Foreldre kan påføre barnet invalidiserende skyldfølelse og skam.
DET ER GANSKE vanlig at foreldre sier til barna sine: «Gå og skam deg!» Jeg er mor til tre barn på to, fire og seks år og misliker bruken av uttrykket. Det er etter min mening et brutalt og grusomt utsagn, som man tvinger barna til å lære å føle og ta på fra de er ganske små.
I mitt hode har skam ofte noe å gjøre med skyldfølelse. Ordet «skam» kan sette seg dypere i bevisstheten enn andre angerfremkallende uttrykk som «fy!» og «nei!» og det kan ramme barnets selvfølelse. Særlig hvis barnet virker tilbaketrukket og utrygt, vil jeg mene at foreldrene burde spare det for kommandoen «gå og skam deg!». Alle barn burde bli spart for den.
Noen mener kanskje at jeg legger for mye betydning i dette, men jeg vil påstå at skamfølelse kan få negative følger for noen barn. Det må være viktigere å lære barnet god oppførsel, blant annet lære det andre omgangsformer enn det å slå andre barn. I hjemmet bør barnet få erfare at det kan være fornuftig å høre på foreldrene — i stedet for å «lære» å skamme seg. Barn trenger voksne rundt seg som lærer bort bedre reaksjonsmønstre og forærer dem sosiale «verktøy», slik at de kan velge å reagere annerledes neste gang.
Foreldrene prøver muligens å fremkalle anger og å nå frem til barnet med kjefting og irettesettelser. Ser man litt etter, viser barn ofte tegn til å føle ubehag og anger etter å ha blitt satt på plass. Jeg synes at ingen barn skal behøve å skamme seg. Det finnes ingen skammekrok i familien vår. Barna våre er ikke engang kjent med uttrykket, fordi det aldri er blitt brukt. Vi prøver i stedet å gi dem en mulighet til å finne ut av situasjonen ved å prate. Få dem til å tenke selv — selv om de er små. Ved å gi dem en sjanse til å sette ord på det de opplever, har de mulighet til å reagere annerledes i en lignende situasjon på et senere tidspunkt. De må lære å kjenne igjen «signalet» før de for eksempel slo noen — for å være bedre rustet til å avverge at det gjentar seg.
Har du alternative forslag til de foreldrene som ynder å bruke «skam deg!» mot barna sine?
Svar:
Jeg er hovedsakelig enig med deg i at foreldre og andre voksne ikke skal påføre barn skyld og skam. Når det skjer på de måtene du beskriver, er det uttrykk for maktmisbruk. Du har helt rett i at det setter seg dypt i sjelen hos noen barn og påvirker utviklingen av selvfølelsen negativt. Dertil kommer at skyld og skam er velkjente og veldokumenterte komponenter i selvoppfattelsen hos mennesker som utvikler forskjellige former for misbruk og annen selvdestruktiv adferd.
Samtidig må vi nok hevde at både skam (som er kulturelt betinget) og skyld (som ofte er av mellommenneskelig eller religiøs opprinnelse) også er nødvendige og verdifulle følelser. De skiller menneskene fra dyrene. Det er både sunt og på sin plass at jeg føler skyld dersom jeg har skadet et annet menneske. Når jeg for eksempel er vitne til behandlingen av flyktninger og innvandrere i mitt eget samfunn, skammer jeg meg over å være dansk.
Den invalidiserende formen for skyldfølelse og skam, som en del barn vokser opp med og aldri kan slippe taket i, er imidlertid alltid påført av nærstående voksne. Det er ofte foreldre som ikke kan/vil/makter å ta ansvar for seg selv og sin andel av samspillet med barn. Barna ender derfor opp med å få eller ta på seg skylden. Dette kan skje som en bevisst og aktiv (oppdragende) handling fra de voksnes side. Eller i en mer passiv form, når far eller mor for eksempel er misbruker, psykisk syk og så videre. Barn som har en forelder i fengsel, er mest tynget av skam.
Snakk med dem
Alternativet er, som du selv er inne på, å gå i dialog med barna når de skader andre eller forbryter seg mot vesentlige kulturelle verdier. Det er nøyaktig den samme hjelpen du og jeg som voksne ville trenge dersom vi for eksempel skulle leve i en fremmed kultur. Barn over fire år føler seg, med ganske få unntak, både skamfulle og skyldige helt av seg selv. Unntaket er barn som har vokst opp i familier der deres medfødte evne til empati er blitt ødelagt.
Ideen om at det er en nødvendig del av oppdragelsen å få barn til å skamme seg, stammer fra begynnelsen av forrige århundre. På den tiden anbefalte man foreldre å kritisere og skjemme ut barna når de hadde gjort noe galt. Når barna innså at de hadde gjort noe galt, innrømmet det og skammet seg, trodde man at de hadde lært. Mange barn lærte å oppføre seg pent utad, når det var voksne til stede. Men i sitt indre betalte de en høy pris.
I stedet for å påføre barn skyld eller kommandere dem i skammekroken, er det klokere å holde øye med barnas reaksjoner. Når man ser at de er skamfulle eller føler seg skyldige, kan man hjelpe dem med å sortere det som rettferdiggjør følelsen. Det utvikler barnas menneskelighet og medmenneskelighet, mens urettmessig skamfølelse bare skader deres selvbilde og selvfølelse.
Voksne som aktivt og bevisst påfører barn skyld og skam, er etter min mening de som burde skamme seg og føle seg skyldige — for på den måten å ha forringet barnets vitalitet og livskvalitet. I hvert fall hvis de har flere valgmuligheter, og det ikke bare er et uttrykk for avmakt.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015