FB


Besteforeldrene skjemmer barnet så mye bort at det blir uoppdragent.

JEG ER MOR til en jente på tre år og en gutt på fire måneder. Datteren vår har alltid vært «enkel» å ha med å gjøre. Men etter hvert som hun er blitt eldre og mer selvstendig, har vi hatt flere konflikter med henne. Blant annet fordi hun har lært å si fra og lært seg kunsten å manipulere. Dette var ventet, så vi foreldre har vært opptatt av å sette grenser og si nei. Det har hun godtatt.

Problemene oppstår gjerne i forbindelse med at hun har vært sammen med besteforeldrene sine. De kan ikke kunsten å si nei til henne. De lar henne få alt hun peker på og lar henne ture frem som hun vil. Jeg tror ikke at hun egentlig vil det selv — men at hun ber om godteri, sjokolademelk, frukt og kjeks og kommanderer besteforeldrene fordi de tillater henne det.

Lenge prøvde vi å kjempe mot sukkeret, men har resignert ettersom vi ikke når frem. Besteforeldrene fôrer henne med godteri, og synes det er merkelig at hun ikke vil ha middag. Hun har så å si sluttet å spise middag, både hos dem og hjemme (selv om hun garantert er sulten). Hun vil heller ikke sitte ved bordet. Men en halv time etter at alle er ferdig, sier hun at hun vil ha mat. Når hun er med besteforeldrene i butikken, får hun alt hun ber om uansett hvor absurd det er.

Det begynner å bli ganske slitsomt å «plukke av» henne uvanene når vi får henne hjem etter besøk hos besteforeldrene. Lange skriketokter, våkenetter med endeløse krav om vann, høytlesning, synging, soving i sengen vår og så videre. Mange dager har vært dominert av sinne og krangel, særlig det siste halve året. Jeg begynner å bli deprimert.

Hvordan skal vi takle den hysteriske gråtingen? Hvordan skal vi få pusset tennene hennes når hun kniper igjen munnen? Hvordan skal vi få på henne klærne når hun gjemmer seg under bordet? Ofte må vi rett og slett tvinge henne for å komme oss ut av døren, og det gir meg vondt i magen. Jeg føler at vi begår overgrep og maktmisbruk, men hva skal vi gjøre? Det er ingen trøst at hun er like blid etter at vi har kledd på henne med makt. Jeg er redd for at dette skal sette dype spor. Om det er besteforeldrenes «feil», vet jeg ikke. Men de gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre.

Jeg tror at det er et håpløst prosjekt å forandre besteforeldrenes oppførsel, siden vi har snakket med dem flere ganger. De ler og sier at de som besteforeldre har lov til å skjemme bort barnebarna, mens jeg skulle ønske at de forsto at de ikke gjør henne en tjeneste. Hvordan kan vi gjenvinne samspillet med henne og det gode samarbeidet?

SVAR:

I det siste har jeg fått stadig flere spørsmål som involverer besteforeldre — mange av dem fra foreldre, men også en del fra besteforeldrene selv. Spørsmålene fra besteforeldrene handler ofte om at de føler seg låst av at barn og/eller svigerbarn vil bestemme til den minste detalj hvordan de skal opptre sammen med barnebarna. De opplever det naturligvis uforståelig og delvis ydmykende å bli kontrollert — noe de etter min mening heller ikke burde utsettes for.

På den annen side eksisterer historier som din. Jeg vil begynne med å skrive et «åpent brev» til deres datters besteforeldre på begge sider:

«Kjære besteforeldre! Å bli besteforeldre er på mange måter et enestående privilegium, som skal håndteres varsomt og med stor omhu. Dagens besteforeldre har heldigvis i stor utstrekning fritatt seg fra forpliktelsen til å «oppdra» barnebarna sine. Det er en stor lettelse og en absolutt fordel for begge parter.

Problemet er at når man ikke oppdrar, gjør man det likevel — bare mer indirekte. Det er meget mulig at dere gleder dere over deres egen rolle som de glade givere når barnebarnet deres får alt hun har lyst på i øyeblikket. Det er nesten alltid uproblematisk å gi, mens det er langt mer problematisk å ta imot. I deres tilfelle er det tydeligvis en holdning eller strategi som ligger bak den grenseløse gavmildheten.

Noen barn takler forskjellen mellom foreldres og besteforeldres verdier. Men det gjør tydeligvis ikke barnebarnet deres. Derfor er tiden inne for å stanse opp og ha en seriøs samtale med foreldrene om hva som tjener deres barnebarn best — selv om det skulle koste dere et halvt kilo popularitet på kort sikt. Hun trives ikke med livet sitt nå, og dere har også et ansvar for å gjøre noe med det. Dere behøver ikke å være enige med foreldrene hennes. Men dere må være lojale overfor henne og de konsekvensene holdningen deres får når hun ikke er sammen med dere. Deres egne barn og svigerbarn synes det er meget vanskelig å snakke med dere. Det ville jeg tatt meget alvorlig, hvis jeg var dere».

Til mor og far
Jeg blir alltid usikker når foreldre skriver: «Så vi foreldre har vært opptatt av å sette grenser og si nei. Det har hun godtatt». Uten å kjenne dere personlig, kan jeg ikke vite om det handler om å sette grenser i gammeldags forstand — eller om voksne som bare bestreber seg på å være klare og tydelige.

I det første tilfellet er hennes opprør velbegrunnet. Eller hun er ganske enkelt forvirret og har mistet orienteringsevnen, blant annet som en konsekvens av besteforeldrenes demonstrative «godhet». Hennes adferd er uansett destruktiv både for henne selv og for deres relasjon til henne. Jeg foreslår en todelt plan.

Først må dere snakke med besteforeldrene, skrive til dem eller vise dem denne artikkelen. Det er å håpe at resultatet blir en mindre selvopptatt adferd fra deres side. Deretter må dere spille kortene deres klart og tydelig overfor datteren deres, ved for eksempel å si: «Vi har kommet frem til at vi ikke lenger vil slåss med deg. Det er for slitsomt, og vi blir bare mer og mer lei av det. Vi vil fortsatt at du pusser tennene og alt det andre. Men vi ønsker altså ikke lenger å tvinge deg. Det blir ikke lett for oss, men vi har tenkt å gjøre vårt beste». (Unnlat å nevne besteforeldrene i denne omgangen. Det ville bare gjøre henne enda mer forvirret.)

Fortell henne når det er tid for å kle på seg, pusse tenner og så videre. Finn gjerne på andre sysler de neste fem–ti minuttene. Hun trenger hjelp og pauser etter eget behov for å oppgi maktkampen uten å miste sin verdighet. Dersom dere opptrer vennlig og bestemt, skulle tonen mellom dere være en annen etter en uke eller to.

Relasjoner består av bidrag fra to parter. Når den ene parten endrer sitt bidrag, blir relasjonen annerledes. Når barn kjemper så desperat, handler det sjelden om foreldrenes krav og grenser, men om måten de blir trukket opp på — om tonen mellom partene. Og den er foreldrene alltid ansvarlig for, også om den er påvirket utenfra.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)