Vi er blitt flinkere til å snakke med barna, men sier vi de riktige tingene?
Nesten hver gang jeg har foreslått for foreldre å snakke med barna sine eller forsøke å formulere et presist budskap, kommer det mange reaksjoner fra leserne. Noen synes at jeg er håpløs og at ungene bare kan gjøre som de voksne sier (som i «gode gamle dager», forstår man). Andre synes at snakket har tatt overhånd, og at tankene om barns medinnflytelse og de demokratiske verdiers inntog i familien har skapt flere problemer enn de har løst.
Av hensyn til plassen, skriver jeg ofte bare «ta en prat med…». Eller jeg forsøker å formulere et budskap på den voksnes vegne, og det er jo ikke særlig presist. Derfor vil jeg gjerne nå benytte anledningen til å utdype det litt.
De siste 30 årene har foreldre og andre voksne utviklet en større vilje til å snakke mye mer med barn enn man gjorde tidligere. Fremfor alt merker man tydelig de voksnes iver etter å finne nye måter å snakke sammen på og ikke bare kommunisere gjennom korreksjoner, påbud og forbud. Det er fortsatt langt igjen før det store flertallet har utviklet tilstrekkelig evne til å føre reelle dialoger. Men slik er det jo også innen mediene, politikken og den akademiske verden der det meste fortsatt handler om enten å få rett eller få gjennomført sin egen dagsorden.
Pludder
I samme periode har voksne forsøkt å finne frem til et «barnevennlig» språk det vil si et språk som anvender ord og begreper barn forstår, ofte fulgt av et forsøk på å lyde vennlig og imøtekommende. Denne tilpasningen av de voksnes språk er uten tvil en gevinst i forbindelse med barns innlæring av kunnskap og ferdigheter i barnehage og skole, når man ser bort fra voksne som forsøker å snakke «barnas språk» slik at barna dermed ikke utfordres eller utvikler seg språklig.
Når det gjelder å løse og bearbeide konflikter og problemer innen familien, er det imidlertid en dårlig idé.
Det opplever mange foreldre selv i det daglige, men er det ofte ikke bevisst når de ikke synes at ungene hører etter, retter seg etter deres krav og rettledninger eller endrer adferd uansett hvor mange ganger de voksne gjentar det.
Disse foreldrene ender ofte med å miste troen på språkets betydning og konstaterer for eksempel at «det har vi sagt maaange ganger!» Uttrykket «det gode» er nøkkelen til denne resignasjonen overfor språkets verdi i mellommenneskelig kommunikasjon. Det betyr at de voksne har begynt med å være imøtekommende og «pedagogiske» og at stemmen og tonefallet deres blir litt mer irritert, appellerende eller aggressivt for hver gang de gjentar seg selv. Noe tilsvarende skjer ofte i de voksnes parforhold.
Når man opplever å ha sagt det samme igjen og igjen uten å bli hørt eller tatt alvorlig, er det stort sett alltid fordi man uttrykker seg galt.
Innholdet kan være både riktig og rimelig, men selve budskapet er uten effekt.
Som så ofte i diskusjoner om barneoppdragelse ender foreldrene med å bli fanget mellom det de forstår som det «gode» og det «onde», det «positive» og det «negative» eller det «demokratiske» og det «autoritære» og overser dermed at svaret finnes et helt annet sted: I det personlige.
Tomprat
Når vi «begynner med det gode», er det selvfølgelig et tegn på velvilje. Men det er først og fremst et tegn på at de voksne forsøker å finne den riktige strategien og formodentlig også gjerne vil ha en familie der man snakker «pent» til hverandre (til forskjell fra «stygt»). Problemet er at penheten er tom. Den gjør ikke inntrykk på noen og slett ikke på barn, som kjemper for å bli sett, hørt og tatt alvorlig. Penheten har en viktig mellommenneskelig sosial funksjon ved betjening i butikker, om bord på fly eller i samtaler på kafé. Den er fullstendig uegnet i det private og personlige universet. Alternativet er ikke å snakke «stygt» til hverandre, men å uttrykke seg så personlig som mulig.
Et personlig utsagn er et som inneholder en passende blanding av mine ønsker, tanker, følelser og verdier. Det forteller mottageren noe om hvem jeg er, samtidig som jeg for eksempel gjerne vil ha ham til å lese lekser, ta en utdannelse, holde opp med å være stygg mot lillesøster og så videre. Dersom et utsagn skal gjøre inntrykk på mottageren, må det inneholde de riktige ordene, ledsaget av den riktige musikken. Dersom det ikke er kroppsspråk bak ordene, er de bare ord. Og mye av det foreldre sier til barna sine er ved nærmere ettersyn enten bare ord eller spørsmål. Foreldrene leter ikke inni seg selv når de skal uttrykke seg de leter i sin egen forestilling om hvordan en «riktig» far eller mor skal lyde.
Dette er egentlig ikke nytt. Vi kjenner det fra teatrets og filmens verden som skuespillernes evne til autentisitet og nærvær; fra musikken som forskjellen mellom å spille musikk og bare spille noter; fra billedkunsten som en av forskjellene mellom kunst og dekorasjon. Og likevel er det jo et helt nytt krav som stilles, ikke bare til foreldre, men også til lærere og førskolelærere kravet om å utvikle sin personlige autoritet.
Angst for pryl
I «gode», gamle dager som noen mennesker sier var det to forhold som fikk barn til å innordne seg og samarbeide med foreldrene: Deres kjærlighet og tillit til dem og angsten for fysisk og psykisk vold. I de nordiske landene er vi så heldige at fysisk og psykisk vold ikke lenger er anerkjent som en nødvendig del av oppdragelse og pedagogikk. Men siden barns behov for tillitvekkende lederskap fortsatt eksisterer, må vi utvikle vår evne til å uttrykke oss personlig. Fordelene er mange, men det viktigste er kanskje at det gir barna tillit til de voksne og at de voksne underveis blir klokere på seg selv som mennesker.
Det finnes en meget variert skala av familier der det er flere konflikter, mer bråk og flere krangler enn de fleste parter synes om. Det begynner ofte med foreldrenes «rollespill», og ender med at alle spiller spillet. De voksne spiller voksne, og barna spiller barn. Og det meste av det som blir sagt, er uten reelt innhold og begge parter ender med å bli karikaturer av seg selv.
De fleste av oss trenger å lære samtalens og dialogens kunst, som alternativ til taushet eller evinnelig tomt «snakk». Det er langt fra tilstrekkelig å være velmenende, ha rett eller mene det riktige. Språket skal ha kjøtt og blod, dersom vi vil ha kontakt og gjøre inntrykk. De pedagogiske institusjonene er stadig mer opptatt av å lære barn å snakke «pent». Derfor er det opp til foreldre og besteforeldre å ta oppgaven.
De demokratiske verdiene krever mange forhandlinger i en familie. Det koster tid og energi, men det er ingen (konstruktiv) vei utenom.
SITAT
De fleste av oss trenger å lære samtalens og dialogens kunst, som alternativ til evinnelig tomt «snakk»
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015