INNLEGG
Jeg er en kvinne i 30-åra som har vært sammen med min mann i fem år og vi har en fantastisk sønn sammen på ett år. Problemet mitt er at jeg sakte, men sikkert har blitt kaldere og kaldere i forholdet til mannen min i løpet av de siste åra, og nå har det gått så langt at jeg av og til blir uvel bare av at han rører meg, og derfor nekter ham dette. Dette er ironisk, når det jeg mest av alt har savnet er varme og kjærlighet fra ham i det daglige.
Jeg har gjentatte ganger tatt opp mine følelser med ham i løpet av de åra vi har vært sammen, uten at jeg føler det har gjort saken noe bedre. Tidlig i forholdet vårt var det jeg som oftest tok initiativ til sex og som gjorde kjærlige små handlinger for ham, fordi jeg var så forelsket. Jeg følte meg imidlertid stadig avvist ved at han ved mitt initiativ sjelden viste entusiasme og heller ville ta oppvasken eller liknende før vi kunne gå inn på soverommet. De gangene jeg gjorde små kjærlighetshandlinger, som å fortelle ham hvor flott jeg syntes han var eller å servere frokost på senga, var det lite glede å spore over det. Samtidig har hans måte å vise kjærlighet på vært praktisk og fysisk, som å holde huset fint og å stryke på meg når jeg ligger i fanget hans. At dette er hans måte å fortelle meg at han elsker meg på, har jeg funnet ut når jeg har tatt opp at jeg ikke følte meg elsket. Og han har også sagt at det er trist at jeg føler meg avvist når han vil få unna praktiske gjøremål og ikke viser det engasjementet jeg ønsker meg, for han sier han virkelig elsker meg og at det er gjennom det praktiske at han viser meg dette, fordi han ikke er vant til å vise så sterke følelser.
Til tross for at jeg rasjonelt sett vet hvordan han viser meg kjærlighet og prøver å oversette dette for meg selv inni meg (til mitt mer verbale og direkte språk), så klarer jeg ikke å overbevise meg selv, og sitter stadig igjen med følelsen av jeg ikke er elsket. Jeg føler at vi nærmer oss en tilværelse hvor vi er mer samarbeidspartnere/kollegaer enn kjærester. For meg er det lett å se helt konkret hva jeg ønsker at han skal gjøre annerledes, og jeg har også uttalt dette ofte. Men det er åpenbart en strategi som ikke har fungert. Når jeg stadig tar opp temaet – uten at vi kommer noe videre, føler jeg bare at jeg skaper en ekstra belastning på forholdet, framfor å bidra til positiv endring. Det som er vanskeligere er å se hva jeg selv kan gjøre for å bedre situasjonen og for å få de varme følelsene tilbake for min mann. Jeg hadde vært veldig takknemlig om du kunne gitt meg råd.
Hilsen kvinne med ønske om mer varme
JESPER JUUL SVARER
Det første spørsmåle tjeg stiller meg når jeg leser brevet ditt, er om det er din kropp som lystrer ditt hode eller omvendt – at hodet setter ord på kroppens språk? Jeg må stille spørsmålet fordi jeg gjennom 25 år som par- og familieterapeut har hatt muligheten til å følge med i flere forskjellige strømninger og ideer om hva kjærlighet mellom mann og kvinne er, og hvordan den kommer til uttrykk. Din mann er, som mange andre menn, et menneske som uttrykker sin kjærlighet konkret og kroppslig. Av mange grunner – familiemessige, kulturelle og så videre – er han ikke en mann som eier evnen til å uttrykke store følelser med ord. Sånn er han, og det står han for. Det er lett å forstå at en følelsesfull og uttrykksglad kvinne som deg blir frustrert av denne mannens delvise taushet, men det er nok ikke lurt å ta det personlig. Mange kvinner er misfornøyde med sine menns verbale og følelsesmessige atferd. De forestiller seg ofte at mannen jo må ha det han ønsker, innerst inne, lagret et sted, men at han ikke gidder å hente det ut til nettopp henne. Ofte tar disse kvinnene feil. «What you see is what you get». Du får det beste han har. Hvordan skal han føle seg elsket, hvis det aldri er godt nok?
I din forelskelse prøvde du å gi ham kjærlighet pakket inn og servert på samme måte som du selv gjerne vil ha det fra ham. Seinere forsøkte du med en annen strategi. Begge strategier slo feil, mest fordi strategi er noe man bruker i krig, ikke i kjærlighet. Kanskje det er derfor dine følelser for ham har kjølnet? At du ikke fikk responsen du hadde regnet med?
Dette handler jo også om din måte å elske på. Se på sønnen deres og spør deg selv om du også vil forme hans måte å elske sin mor på? Kanskje er din måte å elske på at du engasjerer deg heftig og gir alt du har uten å sikre deg, slik at mottakeren føler seg elsket? Kanskje er det vakre du gir ingen gave når det kommer til stykket, men heller en investering.
Jeg utfordrer deg litt med disse betraktningene, i håp om at mine spørsmål kan bidra til at du kan nærme deg selv, og dermed ta en kvalifisert beslutning om framtida. Prøv å se på ham og forestill deg at han kanskje aldri vil forandre seg! Kanskje gjør han det, men da er det fordi han vil selv, og ikke fordi du ikke er fornøyd.
Jeg er altså ikke ute etter å fordele skyld eller predike moral. Ingen mennesker bør leve i relasjoner der de ikke føler seg elsket og verdsatt. Det har for store omkostninger for både voksne og barn. Problemet er ofte at enten våre egne historier eller våre ideer og forventninger i seg selv forhindrer denne opplevelsen. At vi altså på en måte er en propp i vårt eget system, og projiserer alt det negative på våre partnere.
Jeg er også enig med deg i at det snart må skje noe. Slik som deres forhold har utviklet seg er det dårlig for begge parter. Din mann vil muligens hevde at han stort sett trives sammen med deg. Det er også sant – sånn i det store og hele. En annen sannhet er at du legger så mange konflikter på bordet at han automatisk blir tilbakeholden med å legge sine på bunken.
Etter min mening trenger deres forhold et hovedettersyn med hjelp fra en parterapeut.
Etter min erfaring er IMAGO-terapi noe av det beste man kan utsette et parforhold for, og mange menn opplever det som veldig meningsfullt. (Se debatten på Dagbladet.no etter denne spalten. Kanskje har noen lesere viktig informasjon.)
Kanskje kan dere som en begynnelse kopiere en av IMAGO-terapeutenes teknikker. Vis din mann brevet du skrev til meg, men i første omgang: ikke vis ham mitt svar. Be ham skrive et brev som beskriver hans opplevelse. Jo mer dere skriver om dere selv, jo mer reelle blir deres bilder av forholdet og hverandre.
Det er vinter, jul, og dere har en sønn som i det minste har fortjent at dere begge flytter ut av de selvvalgte kjøleskapene – og setter dere sammen foran peisen med denne oppgaven.
Kanskje ender du med å avslutte forholdet likevel, men ikke gjør det i den tro at mannen din er den skyldige. Det er aldri den ene partens skyld når et forhold ikke fungerer. Det er det som skjer, eller ikke skjer, mellom dere som er problemet. Hittil har det ikke lykkes å få det riktige til å skje, men så er dere jo bare fem år gamle!
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015