Relasjon og konfliktløsning med ungdommene og samarbeid i kollegiet

Hvordan passet kursrekken og modellene, PLS modellen, Perspektivspiralen m.m. til deres behov?

Andreas: Det kommer godt med at vi alle nå etter kursrekken er kjent med både fagbegreper, modeller og fremgangsmåter. Det gjør at det blir lettere å diskutere på teammøter, avdelingsmøter og fagdager, fordi vi alle har de samme begrepene og det samme faggrunnlaget innenfor akkurat dette emnet.

Når fire ulike personer snakker sammen om en relasjon, og alle har ulike faglig forståelse og innganger til relasjon og tolkninger av de ulike begrepene, kan man sitte i flere timer og snakke om ting uten at samtalene blir særlig nyttige.

Så bare det å få samkjørt tankene og bruke de samme begrepene har styrket utbyttet av samtaler på arbeidsplassen.

Det er en sammenheng mellom hvor gode vi som avdeling er til å skape gode relasjoner med ungdommene, og i hvor stor grad vi klarer å unngå at konflikter eskalerer til et høyt nivå. Det vil jo alltid være noen konflikter, det skal være noen bølger og daler i en relasjon, men det hadde vært fint om vi kan holde oss på et nivå der vi kan skape og beholde en dialog, som PLS modellen hjelper oss med, og at vi unngår de høyeste toppene.

Å kunne disse modellene og verktøyene gjør det lettere å få til gode dialoger, både med ungdommene og oss ansatte imellom. At vi ansatte kan sitte i det samme rommet og snakke det samme språket som et faglig fellesskap, er veldig viktig for at vi skal kunne samarbeide godt rundt de forskjellige situasjonene.

Jeg ser at det har blitt en endring i praksis, både for min egen del og for kollegaene mine sin del. Det er fordi vi har fått mer kunnskap om samtaler. En samtale må ikke bare være spontan. Den kan være relativt godt planlagt, med blant annet ideer for utveier om samtalen låser seg, og måter å få ungdommene tilbake i samtalen på.

Spesielt Perspektivspiralen føler jeg har vært veldig nyttig som et verktøy. Det å bruke mer tid på å forstå ungdommens perspektiv og opplevelse, og kunne finne ut hvorfor ungdommen er frustrert. Å anerkjenne at han eller hun er frustrert, er en annen inngangsmåte enn å si “Slutt å være frustrert, nå gjør vi jobben”. Slike beskjeder er ikke alltid like lett å motta og gjør lettere at situasjonen låser seg.

Tina: Ja, jeg husker også at noe løsnet for spesielt noen av de ansatte da du var på et forberedende møte med oss før kursrekken begynte. Du snakket om å sette seg inn i ungdommenes situasjon når de for eksempel sitter og spiller. Vi har kanskje sagt: “Nå skal vi legge oss, og TV-en skal skrus av.” Men du poengterte viktigheten av å forberede det som skal skje, ikke bare si “Nå skal du skru av!”, når ungdommene er midt inne i et spill eller en serie. Å sette seg inn i ungdommenes perspektiv var noe du snakket om allerede første gangen, og noe løsnet allerede da.

Opplever dere at dere er blitt tryggere som voksne i situasjoner som eskalerer?

Tina: Ja, det kjennes godt å ha verktøy vi kan ta fram når situasjoner oppleves vanskelige eller potensielt konfliktfylte. Ikke minst har det hjulpet å planlegge godt i forkant av potensielt vanskelige situasjoner og evaluere i etterkant.

Når vi for eksempel skal inn i en samtale vi antar at kan bli vanskelig, er det fint å være bevisst på å planlegge samtalen, forberede ungdommen i forkant og sette seg inn i ungdommens situasjon. Vi er mer bevisste på å ha “følerne“ ute og ikke låse oss til en plan, men at vi faktisk må se ungdommens perspektiv, og selv klare å være tilpasningsdyktige overfor ungdommene og underveis i samtalen.

Ikke minst tror jeg at temaet perspektivtagende kommunikasjon har gjort at mange føler seg tryggere.

Vi ser at vi har gjort mye av dette også før. Men å sette tydeligere ord på det, få felles begreper og modeller, og få det forsterket og bekreftet gjennom et slikt kurs, tror jeg har gjort mange tryggere på denne arbeidsformen. Noen sier “Dette har jeg gjort, det er jo det jeg gjør”, men nå føler de seg tryggere i det de gjør.

Du kan lese del 3 av intervjuet her.