«Mor» er vår kulturs mest beskyttede ikon. Derfor blir det så vanskelig når hun ikke er av den gode sorten.
JEG ER EN KVINNE på 62 år som har en god jobb, er lykkelig gift og har tre barn som har skikket seg vel. Vi har fem barnebarn som jeg elsker. Jeg er attpåtil så heldig å ha en mor som jeg er glad i og setter stor pris på. Men jeg er også tynget av problemer i forholdet til moren min. Vi blir stadig flere som får eldre og eldre foreldre.
Min mor (90) har vært enke i mange år. Hun er en sterk og flott kvinne som har vært yrkesaktiv opp i høy alder, er klar i hodet og fysisk frisk. Naboene og vennene som besøker henne, er mange. Men moren min har også en svakhet. Hun har hukommelse som en elefant og snakker i vei om hva andre har sagt og gjort mot henne. Etter mitt syn beror det ofte på misforståelser, mangel på toleranse og kommunikasjon. Hun er ikke raus med hensyn til andres feiltrinn (spesielt nære familiemedlemmers), noe som ikke har kommet med alderen. De som vil være inne i «varmen», må snakke henne etter munnen. De andre har hun skjøvet ut i kulden og vil ikke ha mer med dem å gjøre.
Jeg er én av dem moren min ikke tåler lenger. Hun hverken ser på meg eller snakker til meg når jeg kommer på besøk. Når jeg spør om hun trenger hjelp, svarer hun at det får hun av andre. Hun tar aldri kontakt med meg lenger på eget initiativ. Hun har også aversjon mot flere av barnebarna, som nå er flotte, selvstendige og ansvarsbevisste voksne med ektefeller og barn. De barnebarna som ikke faller i hennes smak, styrer derfor unna henne.
Jeg har fortalt moren min at jeg for fremtiden vil holde meg litt i bakgrunnen, men vil stille opp dersom hun trenger hjelp. Det gjorde jeg en gang hun var sengeliggende i flere måneder og var avhengig av hjelp til alt.
Hvordan skal jeg forholde meg til min mor? Dette går sterkt inn på meg. Jeg spør meg hvorfor hun, som rakker ned på andre, ikke tåler at andre motsier henne. Hvorfor oppfører hun seg slik at nær familie tar avstand fra henne?
SVAR:
Jeg har måttet forkorte brevet ditt noe, selv om de mange eksemplene på din mors adferd er både spennende, gjenkjennelige og deprimerende lesning. Du har helt rett i at problemet er voksende. Men ikke minst er det et problem som «barna» nå våger å snakke om. Mange skriver og er rådville. Vi har også en gammel tradisjon for å gjøre gode miner til slett spill, supplert med det fjerde bud om å hedre vår mor og far.
I snart en menneskealder har jeg arbeidet terapeutisk med et høyt antall intelligente, velutdannede og på mange områder meget sterke kvinner mellom 35 og 60 år. Og hver gang én av dem forteller en historie som din, er det fire eller fem (av 20) som gråter og sier: «En slik mor har jeg også.»
Forgifter
Jeg er ikke i tvil om at kvinnenes formelle posisjon i familien og samfunnet har vært med på å forme disse beinharde matriarkene. Alltid forgifter de relasjonene til sin nærmeste familie, men er oftest meget populære og avholdt blant naboer, venner og litt fjernere familiemedlemmer. Noen av dem, i likhet med moren din, anvender helt åpenlyst sin makt til å sende andre mennesker ut i kulden. Mens andre sprer sin gift på en tilsynelatende ubevisst og uskyldig måte.
Det personene har til felles, er at de er 120 prosent selvopptatte. De er opptatt av sin egen sosiale status og image og er uendelig sårbare eller døve overfor andre menneskers forskjellighet. Det er selvfølgelig forbudt å si dette om vår kulturs mest beskyttede ikon: moren. Men ikke desto mindre er det ofte slik. Det som gjør livet vanskelig for barna deres, er nettopp at mødrenes kjærlighet ikke er betingelsesløs. Man må gjøre seg fortjent til den, og det må man gjøre hele livet. Alternativet er å falle i unåde, som du og barna dine nå har gjort.
Hva kan man gjøre? Etter min erfaring er det meget lite særlig dersom målet er å skape et forhold preget av nærhet og gjensidig forståelse og respekt. Disse kvinnene nekter stort sett å stille opp dersom en datter og hennes familie for eksempel inviterer til sammen å søke profesjonell hjelp. Deres selvinnsikt det psykologien kaller evnen til introspeksjon er ofte sterkt begrenset, og de makter ikke å se seg selv som annet enn ofre.
Frigjør deg
Den eneste «løsningen» er å gjøre seg fri og usårlig. Det krever at man er rede til å se i øynene at man ikke skylder moren sin noe fordi man aldri har fått noe igjen på egne premisser. Hun ga deg livet, tak over hodet, klær på kroppen og mat i munnen. Men resten var en barnlig illusjon, båret oppe av barnets nesten uendelige vilje til å samarbeide og dets betingelsesløse tillit til foreldrene.
Jeg forstår og sympatiserer med din lengsel etter og vilje til å stille opp når hun har bruk for deg. Men du må frigjøre deg fra forventningen om å få noe igjen. Hun vil aldri stille opp når du har behov for det. De gangene hun har gjort det, er det blitt omhyggelig bokført der din konto alltid figurerer med røde tall.
Akkurat nå er du frustrert, forvirret og har vondt i hjertet. Du kan kvitte deg med frustrasjonen og forvirringen. Men så må du ta avskjed med den moren du trodde du hadde og innse at du i virkeligheten er morløs. Det er ikke lett. Men spør deg selv om ikke friheten er bedre enn opplevelsen av å vekke mishag. Du kan selvfølgelig også forsøke å gjøre deg fortjent til din mors gunst. Ingen av oss vet om det likevel kan være mulig å nå frem til henne. Du står med andre ord overfor et eksistensielt valg og som ved alle eksistensielle valg er det fryktelig ensomt. Likevel har du en fordel som moren din ikke har. Du er i stand til å snakke om deg selv, dine refleksjoner og følelser. Gjør det med din egen familie og treff ditt valg når du merker at det ikke er mer å si.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015