Fireåringen klager og sutrer mye og er ofte i dårlig humør. Han forteller bare om leie opplevelser fra barnehagen og liker aldri maten han får.
har tre flotte gutterpå to, fire og seks år, som alle er veldig glade i og knyttet til hverandre. Jeg har, som moren i spalten din (12. mai 2006), hatt det slitsomt mens yngstemann var liten og vi var uten barnehageplass til de to eldste barna. Men nå er alt mye lettere. (Vi har endelig fått barnehageplass til alle!)
Utfordringen vår er å takle fireåringens humør og spisevaner. Han er en forholdsvis rolig gutt, som liker bøker, puslespill, lek og kos men klager og sutrer mye og er i dårlig humør. Han har vært ganske treg i den grovmotoriske utviklingen, men finmotorisk har han utviklingsmessig vært tidlig ute. Til han var to-tre år var han et typisk «enkelt» barn harmonisk og fornøyd og fikk mye positiv respons fra omgivelsene.
Men i ett år har det nå vært slik: Om morgenen klager han ofte over for lite tid til kos, sutrer over å måtte pusse tenner, blir sur når han får beskjed om å skynde seg og griner (som regel uten tårer) når vi stiller krav til ham om å prøve å kle på seg selv. Noe han klarer, men ikke gidder.
Vi snakker som regel til ham med rolig stemme, går ned på huk og forklarer, men er meget konsekvente på at han må prøve selv før vi hjelper ham. Noe som nesten alltid resulterer i skrik, sinne og gråteanfall. Vi jobber mye for å få ham til å spørre i en ordentlig tone og takle de små krisene sine på en bedre (alternativ) måte.
Han har mange venner i barnehagen, i tillegg til storebroren på samme avdeling, men trekker seg ofte ut av leken for å finne ro (det samme skjer hjemme). Når vi henter ham i barnehagen og spør nøytralt om hvordan dagen har vært, forteller han bare om leie episoder en annen gutt slo ham, han falt og skrubbet kneet eller noen ville ikke leke med ham. Jeg har snakket med personalet om dette, som svarer at det dreier seg om korte, isolerte episoder i løpet av en hel dag og at han for det meste har lekt mye og hatt det fint.
Vane å klage
Han er ekstremt treg ved matbordet og kan bruke én time eller mer på å spise en liten middagsporsjon eller et knekkebrød. Jeg tror ikke dette er bevisst trenering, men at han rett og slett sitter og drømmer seg bort. Han tar mat i munnen, men glemmer å tygge!
Han klager alltid på maten på forhånd og sier at han ikke liker det han får servert (han får være med på å bestemme, men har bare pannekaker og pizza på forslagsmenyen). Men det ser mer ut som om det er blitt en vane å klage enn at han faktisk ikke liker maten. Og det er viktig at han spiser, siden han er tynn i forhold til høyden. Vi har prøvd å få ham til å regulere inntaket av mat selv uten å mase på ham, med det resultatet at han er gått ned i vekt! Vi har jobbet mye med matglede i familien og føler at vi har fått til dette med de andre barna. Men det virker som om adferden har «festet» seg for den mellomste.
Vi er ikke en familie i «tidsklemme». Prioriteringen er bevisst. Alle guttene får sove til de våkner, og vi har alltid god tid om morgenen. De er sjelden mer enn seks timer i barnehagen og har masse tid sammen med mor, far og venner i nabolaget.
Familien har hatt to hektiske år frem til i fjor høst, men vi foreldre har nå mye mer overskudd til å møte barna der de er. Vår fireåring er muligens preget av å ha hatt slitne foreldre, og jeg innrømmer gjerne at vi er blitt hissige og forbannet over det vi opplever som trenering på alle områder. Men jeg mener selv at vi har strukket oss 150 prosent for barna også i den hektiske perioden. Noen tips om hvordan vi skal klare å snu denne negative retningen for fireåringen? Eller få ham til å bli mer positiv til livet?
SVAR:
Liten og ensom.
Jeg kan like lite som deg forklare hvorfor han gjør som han gjør, men det er helt sikkert at det er noe som plager ham, og har gjort det lenge. Det er ikke nødvendigvis noe alvorlig, men likevel noe som har festet seg i hans sinnsstemning og syn på livet.
Det sliter kolossalt å ha et familiemedlem som alltid fokuserer på det negative, og det setter virkelig foreldrenes selvbilde på prøve. Det kan lett føre til at de blir avvisende i mimikken, stemmen eller kroppsholdningen mellom linjene så å si og dermed forsterkes den andres adferd.
Budskapet til dere er relativt klart: Jeg føler meg liten, ensom og ikke sett. Det virker jo ikke som om det noensinne har vært tilfellet i livet hans, og heller ikke det siste året. Men noen ganger kan en ganske kort periode i barns liv prege stemningen og humøret deres.
Rådet mitt er derfor ikke å fokusere på for eksempel tannpuss og påkledning, men bare hjelpe ham med det til han kommer på høyde med seg selv igjen. Jeg ville ha sagt til ham i en rolig stund: «Jeg skjønner at det er noe du er lei deg for, eller som gjør vondt inne i deg. Jeg forstår ikke hvorfor, men skulle ønske at jeg gjorde det. Det er vanskelig for meg når du nesten alltid er misfornøyd med livet og oss. Derfor vil jeg gjerne at du begynner å si hva du vil ha i stedet for å klage over det du ikke liker. Vi hjelper deg gjerne. Vil du det?»
På et senere tidspunkt kan det være en god idé å si: «Slik jeg forstår deg, er du ikke så glad i livet akkurat nå. Vet du hva som er i veien?» Han kan sikkert ikke svare første gangen du spør. Men det er viktig for ham å tenke over det og vite at du også tenker over det og interesserer deg for ham. Men det kan godt være at han faktisk har et svar som også gir mening for voksne.
Lang tid
Uansett hva han svarer, blir det deres oppgave å hjelpe ham med det. Når han for eksempel ikke vil pusse tennene selv, kan dere si: «Hvis du vil at jeg skal hjelpe deg, kan du bare si det.» Eller når han kritiserer maten på forhånd:
«Jeg vil gjerne vite hva du har mest lyst på.» Hvis svaret er «pizza», svarer du bare kort og nøkternt: «Det lar seg ikke gjøre i dag.» Deretter tas oppmerksomheten vekk fra ham.
Etter min erfaring kan det ta noen måneder å snu hans indre stemning. Dere må være tålmodige og tro på at dere er «gode nok» foreldre i mellomtiden.
SITAT
Han tar mat i munnen, men glemmer å tygge!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015