Vi har en datter som snart runder fem år. Hun er en livlig og bestemt jente, som er høyt og lavt. Men utfordringen er at hun stadig tisser på seg. Hun sluttet å bruke bleie da hun var tre og et halvt år, og det virket hun klar for. I flere dager kunne hun være tørr, for så å tisse på seg over flere dager.
Vi har prøvd flere former for belønning, og i begynnelsen var vi aldri sint på henne hvis hun var uheldig. Men etter hvert så vi at hun stadig satte seg på huk når hun var tissetrengt, for å slippe å gå på do særlig under lek ute. Når vi spurte om hun skulle på do, var svaret nei. Noen ganger måtte vi bære en hylende jente på do. Hverken kamp eller belønninger førte oss i mål.
Vi er nå på det stadiet at vi etter avtale med datteren vår går etter klokken når hun skal på do. Kommer det ikke noe etter to timer, venter vi en halv time før neste forsøk. Dette fungerer stort sett, men vi vil jo gjerne at frøkenen selv skal vite når hun må på do den naturligste ting av verden.Kan det være en fysiologisk årsak? Vi har vanskelig for å komme ut av den sirkelen vi er inne i nå. Vi har forklart henne at det hun drikker, må komme ut, ellers kan hun bli syk. Har du noen tips om hvordan vi kan gripe dette an videre?
SVAR:
Datteren deres har nå i lang tid hatt et symptom som tilsynelatende har påkalt «feil oppmerksomhet» fra foreldrenes side. Oppmerksomheten har vært rettet mot at hun tisser på seg og mot å få henne til å holde opp med det. Slik ignorerer man det virkelige problemet, som symptomet skal avdekke. Det er akkurat som med kraftig, vedvarende hoste, som det ikke nytter å bekjempe dersom årsaken for eksempel er lungebetennelse.Spørsmålet er altså hva som er galt i deres datters liv psykologisk eller fysiologisk. Både psykologer og psykoterapeuter har i mange år arbeidet med dette problemet ut fra en teori om at barnet mistrives der det lever og ferdes. Ofte er det avdekket konflikter i familien. Når de først er lagt på bordet og snakket om, har symptomet forsvunnet. Dette er imidlertid ikke alltid et bevis på at det var familiens uttalte konflikter som var årsak til tissingen.
En annen tilnærming er den adferdspsykologiske, hvor alt fra ringeklokker til belønning er blitt prøvd og av og til virker alt sammen. Helt ny, dansk forskning tyder på at den psykologiske fortolkningen ofte har vært feil. Forskerne har konstatert at en stor del barn med dette problemet simpelthen fra naturens side er utstyrt med en blære som er mindre enn gjennomsnittet. Det skulle være en enkel sak å få datteren deres skannet for å konstatere om det er blærens størrelse som er problemet. Deretter er det opp til en spesialist å foreslå løsninger.
Egenrådig
Ut fra din beskrivelse av familien deres ville jeg peke på følgende som en mulig psykologisk forklaring: Datteren deres er sterk, aktiv og selvstendig og holder tydeligvis sine foreldre i ånde. Men vi overser stadig hvor hardt slike barn arbeider for å tilpasse seg.
Vi ser ofte at disse barna fastholder en bestemt uønsket adferd og ikke så sjelden en adferd som egentlig bare går ut over dem selv. Den blir på en måte et symbol på at de ikke kan eller vil leve helt på de voksnes premisser. Noen vil sikkert kalle det trass, men jeg ser det mer som et frihetssymbol.
Siden dette blir rene gjetteleken, vil jeg tegne en annen vinkel. Jeg møter flere foreldre som har rettet oppmerksomheten mot en bestemt adferd hos barnet så lenge og med så stort engasjement at det i seg selv er blitt et problem for alle, slik at adferden så å si fryser fast og ikke er til å endre. Når det skjer, er løsningen ofte at foreldrene gir opp og overlater ansvaret til barnet.
Det skal gjøres på en ærlig og vennlig måte for å være fruktbart: «Hør her Kristi… Du vet at vi ikke liker at du tisser på deg. Det har vi nå lenge forsøkt å hjelpe deg med, uten at det har hjulpet noen av oss. Nå er du fem år og skal snart begynne på skolen. Derfor mener vi at du selv skal ta ansvaret for å tisse på do når du kjenner at du vil. Vi vet ikke hva mer vi kan gjøre og håper at du selv vil finne ut av det. Dersom du mener at vi kan hjelpe deg, er du selvfølgelig velkommen til å spørre. Hva synes du om det?»
Krevende
Denne måten å takle symptomet på stiller store krav til foreldrenes selvdisiplin. Er det barnets ansvar, så er det barnets ansvar. Da gjelder det å holde fingrene av fatet. Greier foreldrene det, ser vi ofte at symptomet forsvinner etter få dager eller uker.Hvis jeg var dere, ville jeg altså fått avklart det fysiologiske først. Ligger ikke forklaringen der, må dere gi opp og la henne finne ut av det selv. Uvanen hennes er tross alt bare en bitte liten del av den hun er, og med søkelyset på nettopp denne delen flere ganger om dagen vil deres forhold til henne og hennes til dere komme i ubalanse.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015