INNLEGG
Jeg er mor til to tenåringer, og har fått meg en ny mann som har en gutt på tolv år fra et tidligere forhold. Vi bor ikke sammen og sees som regel bare i helger og fridager, på grunn av at det er noen mil mellom oss. Faren og sønnen har stort sett vært alene siden gutten var halvannet år. Faren har sønnen bare annenhver helg og annenhver onsdag. De er som regel bare de to. Det blir mye film og spill.
Jeg er veldig glad i barn, også andres barn. Men sønnen hans kan komme til å ødelegge forholdet vårt. Når vi er på ferie tar han ikke hensyn, og han klager hele tida. Han sier ikke noe positivt. Ingen slapper av. Han drar i bøker og blader som vi leser i, og underholder ikke seg selv i noen særlig grad, selv om han har med seg ting å holde på med. Dersom vi snakker sammen begynner han å snakke om noe helt annet. Dersom mine barn snakker sammen, så er han alltid uenig og kaller dem stygge ting. Han har ikke snev av trygghet eller selvironi. Hvis vi tuller med ham, sier han: «Hva mener du med det?» og furter. Han snakker hele tida, uten stans og med høy stemme. Han snakker stygt om alle han kjenner og furter dersom han ikke får viljen sin. Det kan gjelde leggetider, brusdrikking, at faren prater med meg eller barna mine, hvem som skal rydde opp, hvilken film vi skal se, hvem som skal ha den beste plassen i sofaen eller hvem vi skal ha på besøk. Han diskuterer hele tida. Han kommer med motargumenter til både faren, meg og mine barnsom ikke henger på greip. Han avbryter alle samtaler, uansett om han har greie på temaet eller ikke. Han er stor for alderen og ser eldre ut enn han er, men er mindre moden enn alderen tilsier.
Jeg hadde en prat med ham før ferien, hvor jeg ba ham slutte å være så negativ dersom vi skulle på ferie sammen. Jeg ba ham si ifra til faren sin dersom det er slik at han heller ville være sammen med faren alene i ferien, eller dersom han trengte en del av tida alene med faren sin. Han har dårlig med venner som han tar med seg hjem og får få tilbakemeldinger fra andre barn når han er hos moren sin. Han vil ikke ha med venner hjem til faren, selv om faren sier han gjerne kan gjøre det. Han vil ha ham for seg selv, ser det ut som for meg. Han sier at han ønsker å dra på ferie med meg og mine barn. Faren ønsker at jeg skal gå inn i konfliktene og snakke med ham. Det er fordi han synes jeg er rolig, kjærlig og pedagogisk i måten jeg forklarer sønnen hans at vi ikke aksepterer et slikt klima i «familien». I fjor var vi to uker sammenhengende på ferie og det gikk ikke bra.
Faren har dårlig samvittighet over at sønnen lever som han gjør. Han mener at sønnen får mye kjeft og kritikk hos moren, og lite ros. Samt at sønnen får mange kommandoer hos moren, lite demokrati og ikke får bestemme hvem han skal leke med. Faren synes det er vanskelig å forandre noen som han har så lite tid sammen med. Men nå som vi skal være sammen med mine barn og andre barn og voksne, så ser han mer og mer at oppførselen hans er lite empatisk, sosial og blid. Dette gjør ham fortvilet. Han veksler mellom å bli sint og overbeskyttende. Han får fort dårlig samvittighet og blir lite konsekvent i sine trusler. De er kjærlige med hverandre. Men i neste øyeblikk er det høye diskusjoner. De er på tur i skog og mark og lager seg deilige måltider. Jeg reagerer i hvert fall på at de lever så isolert uten omgang med andre enn oss i særlig grad. Faren er sliten når han har hatt sønnen på besøk og har «hviledag» etterpå. Det virker helt merkelig for meg. Det utvikler seg et mønster som sliter ut i hvert fall fire personer på en gang.
Jeg tappes for energi og kjenner at jeg er sliten og demotivert. Forholdet til kjæresten min går ikke framover, og jeg kan ikke se for meg et liv med så mange konflikter . Jeg får ikke skikkelig ferie. Mine barn nekter å ha flere ferier sammen med ham. De er ikke vant til en slik oppførsel og skjerper seg for ikke å eksplodere. Jeg ser at de trekker seg bort fra sønnen hans, etter at de har prøvd å forklare ham at det er ting de ikke liker. Jeg ser en gutt som er deprimert og destruktiv. Han kan bli mobbet når han kommer på ungdomsskolen. Hensynet til mine barn er også viktig. Hva gjør jeg?
SVAR
Nøkkelsetningen i din beskrivelse er: «Faren er sliten når han har hatt sønnen på besøk og har ‘hviledag’ etterpå.». Dette er fordi en slik form for energitap stort sett alltid skyldes at vedkommende lever i en relasjon der det er en permanent ubalanse mellom hensynet til egen integritet (grenser, verdier, følelser) og lysten til å samarbeide det vil si tilpasse seg den andres atferd og/eller sine egne ideer om hva som er best. Du ser det tydelig hvis jeg endrer det til et personlig utsagn fra din kjæreste: «Jeg har vært sammen med sønnen min en hel dag og er fullstendig utmattet». Det er da to forskjellige svar som ligger de fleste på tunga: Enten: «Jammen, de er jo så vanskelige i den alderen», eller: «Da burde du kanskje vurdere å være sammen med ham på en annen måte». Jeg tror mest på det siste.
Ut fra din beskrivelse av guttens relasjoner til moren og faren sin, er det veldig enkelt å konstatere at han ikke trives noen av stedene av helt forskjellige årsaker. Moren er mest opptatt av å «sette grenser», og det i en slik grad at ingen blomst kan folde seg ut i nærheten av henne. Faren forsøker hele tida å kompensere for dette ved å være blid og overfleksibel. Det betyr at sønnen hans, i tolv år, har vært nødt til å vokse opp uten nærkontakt med ekte, levende mennesker i et samspill som bygger på hvem de hver for seg faktisk er som personer. Han «lever» i to verdener med to forskjellige ideer om hva han har bruk for, og i ingen av dem finnes det en voksen (bortsett fra deg), som ser hvem han er og hva han faktisk trenger.
Jeg tviler ikke på foreldrenes oppriktige kjærlighet til ham, men konstaterer bare at den har en form som mangler livsviktige vitaminer. Din beskrivelse av ham er krystallklar: Han er permanent frustrert og utilfreds, og mangler i høy grad alminnelig menneskelig og mellommenneskelig kompetanse. Han vet ikke selv hva han mangler og savner, og krever derfor inn alt på måfå. For eksempel krever han «oppmerksomhet» som vi kaller det, mens det han savner er å bli «sett» slik han er (bak sin aktuelle atferd). Han forstyrrer all god kontakt mellom andre, fordi han er fortvilet over ikke selv å kunne delta og være med. Og slik kunne jeg fortsatt.
Din kjæreste er representant for en meget stor gruppe fraskilte fedre, som vil «gjøre alt» for sine barn og ender opp med å gjøre vondt verre, fordi de bevisst svikter sin egen integritet i håpløse forsøk på å gjøre bot for den smerten de i kraft av skilsmissen har påført sine barn. Ingen kjærlighetsrelasjon kan overleve slik atferd, heller ikke mellom voksne.
Svaret på ditt siste spørsmål er at du viser dette til din kjæreste og hjelper ham med å bearbeide og sortere det jeg har skrevet. Hvis han ser noen mulighet for selv å endre atferd, skal dere begge vite at det kan ta lang tid før resultatene viser seg i form av en endret atferd hos hans sønn. På den annen side er dette sønnens eneste sjanse, fordi tida nå er knapp før han når puberteten. Du har selv en del av den kompetansen som din kjæreste skal finne i seg selv, og jeg håper at du holder ut til han finner den. I mellomtida må du selvfølgelig ta vare på dine egne grenser, dine verdier, dine barn og din energi.
Enhver viktig forandring begynner med at den ansvarlige voksne legger kortene på bordet. I dette tilfellet: En samtale mellom far og sønn, hvor faren begynner med: «Som du vet tenker jeg helt annerledes om barneoppdragelse enn moren din. Derfor har jeg i mange år ja, nesten hele ditt liv forsøkt å være myk der hun er hard, å forhandleder hun vil bestemme, å være fleksibel der hun er firkantet. Jeg har forsøkt å være din venn, fordi jeg har merket at du er ensom. Men jeg har vært en dårlig venn. Jeg har sviktet meg selv, mine egne behov og grenser, og det ser jeg nå at var feil. Det beklager jeg! Fra nå av vil jeg forsøke å være sammen med deg på en mer ekte måte, også selv om jeg egentlig er redd for det, og at vi kan komme til å få mange konflikter. Jeg elsker deg og jeg vet at vi nok skal finne ut av dette sammen».
Ingen av oss kan selvfølgelig spå om framtida, men du har sikkert rett i at sønnen har noen harde og smertefulle år foran seg hvis det ikke skjer en forandring.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015