De siste femten har vi opplevd at foreldre skaper en ny trend ca. hvert fjerde år. På uforutsigelig vis skapes disse trendene i et kaotisk samspill mellom mediene, mødregrupper, venner og fagfolk, og plutselig er de der som noe nye foreldre føler at de må innrette seg etter. Én av dem har overlevd i nesten ti år nå og handler om nødvendigheten av å oppdra barn. Derfor kan det være grunn til å se litt på hva oppdragelse er, og hva vi hver for oss mener når vi snakker om det.Når vi mener at barn bør oppdras, har de fleste et eller annet mål i tankene. Det kan være et alminnelig dagligdags mål, for eksempel at barn skal lære å sitte ordentlig ved bordet og spise pent, eller at de skal lære seg å snakke pent til andre mennesker. Eller målet kan være mer langsiktig. De langsiktige målene er nesten alltid en blanding av foreldrenes normer, verdier og ambisjoner og noen mer politiske eller samfunnsmessige mål. Egentlig lønner det seg å tenke over tre spørsmål: Hvilke barn vil foreldre ha? Hvilke barn vil samfunnet ha? Hvilke barn vil barna ha?
Tidlige forventninger.
Som foreldre er vi mest opptatt av hva som er bra for barn og hva de tar skade av for å si det litt forenklet. Eller er vi i virkeligheten bare selvopptatte? Hvor mye av det vi gjør, gjør vi egentlig for å styrke vårt eget selvbilde eller for å pusse på foreldreglorien?
Ordet oppdragelse rommer flere betydninger. Fagfolk snakker om sosialisering og mener nødvendigheten av at barn lærer å tilpasse seg samfunnets normer og kultur. Vi snakker om oppdragelse og mener våre behov for å lære barna å respektere foreldrenes og institusjonenes verdier og krav. Mens mange faktisk forbinder oppdragelse med «kondisjonering» eller betinging.
Betinging er det den russiske psykologen Pavlov gjorde når han belønnet hundene sine med mat dersom de gjorde som han ville, og straffet dem ved å påføre dem smerte når de ikke adlød.I de senere årene har vi sett to uheldige tendenser. Den ene er at foreldre har urealistiske forestillinger om hvor tidlig barn er i stand til å lære det foreldrene mener de bør lære. Den andre tendensen er en stigende etterspørsel etter kondisjoneringstriks det vil si hva jeg skal gjøre for å få det barnet jeg vil ha? Begge deler fører ofte til at foreldre blir hyperaktive, frustrerte og utmattede. Det samme skjer selvfølgelig med barna deres, som må presse seg selv ekstremt mye for å tilfredsstille foreldrene sine.
Oppdras uansett.
Men er ikke det synd for barna? kunne man spørre. Jo, det er det helt sikkert. Men jeg synes nå mer synd på foreldrene. De blir stresset og mister evnen til å glede seg over barna sine. Gleden erstattes av bekymring. De forsømmer seg selv og sitt parforhold og berøver dermed også barna for noe fundamentalt viktig.
De første trefire leveårene er det egentlig ingen grunn til å oppdra barn. De skal bare ha vennlig og empatisk veiledning og gode forbilder.
Det stemmer ikke helt.
Sannheten er at det meste som virker oppdragende og sosialiserende på barn skjer mellom linjene. Det skjer ikke når voksne selv mener at de oppdrar barna. Så selv om vi ikke ytrer en eneste oppdragende setning til våre barn, ville de likevel være utsatt for oppdragelse hele tiden. Barn formes, manipuleres og oppdras av alt det vi sier og gjør og alt det som skjer inne i oss og oss imellom. Deres evne og vilje til å ta farge av omgivelsene er enorm. Det samme er deres vilje til å ta vare på egen integritet og egenart.
Barn lærer å sitte pent ved bordet dersom de voksne gjør det. De lærer både å uttrykke seg personlig eller snakke pent til fremmede dersom foreldrene gjør det. De lærer å samarbeide med andre dersom foreldrene har den evnen, likeledes som de lærer av sine foreldres begrensninger. Problemet er ofte at foreldre og pedagoger ikke vil vente de firefem årene det tar et normalt barn å få alt inn. For en generasjon siden lød kommandoen «oppfør deg!» Nå lyder den ofte: «Skynd deg!»
Gjør som du gjør.
Det lønner seg å betrakte barn som vesener som har kommet på besøk fra en annen planet. De gjør sitt beste. Og når vi ikke synes det er godt nok, har de bruk for en guide. Når ettårige Fredrik er på vei opp trappen i huset, er det tilstrekkelig å fange oppmerksomheten hans med et vennlig «Fredrik!» og se ham i øynene og si: «Du kan ikke gå alene i trappen ennå. Skal jeg hjelpe deg?» Det tar som regel mellom ti og tyve sekunder før han med sin mimikk enten sier «ja, takk» eller oppgir sitt prosjekt. Uten kontakt er ikke oppdragelse mulig. Og enda viktigere: En stor del av det vi kaller oppdragelse (les: belæring), forhindrer kontakt.Dersom forholdet mellom vår bevisste og ønskede oppdragelse og den som foregår mellom linjene er i forholdet 10/90, betyr det at vi har meget liten kontroll over hva barn lærer og hvordan. All oppdragelse som skjer mellom linjene, absorberer barn gjennom alle sansene sine og på samme umerkelige måte som planter opptar oksygen gjennom diffusjon. Når vi ikke er tilfredse med resultatet, må vi se innover i oss selv og korrigere vår egen adferd ofte en vi ikke visste vi hadde. Oppdragelse handler nemlig meget lite om hva vi gjør og mye mer om hvordan og hvorfor vi gjør det. Gjør som jeg gjør fordi jeg oppriktig mener at det er det barnet mitt er best tjent med på lang sikt? Gjør jeg det for å oppnå en kortsiktig gevinst? Eller gjør jeg det for å styrke mitt eget image eller selvbilde?
Hjemme best.
Samspillet mellom barnets evne til å samarbeide, tilpasse seg og eksperimentere med sine egne muligheter og begrensninger og foreldrenes evne til å veilede det og korrigere sin egen adferd er ideelt for begge parter. Etter hvert som de fleste barn tilbringer en stor del av sine viktigste år i pedagogiske institusjoner, der vilkårene er helt annerledes, blir foreldrenes innsats helt avgjørende for barnas utvikling. Det betyr ikke at barna generelt tar skade av å være i barnehage. Det betyr bare at en del av de vitaminene de trenger bare er å finne hjemme hos familien.
Et av de viktigste vitaminene er «se-vitaminet», det vil si foreldrenes evne og vilje til å «se» barnet og fremfor alt være oppmerksom på dets vilje til å tilpasse seg. Når barn utsettes for ambisiøs og prosjektaktig målrettet oppdragelse, svarer det til å dra i gresset for å få det til å vokse. Som alle barn vet, skjer det motsatte. Plantenes røtter blir svake, og de mister gradvis evnen til å suge opp næring fra omgivelsene. Den utålmodige hageeieren kan kjøpe ferdigprodusert gress i ruller foreldre gjør klokt i å være tålmodige og la barnet bestemme tempoet.
Godt nytt år!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015