Det er håp, selv for «umulige» tenåringssønner
Med stor interesse leste jeg innlegget fra alenemoren med store sønner i nr. 34 og ditt svar til henne. Det var som å få beskrevet min egen situasjon. Sønnene mine er akkurat like gamle, og den yngste er på nøyaktig samme måten.
Mens alenemoren er skilt, er jeg enke. Min avdøde mann var ikke barnas biologiske far. Men de hadde likevel et svært nært forhold, og den yngste sliter med stor sorg. Han får psykologisk hjelp, og jeg og den biologiske faren hjelper ham så godt vi kan.
Problemet er likevel identisk manglende respekt og en usvikelig radar for våre såre punkter. Mine treffer han for eksempel ved å si: «Nå tenker du bare på deg selv igjen, nå sutrer du, nå synes du synd på deg selv!» Eller han bruker utmattelsesstrategien og står og skriker til meg til jeg som regel gir etter og gir ham pengene han mener jeg skylder ham for et eller annet. Dette er selvfølgelig vanskelig å håndtere. Jeg sliter også med sorgen over mannen min og den ensomheten som avløser tapt kjærlighet.
Rådet du ga alenemoren, var bra nok. Men du fulgte ikke opp med noen råd om hvordan hun skulle takle barnas reaksjoner. Det skal styrke til for å stå imot når bebreidelsene hagler mot en. Jeg kan ikke godt be sønnen min om å flytte. Så lenge han ikke har noe sted å flytte til, blir det bare tomme trusler.
SVAR:
Før jeg svarer på den direkte kommentaren din, vil jeg gjerne skrive litt generelt om relasjoner mellom barn og foreldre og mellom mennesker i andre slags kjærlighetsforhold. Det er faktisk slik at en bestemt adferd som for eksempel din sønns bare kan opprettholdes så lenge den annen part «samarbeider» ved å holde gående sin adferd. I samme øyeblikk som den ene parten endrer adferd, endres hele forholdet. Ikke alltid nøyaktig slik man hadde forestilt seg, men stort sett til det bedre.
Skisserer vi din tidligere adferd ut fra de opplysningene du gir, tegner det seg en relasjon som lenge har vært preget av dårlig samvittighet og skyldfølelse fra din side og sinne fra hans. Det kulminerer nå i et vellykket forsøk fra hans side på å presse deg. Det ville ikke vært mulig for ham dersom du ikke selv hadde tenkt og handlet som om du var skyldig. Forklaringene overfor deg selv har antagelig skiftet i tidens løp. Akkurat nå går de ut på at det er synd på ham fordi han har så vanskelig for å forholde seg til stefarens død.
Til ditt beste
Det er aldri klokt å endre adferd ut fra strategiske funderinger ved å spørre seg: «Hvordan får jeg best den annen part til å forandre seg slik at jeg/vi kan få det bedre?» Adferdsendringen må skje på bakgrunn av dine refleksjoner om hva det er du vil. Altså: Hva er best for deg? Det er hverken det mest behagelige eller enkleste, men hva er sannheten om deg i denne relasjonen? Hva må du gjøre eller si for å slutte å være selvdestruktiv?
Når du har funnet svarene på disse spørsmålene, vil du merke en stor lettelse, en klarhet i hode og kropp som ikke etterlater noen tvil om at nettopp slik er du i forholdet til sønnen din akkurat nå. Fra det øyeblikk du velger hva du vil si til ham om deg selv, er du forandret som menneske og andre mennesker vil bevisst eller ubevisst registrere denne endringen og begynne å forholde seg annerledes til deg.
Tung jobb
Det kan ta dager, uker eller måneder å finne de målbærende ordene, og du skal ikke forstyrre prosessen ved å lure på hvordan han vil reagere. Da blir adferdsendringen din farget av forventningene til hans reaksjoner, din adferd blir strategisk, du mister enda mer troverdighet og blir et dårlig forbilde for sønnene dine.
Lyder det vanskelig? Det er det også. Men det er umaken verdt og i tillegg en av de mange uventede og uønskede gaver barna våre gir oss. Disse gavene blir hverken akseptert eller åpnet av foreldre som bare ser på barna som umulige, slik mange foreldre forholder seg til særlig mindre barn. Men de halvvoksne og voksne barna utfordrer oss nettopp på de områdene vi ønsker det minst og trenger det mest.
Du kan være ganske sikker på at sønnen din blir rasende på deg når han ser og hører sin «nye» mor. Men det er bare fordi du har vennet ham til den kjærlige, omsorgsfulle, grenseløse og korrupte utgaven av deg selv. Det er det han har lært å forstå som din kjærlighet, og derfor blir han selvfølgelig både sint og redd når det tar slutt. Jeg er enig med deg i at du bare må stå opp imot disse reaksjonene, men det er mer liv og kraft i det enn i deres nåværende forhold. Om få år vil dere begge undre dere over at det noensinne kom så langt.
Strategisk
Det du kaller «trusler» om å måtte flytte hjemmefra, var ikke ment som trusler i mitt svar til moren. Trusler er i likhet med løfter en del av en strategi og strategi har man bare bruk for når man fører krig eller utelukkende vil manipulere den annen part i et kjærlighetsforhold. For deg handler det om en bevisstgjøring om at «på denne måten vil jeg ikke leve sammen med deg». Det vil sønnen din muligens oppleve som en trussel. Men det skal du ikke grunne på. Han skal inviteres til å forholde seg til det du sier. Du på din side skal ikke la deg lokke til munnhuggeri om hans situasjon på boligmarkedet for tiden. Det er hans bedrift.
En advarsel: Dette vil for alltid forandre din oppfatning av hva en «skikkelig» mor er. Det må du overveie om selvbildet ditt kan tåle!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015