Plikter foreldrene å aktivisere sine overstimulerte barn gjennom ferier og fridager?
Spesielt rundt høst- og vinterferiene er mediene fulle av forslag om hva familier kan gjøre for å underholde barna, og folk som meg blir jevnlig kontaktet av journalister som vil vite mer om hva foreldrene kan gjøre for at de små ikke skal kjede seg. I år har jeg valgt å svare med å reklamere for kjedsomheden og det den fører med seg.
Det følgende er altså ikke et forsøk på å gi de foreldre som helt naturlig hygger seg sammen med sine barn og benytter muligheten til å gå på ski, gå i museer eller hva de nå ellers ikke får gjort nok av ellers, dårlig samvittighet.
Dette er til de foreldrene som føler at kravet om å sørge for underholdningen er et press, eller til de som har dårlig samvittighet fordi de ikke orker eller heller vil slappe av, male kjøkkenet eller oppleve fem dager uten å føle sig tyrannisert av kalenderen eller barnas klagende «jeg kjeeeeder meg!».
Forbrukere
Barn og foreldre har i løpet av de siste ti-femten årene fått en ekstra identitet som har en tendens til å overskygge deres mer personlige eksistens: De er blitt forbrukere på godt og vondt. For mange er forbruket blitt et misbruk som betyr at de voksne «MÅ shoppe» og at barna kjeeeder seg så snart de ikke får ytre stimuli i form av undervisning, pedagogikk, PC-spill, DVDer, fjernsyn o.l. Allerede i barnehagen begynner de små å være forbrukere av pedagogiske stimuli og serviceytelser. I Norden har vi generelt daginstitusjoner av god kvalitet, og mange av de stimuli barna får, er både relevante og nyttige og fremfor alt rikelige. Så rikelige faktisk at mange barn er overstimulert rundt kl. 14.00. Det er det nok ikke så mye å gjøre med så lenge institusjonene har relativt få kvadratmeter per barn, et nødvendig fokus på kollektive aktiviteter og ikke er spesielt opptatte av kjedsomhetens verdi.
Våre institusjoner og deres pedagoger er så dyktige og så troverdige at de ofte blir rollemodeller for foreldrene, og det betyr blant annet at en del foreldre føler seg tvunget til å fortsette der pedagogene slapp når de har hentet barna. Presset kommer også fra barna, som forlanger å bli underholdt på samme nivå hjemme. Og når det kommer en kort ferie, begynner de å få abstinenser. De henvender seg klagende til foreldrene med sin kjedsomhet eller med krav på underholdning og beskjeftigelse. Hva skal de stakkars foreldrene gjøre? De med energi og overskudd kan legge opp stimulerende programmer for dagen. De trette kan forsøke å slippe unna med en tegnefilm og litt dårlig samvittighet.
Mitt forslag er å la barna kjede seg og gjøre det med god samvittighet!
Lei av det meste
Det finnes barn som i en periode av livet ofte sier at de kjeder seg, men som egentlig mener at de er oppgitt eller lei av ting. Når barn flest «kjeder seg», betyr det at de føler en bestemt form for rastløshet i kroppen som markerer overgangen fra det å være forbrukere av stimulerende tilbud utenfra til å stole på den skapende kreativitet vi alle har inni oss. Det er som om mindre barn alltid har visst at denne rastløsheten eller kjedsomheten ikke nødvendigvis skal dempes med mer forbruk. De fleste foreldre har opplevd at et barn som kjeder seg konsekvent avviser alle voksnes forslag til beskjeftigelse. Hvis begge parter holder ut, går det sjelden mer enn et kvarter før barnet er fordypet i ett eller annet.
Voksne føler også denne rastløsheten som oppstår når kalenderen er tom og det ikke hele tiden er noe eller noen vi skal forholde oss til. Den nyeste fritidsbeskjeftigelsen for unge og voksne «shopping» demper rastløsheten, blant annet fordi den utløser hormonet endorfin, som virker beroligende og dermed gir en slags overfladisk mening med livet.
Dagens barn og unge gjør, som alltid, det de voksne gjør. Med sin kompetanse klarer de ikke å sortere ut misbruket, og de som ikke har foreldre som kan finansiere det, kjøres ut på et sosialt sidespor helt eller delvis isolert fra kameratene.
Kjedsomheten er en viktig nøkkel til å skape bedre balanse inni det enkelte menneske uansett alder. Har man tålmodighet til å nå igjennom rastløsheten, kommer man i kontakt med kreativiteten, som betyr mye mer enn bare det å tegne, male og forme. Kreativiteten er der, inni oss, det er der vi lærer oss selv å kjenne og å uttrykke oss selv. Kreative perioder inneholder også mange reflekterende, nesten meditative pauser som fører til ro og gjenoppladning der man en time tidligere følte en ubekvem tomhet. Dermed blir kreativiteten viktig for barns selvfølelse, de blir mindre avhengig av å være som de andre for å bli akseptert og de blir mer selvstendige. Det hele fører faktisk til større sosial kompetanse.
God samvittighet
Når barnet ditt kommer til deg og «kjeeeder» seg, kan du med god samvittighet gi det en klem og si «gratulerer, vennen min! Det blir spennende å se hva du bestemmer deg for å gjøre». Det gjør deg ikke umiddelbart populær, men du gir barnet en verdifull mulighet til å handle ut fra indre stimuli i stedet for bare å forbruke alle de ytre. Det er nesten enda bedre hvis dere kan kjede dere sammen, for da vil dere oppdage at dere har ting å snakke om når underholdningen er skrudd av og dere har kommet ut på den andre side av rastløsheten. Det er da nærværet blir mulig også de voksne imellom.
Vi kan ikke fri oss fra vår forbrukeridentitet, men vi kan kontrollere den og sørge for at våre barn også lærer det.
Ikke ved å preke mot forbruket, men ved å være sammen i en annen dimensjon, når vi kan ta pause fra hverdagens krav.
Det er ubehagelig å kjede seg, men belønningen venter like rundt hjørnet. God ferie!
SITAT
Har man tålmodighet til å nå igjennom rastløsheten, kommer man i kontakt med kreativiteten.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015