter å oppdra foreldrene deres. Så det holder jeg meg langt unna. Akkurat nå, da jeg ennå ikke har møtt ham og ikke aner hvem han er, håper jeg at jeg kan lære å nyte hans eksistens og selskap og tenker mest på hva jeg mon tro vil lære om meg selv nå. Dersom han viser seg å ha arvet farens pedagogiske evner, kan jeg fremdeles rekke å bli mye klokere. Siden han ikke må kjempe seg gjennom det samme skallet av selvhøytidelighet, som faren hans måtte bruke altfor mange krefter på de første trefire årene av livet sitt.
Ikke at all min selvopptatthet er forsvunnet. Jeg vet for eksempel at jeg de neste årene får muligheten til helt konkret å oppleve hvilken innflytelse jeg på godt og vondt har hatt på sønnen min et foreløpig kontooppgjør. Og jeg er overbevist om at jeg stadig vil få anledning til å glede meg over at han også hadde en mor som ofte var vis, når jeg bare var klok.
Jesper Juul ble farfar til en gutt torsdag 3. august 2006.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015