Innlegget fra en bekymret bestemor, og kanskje spesielt kommentarene mine, har ført til en spennende debatt. Innleggene understreker noe viktig at det ikke eksisterer én riktig måte å oppdra barn på.Jeg vet ikke hva riktig barneoppdragelse er, og har heller ingen ambisjoner om å finne det ut. Mine prinsipper, kunnskaper og erfaringer har bare plass og betydning i familier der et eller flere medlemmer ikke trives eller der én forelder eller begge er frustrerte på grunn av forholdet til barna. Det vil si foreldre som arbeider hardt for å nå visse mål, men ikke lykkes med det. Dersom man lever i en familie der alle stort sett trives og foreldrene er fornøyd med det de gjør, er det ingen grunn til å konsultere meg.
Sikkert tegn
Det finnes ett sikkert tegn på at de voksne i familien er på villspor. Når det oppstår det jeg kaller «destruktive konflikter» det vil si konflikter rundt samme tema som stadig repeterer seg selv og der tonen blir mer og mer negativ, bebreidende, ukjærlig og aggressiv. Dette gjelder både forholdet mellom foreldre og barn og foreldre innbyrdes.
Jeg tar selvfølgelig også opp mer generelle ting i håp om å inspirere leserne men ikke for at de skal kopiere meg eller oppgi sine egne verdier, dersom de tåler dagens lys.
Følgende innlegg er skrevet av et menneske som tillater seg selv å bli i tvil om det hun gjør:
Jeg er mamma og følte meg meget truffet av innholdet. For jeg har ikke sett på dette som en straff, men som en konsekvens. Jeg ser at jeg av og til misbruker disse virkemidlene, men føler meg litt rådløs. Dette er min måte å si fra på uten å bli sint. Jeg kan jo ikke gi sønnen min en klem når han vil gå fra bordet før han er ferdig med å spise.
Om det ender med at denne moren synes hun bør endre på noe, avhenger av verdiene hennes. Og dersom hun skal ta utsagnene mine opp til vurdering, må hun kjenne mine verdier.
Jeg mener det er essensielt at barn i løpet av de første ti leveårene lærer å ta andre mennesker alvorlig gjennom å lære å ta sine foreldre alvorlig. De skal utvikle sin medfødte evne til empati slik at de blir i stand til å lytte til andre mennesker og de skal utvikle respekt for andre menneskers personlige grenser, behov, verdier og følelser.
I mine øyne betyr det å ta andre mennesker alvorlig å lytte til dem på deres premisser uten å oppgi sine egne. Det å respektere andre mennesker innebærer å lete etter muligheter for å innrette fellesskapet på en måte som ikke krenker det enkelte menneskes personlige integritet. Når man tar et annet menneske alvorlig, betyr det altså ikke at man må være enig på samme måte som det med respekt hverken menes lydighet eller redsel.
Valgsituasjon
Dersom denne moren føler seg i familie med mine verdier, står hun overfor et valg: Ønsker hun respekt omkring sin egen person for at barna hennes skal ta henne alvorlig? Eller velger hun å konstruere konsekvenser i håp om at disse skaper mer respekt enn hennes egne følelser, verdier og grenser?
Dersom hun velger det siste, kan hun sikkert lære av denne innsenderen:Ingen av barna mine, som nå er godt voksne, har klaget over at jeg var streng. Jeg hevet aldri stemmen. Likevel visste de utmerket godt at «ja» betydde «ja» og at jeg med «nei» mente «nei». Men jeg har alltid gitt dem en mulighet til å mene det motsatte. Særlig datteren min kunne spørre opptil ti ganger før hun ga seg: «Hvorfor det da, mamma?» Hun fikk alltid et svar.
Denne erfarne moren skriver ikke om verdien av konsekvenser, men om de mange mellommenneskelige gevinstene som følger med det å være konsekvent, hvilket er noe helt annet. Det innebærer å si det man mener og mene det man sier. For foreldre som ikke makter dette, eller ikke synes det er verdt en studie i fellesskap med barna er det fristende å finne på konsekvenser som en slags understrekning av at de mener det de sier.
Personlig synes jeg kanskje ikke det er rimelig at barn skal bære byrden av de konsekvensene de voksne konstruerer for å underbygge sin egen autoritet eller behov for makt. Det finnes foreldre som er så sikre på sin egen karisma at de overhodet ikke har bruk for konsekvensene som et redskap. Men av en eller annen grunn har de tatt ideen med seg som en slags nødvendig metode. Det mener jeg bestemt at barna deres ikke tar skade av. Men jeg synes det er litt synd for begge parter at foreldrene ikke benytter hjemmet som arena for å utvikle sin personlige autoritet i stedet for å støtte seg til mer eller mindre rådsnare konsekvenser.
En annen leser skriver:Jeg ser svært ofte eksempler på foreldre som prøver å regulere barnas adferd ved hjelp av advarsler som ikke følges opp. Da mener jeg at har foreldrene først sagt A, må de også si B. Jeg er enig i at det er et skille mellom (unødvendig) straff og konsekvens.
Denne leseren nevner foreldre som søker støtte i trusler og eventuelle løfter når det de sier ikke gjør inntrykk på barna og ikke engang følger opp det de lover eller truer med. Problemet til disse foreldrene og barna er ikke at foreldrene er inkonsekvente, men at de er inkonsistente hvilket vil si at deres verdier og grenser ikke henger sammen med det de faktisk gjør og sier. Dermed mister de selvfølgelig autoritet og gjennomslagskraft i alle relasjoner til andre mennesker.
Maktmisbruk
Jeg mener at følgende «logikk» er uttrykk for unødvendig maktmisbruk: Jeg er usikker på meg selv, mine grenser og verdier og sliter ofte med å ta meg selv alvorlig. Det fører til at barna mine ikke respekterer meg, og det må selvfølgelig få negative konsekvenser for dem! Det er forståelig at foreldre forsøker å befeste sin makt og autoritet ved hjelp av konsekvenser. Men at det også skulle være bra, sunt og riktig for barna, stiller jeg meg tvilende til.
Det er mange nyanser i denne saken flere enn det er plass til i én spalte og jeg tar gjerne imot skildringer av konflikter mellom barn og foreldre for å bringe dem frem i lyset. Kvaliteten på pedagogikk og oppdragelse handler til syvende og sist mindre om hva vi gjør enn hvordan vi gjør det. Derfor er det for eksempel uklokt å kopiere den moren som åpenbart har hatt en naturlig personlig autoritet. Det er ikke det hun gjør som fungerer og vinner barnas respekt. Det er måten hun gjør det på, hvilket avhenger av hvem hun er.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015