Datteren vår blir styrt av den nye jenta i klassen. Hva gjør vi?
Jeg er mamma til Eline på sju år. Hun er grei, smart, ganske bestemt og begynte på skolen sist høst, hvor hun stortrives.
Ved juletider skjedde noe som gradvis har forandret henne. Det kom ei ny jente i klassen. Marte og moren flyttet inn i nabolaget, det ble fort kjent at det lå et samlivsbrudd til grunn. Marte tok stor plass fra første dag, blant annet ved å utpeke den mest populære gutten til å være kjæresten sin. Gradvis ble hun en viktig del av min datters hverdag. Daglig fikk vi høre at «Marte syns det er teit å gå med skjørt» og «Marte har langt hår og sier at det er finest». I diskusjoner med oss merket vi at Eline kom med fraser hun ikke hadde brukt før, av type «Kom deg til helvete ut av huset!»
Etter et par måneder følte jeg at Marte styrte mye av livet til min datter, og hersketeknikkene er kjente. Hun satte klassekameratene opp mot hverandre, skiftet bestevenninner daglig, sjefet og bestemte. Nå skal det sies at jeg har vært usikker på hvor etterrettelig Elines skildringer er. En dag sa hun at Marte hadde gnidd snørr på henne, men ved nærmere ettertanke var hun
ikke helt sikker. Men jeg har selv sett Marte i aksjon og lagt merke til en langt over gjennomsnittlig framfusende væremåte. Noen kvelder var Eline blid, da hadde Marte vært grei, andre kvelder var tyngre, da hadde hun vært den utstøtte i klassen.
Jeg snakket litt med andre foreldre, som kunne bekrefte det samme mønsteret med deres døtre. Det er lett å tro at de store endringene i Martes liv, foreldre som skiller seg, og flytting til nytt hus og skole, er en stor belastning for henne. Her er det sorg og savn, samtidig som hun skal finne sin plass på et nytt sted. Men hvor mye skal vi godta at hverdagen til datteren vår blir styrt av den nye jenta? Hvem kan og bør hjelpe Marte? Og hvordan får vi tilbake vår Eline sånn vi kjente henne fra før – som ei trygg, fri og glad jente?
Hilsen fortvilet mor.
JESPER JUUL SVARER:
Jeg er glad for at du velger å ta opp dette, fordi det tilsynelatende blir mer og mer vanlig at ett enkelt barn får lov til å manipulere eller mobbe andre i klassen. Resultatet er dessverre ofte at foreldre går sammen og krever at eleven flyttes til en annen klasse eller skole, og så er våre barn plutselig konfrontert med to ekskluderende myndigheter.
La meg derfor begynne med å slå fast at Det er skolens plikt å ta hånd om en slik situasjon.
Skjer ikke dette, er klassen foreldreløs med alle de konsekvenser dette har for læring og trivsel på sikt. Jeg vil derfor foreslå at de berørte foreldrene henvender seg til ledelsen og får en dialog om hva som kan gjøres. Jeg er ikke optimistisk, men prøv!
Det er åpenbart at Marte ikke har det bra, og det er flere veier dere som foreldre kan gå. Før du selv gjør noe er det viktig at du prøver å gjennomføre flere dialoger med din datter.
Med dialog mener en samtale som gjennomføres uten annet mål enn å bli klokere på seg selv, den andre og på selve saken – dvs. uten skjult dagsorden. Jeg vil foreslå følgende åpningsreplikk fra deg: «Jeg har hørt så mange av dine fortellinger om Marte, at jeg begynner å få litt vondt i magen hver gang jeg hører hennes navn. Noen gange blir jeg trist, noen ganger sint og andre ganger synes jeg det er synd for deg. Nå trenger jeg hjelp… vil du hjelpe meg?»
Når Eline har bekreftet, sier du: «Jeg vil gjerne vite hva Marte betyr for deg. Ser du på henne som en god venninne? Hva gir det deg å være sammen med henne? Når gjør hun deg glad og når gjør hun deg trist og lei? Hva vil du savne, hvis hun plutselig flytter til Tromsø?»
Det er to mål med disse spørsmålene. Det ene er at Eline begynner å reflektere over sin relasjon til Marte og sine relasjoner i det hele tatt. Det andre er å bli klokere på hvordan din datter tenker og føler. Du når neppe de målene i løpet av én samtale, så kom tilbake til temaet noen ganger i løpet av et par uker. Når du har fått tilstrekkelig innsikt i din datters tanker og følelser kan du si: «Nå har vi snakket noen ganger om ditt vennskap med Marte, og det har vært en stor hjelp for meg. Takk for hjelpen! Det jeg har hørt fra deg er (her gjentar du hva du har hørt og ikke din tolkning av det!), stemmer det? Nå vil jeg tenke litt på det og snakke med noen andre voksne, for jeg synes ikke at dette er OK.»
Et mulig neste skritt er å spørre Eline om det er ok at du inviterer Marte hjem, ev. med overnatting. Spør Eline hvorfor, kan du svare: «Jeg har en følelse av at Marte ikke har det så bra, og derfor vil jeg gjerne spørre henne om hun trenger hjelp.» Protesterer Eline kan du svare at hun kan bestemme om Marte skal inviteres, og at du bestemmer hva du vil snakke med henne om. Vil hun ikke være med på invitasjonen er det ingen grunn til å diskutere det. Kom heller tilbake med forslaget ei uke eller to seinere.
Blir Marte med hjem, kan du si: «Marte, jeg vil gjerne snakke litt med deg, får jeg lov til det?» Hvis du får ja skal du velge dine første setninger med omhu, for eksempel: «Jeg har fulgt deg litt siden du begynte i Elines klasse og jeg vil gjerne fortelle deg hva mitt inntrykk er… Jeg ser en klok og smart jente som bruker nesten alle krefter på å bli godt likt, men også ei jente som har det dårlig, som er sinna og lei av det. Er det sånn du har det?»
Hvis hun bekrefter ditt utsagn, er døra åpen, og det er opp til din fingerspissfølelse å følge opp. Det kan være å fortelle Martes foreldre om situasjonen og forløpet. Er de så hudløse at de skjeller deg ut, kan du svare: «Beklager, men det var mitt eneste alternativ til å be skolen om å flytte Marte til en annen klasse. Jeg synes ikke hun trenger flere forandringer, men kanskje litt mer hjelp.»
Dette varer ikke evig og Eline blir ikke skadet eller forandret for alltid av å ha Marte i livet sitt. Det sender henne ut på noen emosjonelle rutsjebaner, som du verken kan forhindre eller forebygge. Du kan være parat med trøst, varme omslag og kos, og ha tillit til at hun kommer mye klokere ut på den andre sida. Dette krever at du ikke forholder deg moraliserende til Martes atferd, men empatisk og anerkjennende til din datters reaksjoner. Daglig gjennomgår hun leksjoner i hvordan man lar seg dominere og manipulere med, men hun må ikke beskrives som offer, da risikerer hun å bli det. Din rolle som hennes kvinnelige forbilde betyr mye. Har du selv opplevd noe liknende så fortell henne om det. Skjer det at også du kommer i offerrollen, så del det med henne.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015