Vi er flere foreldre som har snakket om hva nye mennesker i barnas liv skal kalles? Alle vet at de bare har ett sett med foreldre. Men når det kommer søsken her og der, og alle andre kaller den nye personen mamma eller pappa, skal ikke barnet da (om nye foreldre og barnet selv vil) også få lov til å kalle den personen mamma eller pappa, hvis det innebærer at barnet føler seg som en større del av begge familiene?
For meg fungerer det greit. Min sønn har en «mamma» når han er hos faren, og en «pappa» når han er hos meg, noe han har valgt av seg selv. Til tider har han også kalt meg ved navn, siden alle de andre barna fra tidligere forhold gjorde det. Litt sårt til å begynne med var det, men man venner seg jo lett til det. Nå vet jeg at han kaller meg det han vil og er like glad i meg. Men venninnen min i samme situasjon har hatt store krangler med sin eks og hans nye familie fordi de lar hennes barn kalle den nye personen «mor». Det har faktisk forårsaket en kjempestor krangel om omsorgen for barnet.
Hva er din profesjonelle mening om dette?
SVAR:
Min profesjonelle mening er at venninnen din må «skjerpe seg». Enten er hun ekstremt selvopptatt, eller så er dette blitt en billig unnskyldning for å føre krig mot eksen. Skal hun føre krig mot ham, må det være om noe som har betydelig mer substans og som faktisk truer sønnens velferd. Akkurat nå er motivet hennes en trussel mot barnets trivsel og dets relasjoner til alle i familiene.
Hva man kaller hverandre, er svært kulturelt betinget og varierer også innenfor hvert enkelt land. Sønnen min har for eksempel alltid kalt både foreldre og steforeldre ved fornavn, og hans egen sønn gjør det samme overfor foreldrene sine. Derimot bruker han besteforeldretittelen overfor oss besteforeldre.
Min erfaring er at dette ikke spiller noen stor rolle for barn så lenge de kun bor sammen med sin biologiske familie, mens det for mange blir meget viktig når mor og far får nye partnere etter en skilsmisse. Min generelle erfaring er at barnets bruk av «far» og «mor» overfor steforeldrene ofte er barnets måte å uttrykke sin kjærlighet og tillit på enten denne oppstår spontant eller etter flere år.Jeg husker spesielt noen barn i fem- til tiårsalderen som først gikk til sin biologiske far og spurte om det var OK også å kalle stefaren for far og deretter stilte stefaren samme spørsmål. Dersom disse fedrene etter å ha reflektert litt ikke er i stand til å glede seg over at barna deres ser ut til å ha bygget en stabil og kjærlig relasjon til de nye partnerne, har de etter min mening et problem med å skille mellom barnas liv og sitt eget.
Det er hverken nytt eller egnet til å forarge at foreldre er selvopptatte. I vår lutherske, nordiske tradisjon er selvopptatthet normalt et negativt ladet ord. Det er ikke slikt ment når jeg konstaterer at vårt ønske om overhodet å få barn egentlig bunner i selvopptatthet. Vi får barn for vår egen skyld ikke for barnas og det er helt som det skal være.
Respekt!
Fra og med unnfangelsen er det derfor ekstremt viktig at vi også lærer å inkludere barnets behov, ønsker, drømmer, grenser og så videre eller for å si det med barnekonvensjonens ord: respekten for barnets autonomi. Sammen med barn, og også i relasjonen til våre voksne barn, tilbringer vi hele livet på en meget tynn line der det ofte er vanskelig å holde balansen mellom våre selvopptatte ønsker, drømmer og vurderinger og hensynet til barnas selvstendige, adskilte eksistens.
Hva betyr for eksempel uttrykket: «Jeg lever kun for barna mine?» Dersom det skal forstås helt bokstavelig at «uten barn kunne/ville jeg ikke leve», betyr det at «jeg gir mitt liv til barna mine» eller «kun barna mine gir livet mitt mening». Er det med andre ord et egosentrisk utsagn eller en inkluderende kjærlighetserklæring? Handler det om at jeg er 100 prosent opptatt av mine barns behov eller om at jeg må styrke mitt selvbilde eller image?
Egoforeldre.
I våre dager, da barn er blitt et slags statussymbol, er det logisk men ikke spesielt omtenksomt at barna blir foreldrenes egosentriske prosjekter. Det betyr ofte at foreldrenes fantasier og ambisjoner blokkerer for deres nysgjerrighet og åpenhet. Denne typen selvopptatthet kan være vanskelig å gjennomskue også for dem som lider av den fordi den nesten alltid kamufleres av en masse «barnevennlig» språkbruk.
Samlivsbrudd og skilsmisse er én av de livskriser som i noen tilfeller avslører foreldres ekstreme selvopptatthet på det mest ubarmhjertige, og der barna derfor må finne seg i å bli brukt som våpen i foreldrenes barnaktige sandkassekrig. Lovgivningen kan bidra til å legge en demper på dette, men kan som kjent hverken forhindre krigene eller tvinge foreldrene til å bli voksne.Når og hvis man som fraskilt forelder opplever at det gjør vondt når ens barn beslutter seg for å si far eller mor til den nye partneren i den andre forelderens liv, er denne smerten en påminnelse om at man ennå ikke er blitt helt voksen. Den er et signal om at tiden nå er moden for refleksjon, for deretter å kunne skille mellom sentimentalitet og kjærlighet, selvopptatthet og omsorg. Kanskje kan det attpåtil, overfor en selv og barnet, settes ord på hvordan barnet faktisk beriker den voksnes liv, til forskjell fra kun å gi forelderen status.
99,99 prosent av barna elsker sine foreldre betingelsesløst i det minste så lenge de er barn. Det viktige spørsmålet er: «Hvordan kan jeg elske barnet mitt på en måte som gir det mest glede og mental sunnhet?» For fraskilte foreldre betyr dette blant annet å holde fingrene HELT unna barnas relasjoner til sine steforeldre.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015