Som lyn fra klar himmel har datteren på 19 blitt deprimert og tenker på selvmord. Hva kan familien gjøre?
For noen måneder siden ble vår datter på 19 år plutselig deprimert. Hun har alltid vært sterk og selvstendig, nesten som Pippi Langstrømpe. Både hun, søsteren og broren har fått muligheter og plass til å treffe egne beslutninger. Datteren vår er både pen og intelligent, og klarer seg fint på universitetet. Hun har visst hva hun ville bli siden hun var fjorten, og klarer seg godt både faglig og sosialt.
Derfor kom det som et sjokk på oss at hun ble deprimert fra den ene dagen til den andre, og hun fortalte at hun hadde tenkt på selvmord. Hun føler at hun ikke kan noe, at hun klarer seg dårlig og ikke ser bra ut. Ingenting av dette er sant, og vi er forvirret og føler oss hjelpeløse.
Både hun og de to yngre (15 og 17 år) bor hjemme. Jeg jobber i helsesektoren, og mannen min har sitt eget firma. Vi har aldri opplevd store problemer eller konflikter når det gjelder barna. Som par har vi det heldigvis også fint sammen. Det har selvfølgelig vært uenigheter, og vi foreldre har hatt våre opp- og nedturer, men vi er alltid kommet klokere ut av situasjonene.
Så fort dette skjedde tok vi kontakt med fastlegen, som ordinerte antidepressiva. Samtidig har hun gått til regelmessige samtaler hos psykolog. Mannen min går daglig lange turer med henne, og vi snakker mye sammen. Det har vart i fire måneder nå, og alle er fortvilte. Hun sier selv at hun ikke vet hva hun skal snakke med psykologen om. Så vidt vi kan se, hjelper ikke medisinene heller.
Det verste er nok at vi er redde for at hun virkelig skal ta livet sitt. Derfor holder hele familien konstant øye med ansiktsuttrykkene hennes. Som foreldre spør vi selvfølgelig oss selv hva vi har gjort galt.
Jeg er takknemlig for et godt råd!
JESPER JUUL SVARER:
Ut fra din beskrivelse er det flere muligheter. Jeg tror ikke forklaringen finnes i deres forhold til henne. Det virker ikke som om hun alltid har blitt overbeskyttet eller hatt rollen som familiens perfekte prinsesse.
Etter min vurdering befinner hun seg i en livskrise. Det betyr at krisen ikke skyldes tap (dødsfall eller livstruende sykdom i familien) eller et traume – for eksempel skilsmisse eller overgrep. Dermed finnes det ikke én bestemt årsak som hun eller andre kan identifisere. På den ene siden er dette en god nyhet, men på den andre forsterker det naturligvis alle partenes opplevelse av hjelpeløshet.
Med begrepet livskrise forstår vi en eksistensiell krise. Som antydet kan denne typen krise utløses av traumatiske opplevelser, men ofte kommer de bare som lyn fra klar himmel. Da skjer det at jenta deres plutselig mister seg selv (eller mer korrekt sitt selv). Hun vet ikke lenger hvem hun er, hva hun vil, hva som er viktig og ikke, hva hun liker og ikke liker. Fra å være sikker på seg selv, sin svakhet og styrke, sine sympatier og antipatier, står hun plutselig tom og naken – uten sin velkjente identitet.
Noe tilsvarende skjer ofte som en naturlig del av puberteten, og medfører som regel dramatiske konflikter med både foreldre og søsken. Datteren deres har på mange måter alltid være styrt innenfra. Hun har visst hva hun selv ville, og dere har som foreldre vært så empatiske og fleksible at hun har kunnet realisere sine ønsker og drømmer uten å måtte gå gjennom den ene krigen etter den andre. I tillegg kommer det faktum at hun stort sett har truffet kloke og fornuftige valg. Derfor har hun også fått deres tillit og støtte.
Datteren deres vil sannsynligvis bekrefte at hun har mistet seg selv, for sånn oppleves det. Hun har hatt det privilegium å kunne triangulere, som man sier, når man skal stake ut en kurs eller bestemme sitt utgangspunkt: Hun har hatt seg selv som det ene punktet, foreldrene sine som det andre, og nettverket sitt som det tredje.
Nå har hun mistet det ene punktet, og det føles ikke bare uvant, men også fryktelig ubehagelig.
I virkeligheten har hun ikke mistet seg selv. Hun har bare mistet kontakten med seg selv, og er midlertidig handlingslammet. Alle hennes talenter, erfaringer, mål og drømmer er fremdeles der, men hun kan ikke kjenne dem, og derfor heller ikke utnytte dem. Dette utgjør i seg selv et ganske alvorlig og dramatisk tap for en ung kvinne som alltid har visst hva hun ville, kunne og følte.
Spørsmålet er selvfølgelig hva dere og andre kan gjøre for å hjelpe henne?
Det første spørsmålet handler om psykologen og legen. Når det gjelder psykologen er det viktig at hun opplever at de har god kjemi og at psykologen er i stand til å formidle til henne at han eller hun ikke sitter med nøkkelen til hennes velbefinnende. Hun har bruk for en utenforstående samtalepartner og sparringpartner som er tålmodig og villig til å guide henne i hennes eget tempo. En samtale i uka i løpet av det neste året vil være optimalt.
Hvis legen har ordinert moderne antidepressiva – altså lykkepiller – og det ikke hjelper etter 3- 5 uker, bør enten alternativ medisin eller ingen medisinering vurderes.
Fordi datteren deres har mistet identiteten sin, utgjør depresjonen nå hele identiteten hennes. Det er helt avgjørende at det samme ikke skjer for dere og for hennes søsken. Dere må hele tida huske på at hun er mye annet og mer enn sin depresjon. Selv om det er vanskelig, må dere gjøre alt dere kan for å forhindre at depresjonen blir deres prosjekt. Hun har bruk for deres omsorg, men pass på at dere ikke kveler henne i hensynsfullhet og unødvendig omsorg. Hun har bruk for deres forståelse og empati, men dere skal passe på å ikke sette deres egne liv på stand-by inntil hun får det bedre.
Jeg forstår angsten for at hun skal ta livet sitt, og mitt forslag er at dere sier det til henne – og at dere gjør en avtale med henne om at hun deler sine selvmordstanker med enten dere eller psykologen når de oppstår. Hun skal ikke ta livet av seg uten å fortelle om det først. Jeg vet at det høres brutalt ut, men det skaper som regel stor trygghet hos begge parter.
Ellers er nøkkelordene tålmodighet og romslighet! Kanskje er det over i neste uke, og kanskje varer det mange måneder. I den tida det står på, må dere lære å leve med deres egen hjelpeløshet og fortvilelse, og leve slik at hun ikke også opplever at hun setter deres liv på vent, og føyer skyldfølelse til tomheten. Tro på henne – som dere alltid har gjort – og ha tillit til at hun finner sin egen vei ut av depresjonen og tilbake til seg selv.
Ofte er det sånn at leserne av denne spalten skriver om sine gode råd og erfaringer i den påfølgende nettdebatten. Selv om mennesker er forskjellige, vil jeg likevel anbefale dere å følge litt med i de kommende dagene. Kanskje finner dere et gullkorn!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015