Dagens barn er kontrollert av voksne nesten hele døgnet. Først og fremst av kvinner som i liten grad aksepterer naturlig aggresjon.
Hjelp!
Sønnen min spyttet på en klassekamerat, og bryr seg ikke det grann om at han ble tilsnakket av læreren. Han er seks år og en kjærlig, empatisk, glad og språkrik gutt. En gang i blant slår han seg helt «vrang» og hører ikke etter uansett hvem som snakker til ham. Han vet godt forskjell på rett og galt, men er bare ute etter å tøffe seg og lage «kvalm». Hva skyldes dette, og hva kan jeg gjøre? spør Mamma.
Uten å kjenne din sønn og hans aktuelle livssituasjon, våger jeg gjerne det ene øyet ved å si: «Ta det helt rolig. Det er ikke noe å bekymre seg for og ingen grunn til å grave dypt i hans barnesjel for å finne mulige feilfunksjoner! Dere og læreren har fortalt ham at dette ikke er OK, og det er alt dere behøver å gjøre. Glem det snarest mulig.»
Brevet ditt gir meg imidlertid anledning til å bidra med noen mer generelle kommentarer om vår tids problematisering av aggressivitet spesielt gutters og jeg håper samtidig at de kan gi dere et annet perspektiv på sønnen deres og de opplevelser som dere vil ha med ham de neste 1012 årene.
Dersom vi går bare 50 år tilbake i tid, ble barn primært oppdratt av mødrene med mer eller mindre aktiv oppbakking fra fedrene. Denne virkeligheten har endret seg på to vesentlige punkter: De fleste barn oppdras nå også i barnehager, og generelt spiller fedrene en mer nærværende og konstruktiv rolle. For 50 år siden tilbrakte barn ofte opp til fire-fem timer om dagen uten voksne i nærheten. De var på gaten, i gården, i skogen og alle mulige steder hvor barn fritt kunne utfolde seg, og på egne betingelser. Den kjensgjerning at en stor del av mødrene var hjemmearbeidende, betydde jo ikke at barna var sammen med dem hele tiden. De var sammen med andre barn og svært ofte i grupper av samme kjønn.
Uten voksne
I dette voksenfrie rommet lærte barn seg det som moderne pedagogikk kaller «sosial kompetanse». De lærte høflighet og å snakke pent av de voksne, men sosiale ferdigheter tilegnet de seg ved å være sammen med hverandre. De lærte seg å samarbeide, innordne seg, fungere som gruppe, lede og kjempe for en plass i hierarkiet. Vennskapet, leken, kreativiteten og aggresjonen fikk fritt utløp og det som foregikk, var definitivt ikke alltid like «pent». Mange mødre ville antagelig ha besvimt av sjokk hvis de hadde vært vitne til barnas utfoldelser. Dersom det hadde vært sosiologer i nærheten på den tiden, ville de sannsynligvis ha kunnet dokumentere hvordan nettopp fraværet av voksne muliggjorde utviklingen av sosial kompetanse.
I dag vokser de fleste barn opp i familier og institusjoner som nesten er fullstendig dominert av feminine verdier. Du beskriver dem selv, når du fremhever sønnen deres som «kjærlig, empatisk, glad og språkrik». Det er mye godt ved disse egenskapene, men det hefter også noen alvorlige problemer ved dem spesielt for guttene.
Det feminine universet er for tiden anti-aggressivt og konfliktvegrende (bortsett fra kvinners lidenskap for å synliggjøre konflikter i sine parforhold). Det er litt paradoksalt, for det skyldes jo ikke at kvinner besitter mindre aggresjon enn menn men at kvinner ikke har fått utløp for sin aggressivitet i århundrer. Denne undertrykkelsen er nå blitt til selvundertrykkelse og et pedagogisk ideal. Jeg mener ikke at vi skal tenke motsatt og idealisere aggressivitet, men den bør snarest mulig inkluderes som et sunt og nødvendig menneskelig uttrykk. Etter min mening har vi det altfor travelt med å forebygge konflikter mellom barn og gå imellom dem lenge før de er ferdige og partene er blitt klokere på seg selv og hverandre. I stedet blir de belært av voksne. De må bite i seg aggresjonen og finne seg i at den blir oppfattet som en feilfunksjon hos dem.
Proppen ryker
De fleste gutter samarbeider med dette feminine universet og lærer seg tålmodig å fungere på det annet kjønns premisser, og deres fedre gjør ofte det samme og så skjer (heldigvis)
det som skjedde med deres sønn: Proppen ryker og all den bortgjemte aggresjonen flyter fritt i et kort øyeblikk. Til gjengjeld er det vanskelig for dem å ta ansvar for det fordi de har lært at det er galt å være slik. De har lært å ta avstand fra en meget sunn del av seg selv, og derfor er det vanskelig å komme med innrømmelser og forklaringer. De blir «ute av seg» fordi de lever i en kultur hvor aggresjonen ikke får være en naturlig, integrert del av dem selv. En kultur som samtidig idealiserer aggressivitet i voksenverdenen: I forretning, idrett, i kampen for å være i sentrum og så videre.
Jeg er helt enig i at barn skal lære å omgås hverandre og de voksne på en ordentlig måte og uten å krenke andres grenser. Problemet er at denne læringen må være «opplevelsesorientert». Det betyr at barn må uttrykke sin egen aggressivitet, og oppleve andres, gjentatte ganger og i flere forskjellige sammenhenger, før de etter hvert lærer å forholde seg fornuftig til den. Slik det er nå, griper altfor mange voksne altfor ofte inn i konfliktene og fordømmer de aggressive uttrykkene moralsk. Man forlanger at barn allerede fra fireårsalderen skal kunne sette ord på sine grenser og sitt sinne, og det blir helt galt. De færreste voksne greier selv å leve opp til dette kravet når de har lagt av seg foreldre- eller pedagogrollen og når penheten og «snillismen» ikke lenger fungerer. Viktige konflikter kaller på store, irrasjonelle følelser og først når vi har opplevd den samme konflikten med det samme mennesket noen ganger, vil vi være i stand til å «snakke fornuftig» om den.
«Risikobarn»
Barn vokser opp i et samfunn som levner dem mindre og mindre plass til å utfolde seg på. Både de fysiske og mentale rammene blir strammere for hvert år. I en dansk undersøkelse peker barnehagepedagogene på at 18 prosent av barna er «risikobarn». Mer enn 80 prosent av disse barna er gutter!
Det sier betydelig mer om de voksne kvinnenes perspektiv og verdier enn det sier om guttenes sosialpsykologiske habitus.
Når sønnen deres neste gang kommer hjem fra skolen med beskjed om at han har vært «slem», så gi ham en klem og si:
«Du må virkelig ha følt deg tråkket på tærne. Hva gjorde han?» Dere må bli fortrolige med hans aggressivitet før han selv kan bli fortrolig med den. Dersom den ikke er velkommen i hans egen familie, vokser overtrykket og skyldfølelsen.
Han vet allerede at det ikke er aksept for å spytte eller slå og jo oftere han blir belært om det, jo mindre blir hans muligheter for å lære seg selv å kjenne. Han lærer å fraskrive seg ansvaret for sine følelser og handlinger og eller å skyve skylden over på andre.
SITAT
Aggressivitet bør snarest mulig inkluderes som et sunt og nødvendig menneskelig uttrykk
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015