Det aller viktigste tenåringsforeldre kan gjøre, er å nyte de halvvoksne barna sine – slik de er akkurat nå.
Det er straks konfirmasjonstid, og de unge bekrefter dåpsløftet eller markerer på annet vis overgangen fra barn til voksen. I de fleste familier betyr dette at familie og venner samles, med konfirmanten i sentrum. Man spiser og drikker godt, konfirmanten får gaver og foreldrene holder en tale som handler om de 14- 15 åra som er gått.
Talen kan være både alvorlig og morsom, og ofte blir den etterfulgt av en sang, et album eller en video med gamle opptak. Barnet får på denne måten en oppsummering av livet sitt med seg inn i voksenlivet. Det er en fin og meningsfull tradisjon, og i mange familier er det også tradisjon at den unge svarer med å holde en tale til sin familie.
Da jeg selv ble konfirmert, var det mest fedrene som reiste seg ved bordet og holdt denne talen. Nå er det like ofte enten mor eller begge foreldrene som holder talen. I mange år har jeg foreslått at foreldrene påtar seg hver sin oppgave og holder to forskjellige taler, om temaer jeg skal komme tilbake til litt seinere.
Men først litt om familiens situasjon på dette tidspunktet: Barnet er kommet i puberteten, og er dermed i ferd med å skape sin egen identitet – med alt det medfører av vellykkete og mislykkete eksperimenter. Foreldrene er mer eller mindre urolige for hvordan det hele skal ende. Den unge må ta stilling til alt fra sin egen seksualitet til skole, utdannelse, alkohol, narkotika, vennskap, subkulturer, personlig stil og Guds eksistens. Det venter kort sagt noen år med stor indre og ytre turbulens, som foreldrene stort sett bare kan være tilskuere til.
Dette er tida da foreldrene ser på sine sønner og døtre og spør seg selv om de har forvaltet foreldrerollen godt nok. Har barnet fått med seg det nødvendige til å få et godt liv? Har det utviklet ansvarlighet og selvdisiplin til å klare skolen, og individuell styrke og karakter til å skille mellom konstruktive og destruktive vennskap? Har vi gjort det riktige, og har vi gjort det godt nok? Vi snakker altså om en periode der ikke bare de unge vender interessen mot seg selv, men der også foreldrene blir selvopptatte i ordets mest nøytrale betydning.
I gamle dager var den eneste målestokken om den unge var veloppdragen og kunne oppføre seg ordentlig. Det anså man den gang nærmest som en garanti for at alt ville gå bra. Det var en illusjon. I dag er vi klokere, og selv om vi fremdeles legger vekt på en veloppdragen overflate, er de fleste foreldre bevisste på at det skal mye mer til for å ha det fundamentet som resten av den unges liv skal hvile på.
Nøkkelordet er en sunn selvfølelse. Det er bindemiddelet som holder de andre elementene sammen, og skaper styrke og fleksibilitet. En sunn selvfølelse betyr at du har et nøkternt, nyansert og aksepterende syn på deg selv.
De siste femten-tjue åra har en del foreldre misforstått oppgaven, og oppdratt barn med et stort ego, barn som er et produkt av altfor mye og utidig ros blandet med over-beskyttelse og overutviklet serviceinnstilling.
En sunn selvfølelse er det beste psykososiale immun-forsvaret vi kan ha. Det hjelper barn, unge og voksne gjennom personlige og sosiale kriser og traumer. Det er den kvaliteten som optimalt støtter opp under både intellektuell læring og tilegnelsen av sosial kompetanse.
I de første 14- 15 leveåra består foreldrenes bidrag til utviklingen av en sunn selvfølelse av nysgjerrighet, interesse, engasjement i og anerkjennelse av hvem barnet er. Dessuten av vilje til å unngå moralsk fordømmelse og fysisk eller psykisk vold og seksuelle overgrep. I tillegg kommer den absolutt viktigste komponenten: At barnet opplever seg selv som verdifull for foreldrenes liv. Her kom både fortidas og nåtidas barneoppdragelse og pedagogikk ofte til kort.
Tradisjonen med å gi bilder av de første leveåra til konfirmanten er fin og meningsfylt, blant annet fordi en solid forankring i historien er en god forutsetning for framtida. Mitt forslag er at minst en av foreldrene bruker ukene før konfirmasjonen til å reflektere over følgende spørsmål:
Jeg har levd sammen med barnet mitt i fjorten år. Hvordan har vårt fellesskap og mitt barns personlighet og væremåte tilført verdifulle nyanser og erkjennelser i mitt liv? Hvordan har barnet mitt beriket livet mitt?
Som en liten veiledning vil jeg gjøre oppmerksom på at berikelse, selverkjennelse og personlig utvikling ofte er et resultat av konflikter og kriser, ikke av lykke og harmoni.
Jeg har deltatt i konfirmasjoner der en av foreldrene har holdt en tale av denne typen, og det har vært en rørende og intens opplevelse hver gang. Det som gjerne skjer, er at den unge som er festens midtpunkt blir fylt av dyp glede, og at alle de voksne gråter en skvett. Det gjør de dels på grunn av den fine opplevelsen, men kanskje like mye fordi de plutselig merker det store savnet så mange av oss går rundt med. Våre foreldre hadde det så travelt med å oppdra oss at de aldri tillot seg å bli beriket av vår eksistens.
Sånn er det dessverre også ofte med dagens foreldre. De er så opptatt av alle farene som lurer at de glemmer å bidra til den absolutt viktigste formen for forebyggelse – oppbyggingen av en sunn selvfølelse. I min siste bok om tenåringsfamilien har jeg gjentatt min påstand om at det aller viktigste tenåringsforeldre kan gjøre er å nyte de halvvoksne barna, slik hun eller han er akkurat nå.
En mor som hadde lest dette i «Ditt kompetente barn» fortalte at hun hadde kastet boka fra seg da hun leste denne setningen. Hun sverget på at hun aldri ville lese den ferdig, og aldri mer lese en linje forfattet av meg. De neste ukene fortsatte påstanden å surre rundt i hennes bevissthet, og til slutt bestemte hun seg for å prøve den ut.
Det var både overraskende og sjokkerende for henne å oppleve hvor vanskelig det var. Hun hadde to sønner på fjorten og sytten som hun hadde store daglige konflikter med. Heldigvis fortsatte hun med å trene opp sin evne til å lene seg tilbake og nyte sine sønner, og en dag lyktes det. Her er hennes tilbakemelding: «For første gang følte jeg at jeg ble belønnet for hele min innsats som mor, og i løpet av ganske få dager endret vårt forhold karakter. Jeg sa ikke noe til sønnene mine, men likevel var det som om de også endelig kunne slappe av. Vi krangler ikke mer, og vi snakker mye mer sammen.»
Enda en bekreftelse på at det ikke finnes vanskelige unge eller umulige foreldre. Det finnes bare utilstrekkelige relasjoner, og i disse er foreldrene allmektige. Så snart de endrer sin del av samspillet, endrer også de unge atferd. Historien bekrefter at det aldri er for seint.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015