Hvordan kan mødre gi sine sønner positive, maskuline egenskaper når far er helt ute av bildet?
JEG HAR TENKT OG TYGGET på det du for litt siden svarte en alenemor som strevde med å få sønnen til å gjøre lekser. Du skrev blant annet at sønner av enslige mødre ofte ikke får seg til å si «nei» til mammas gode intensjoner eller velmente forslag, og det er da de begynner å «lyve». Det mener du er uheldig fordi relasjonen til moren blir dårligere. Dessuten mister de sin naturlige verdighet.
Skal jeg være helt ærlig, er det nok «manns-oppdekning» som du kaller det jeg som aleneforsørger praktiserer overfor min snart seks år gamle sønn. Det er vanskelig som kvinne å oppdra en sønn helt alene, særlig når kontakt med faren er utelukket.
Jeg vil gjerne vite hvordan jeg kan sørge for at min sønn vokser opp til å bli en fri og sterk mann med verdigheten intakt og hvordan vi bevarer en god og sunn relasjon.
SVAR:
Mine erfaringer baserer seg på ti års arbeid med grupper av alenemødre og alminnelig klinisk praksis. I tidens løp har jeg møtt mange «kloke koner» som har valgt å oppdra barna alene etter en skilsmisse og har gjort en fantastisk innsats. De er også blitt belønnet med sønner som på nesten alle områder er noen flotte fyrer åpne, meddelsomme og supergode til å føre samtaler med både mødrene sine og andre kvinner.Når jeg har truffet mødrene, har de vært bekymret for unge menn som ikke greier å si nei i sine personlige og sosiale liv. De har røkt litt for mye hasj, eller drukket litt for mye, og har ikke klart å redusere forbruket. Langsomt har de gitt slipp på utdannelsen. De har lånt penger av mødrene, men har «glemt» å betale tilbake. De har lovet mødrene sine mer enn de var i stand til å holde, og så videre.
Det er mye godt å si om gutter som vokser opp med enslige mødre. Men det er visse maskuline egenskaper de ikke får tilegnet seg uten at faren er sterkt til stede. På samme måte lærer de heller ikke gjennom eksempelets makt hvordan mann og kvinne mestrer å leve sammen, løse konflikter, forholde seg til kjærligheten, erotikken, og så videre.
Før noen enslige mødre måtte føle seg urettferdig dømt av mitt generelle utsagn, iler jeg til med å si at det også finnes gutter som vokser opp med en far uten å lære noe særlig av ham. Det kan skyldes at faren ikke er til stede eller selv har ofret sin maskuline identitet på parforholdets alter.
Forebygge
En mor kan gjøre en del som kan forebygge denne «karakterbristen»:
Hun kan sørge for at sønnen hennes ikke fyller hele hennes liv, det vil si at hun må ha et voksenliv med venner, venninner, sport, kultur, elskere og alt det andre som hører voksenlivet til. Dertil hører et voksent nettverk som hun kan dele sine sorger, gleder og problemer med.
Hun må lære seg kunsten å si nei med god samvittighet (se min bok med samme tittel) det vil si å si ja til sine egne behov, verdier og grenser.En god tommelfingerregel er aldri å gjøre noe for ham som han kan gjøre selv. Vær nøye med ikke å forveksle kjærlighet og omsorg med service.Hun må sørge for at sønnen får mulighet til å ha voksne menn i nettverket sitt.
Hun må være oppmerksom på om sønnen sier «ja» når han egentlig mener «nei». Det gjør menn og gutter ved typisk å si enten «ja, ja» eller «OK» med bortvendte ansikter. Når det skjer, må han få hjelp til å si «nei» også til morens ønsker. Så kan han si: «Jamen, blir du ikke sur på meg da?» Da kan du svare: «Jo, muligens, men det er ikke så farlig som å si ja når man mener nei».
Sønner (eldstebarnet eller enebarnet) av enslige mødre utvikler alltid en stor ansvarlighet overfor sin mor og hennes velbefinnende. Det kan man ikke forhindre, men man kan være oppmerksom på fenomenet og gjøre det klart for sønnen når hans ansvarlighet er velkommen og verdsatt og når den er overflødig. (Det samme gjelder for den eldste datteren av enslige foreldre.)
Moren må minne seg selv om at det ikke bare er vanskelig å skulle være både mor og far. Det er umulig! Det betyr at det er noe hun ikke kan gi sønnen sin, hvilket er i sin fulle orden. Livet er heldigvis lengre enn barndommen, og det vil være nok anledninger for sønnen til å møte relevante utfordringer i relasjon til både voksne menn og kvinner.Under samtaler med enslige mødre og deres tenåringsbarn, skjer det ofte at et barn plutselig sier til moren: «Get a life!» Det kan lyde som en brysk beskjed, men er bare en kjærlig påminnelse om at moren nå har gjort nok. Det barn finnes ikke, som i lengden kan tåle å være innholdet i sin mors liv.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015