14-åringen nekter å spise frukt, grønt eller annen sunn mat. Det beste familien kan gjøre, er å la henne være i fred.
Jeg vet ikke om du kan hjelpe, men jeg vet ikke hvem andre jeg kan spørre.
Jeg har en kusine som har en litt uvanlig form for spiseforstyrrelse. Hun nekter å spise all form for frukt, grønnsaker eller ferskvarer. Hun har nettopp blitt konfirmert, og jeg mener at hun nå er voksen nok til å ta ansvar for sin egen kropp og hva hun spiser – og ikke skylde på sin mor (som er alenemor med mye skiftarbeid). Mor har til og med forsøkt å friste med en større pengesum for at kusinen min skal spise en enkelt drue, men hun nektet.
Selv sier hun at hun brekker seg hver gang hun putter frukt eller noe grønt i munnen, at hun ikke liker verken smak eller konsistens, og at det derfor ikke er mulig for henne når jeg ber henne om å bare prøve litt. Jeg har også forsøkt å bestikke henne med ting hun liker å spise, som stort sett er bearbeidet mat.
Hun spiser bare potetmos, pølser, tacokjøtt med lefse, pizza uten annet enn kjøtt og ost, horn og rundstykker av hvitt mel (det er ikke snakk om å forsøke noe grovt) med ost og skinke, tomatsuppe, nudler og absolutt alt man kan lage av sjokolade (muffins, kaker og kjeks). Hun spiser ikke kaker med frukt i (heller ikke gulrotkake), bløtkake med jordbær, yoghurt med fruktklumper i, jus med fruktkjøtt eller noe lignende. Dette gjelder absolutt all frukt. Det eneste unntaket er poteter.
Hun er ikke mye syk, men hun tar ingenting for å erstatte mangelen på noen av de viktige vitaminene hun går glipp av. Hun har ikke smakt fisk på over fem år. I tillegg er hun overvektig (cirka 70 kg og cirka 145-150 cm høy), med lav muskelmasse. Hun har sluttet å trene for en stund siden, og bruker nå mye tid på datamaskinen og foran tv. Jeg har også sett tegn til at hun blir mobbet på nettet, uten at jeg kan være helt sikker.
Jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre… Jeg håper på at vi kunne få gjort noe med det før hun begynner på videregående. Jeg vet moren har tenkt mye på dette, og har forsøkt et par ting. De regnet med at det skulle gå over av seg selv etter hvert (dette begynte når kusinen min var to år), men det har det ikke. Og med en gang jeg begynner å snakke med henne og min mor om dette, blir jeg bare avblåst og fortalt at jeg ikke skal bry meg om det – og at det ikke er mitt problem uansett. Utrolig frustrerende!
Jesper Juul svarer
På en gammel dansk graffiti sto det «Gi opp håpet og få det bedre», og det er det beste rådet jeg kan gi deg. Da mener jeg alles håp om at din kusine begynner å spise noe av det hun i mesteparten av sitt liv ikke har villet spise.
Jeg skjønner veldig godt deres bekymring for henne, men jeg må også konstatere at det har utviklet seg en ond sirkel i familien, der omgivelsenes mange råd til denne unge kvinnen er helt uten konstruktiv effekt. Hvis dere fortsetter med dette, er det stor risiko for at hun utvikler en regulær spiseforstyrrelse – i hennes tilfelle er det mest sannsynlig at det blir bulimi, det vil si at hun begynner å proppe seg med det hun liker godt, og kaster opp etterpå.
Det som i sin tid begynte som et helt normalt utvalg av bestemte matvarer, har utviklet seg til en familiesituasjon der hun blir mer og mer «sær» og isolert. Hun får masse såkalt oppmerksomhet, men denne fokuserer på det hun ikke er (dvs. det hun ikke spiser), og langsomt begynner den også å handle om hennes fysiske passivitet og overvekt. Hennes behov for å bli sett som det mennesket hun er, blir dermed mer og mer forsømt.
Barn som ikke føler seg sett begynner ofte å forholde seg annerledes til mat enn den øvrige familien gjør. Det skjer fordi mat er det tyngste symbolet for kjærlighet vi kjenner i vår kultur. Hun var for ung da det begynte, og nå har det vart så lenge at jeg tviler på om hun selv kan huske sine følelser og tanker fra den gang. «Ja, men vi elsker henne jo, alle sammen», vil du og hennes foreldre kanskje si, og det tror jeg så gjerne. Men ofte må vi arbeide hardt med våre kjærlige følelser for å lære hvordan vi skal omsette dem til kjærlige handlinger – det vil si handlinger som mottakeren også opplever som kjærlige.
All oppmerksomheten rundt din kusines spisevaner var og er kjærlig ment, men jeg kan garantere at hun ikke opplever det slik. Hun vet rent intellektuelt at alle vil hennes beste, men følelsesmessig blir hun mer og mer alene. Når små og store barn sitter fast i dette dilemmaet, går det hardt utover selvfølelsen deres.
«Det er så vondt å se deg sånn!», sier vi. Hvis hun kunne svare, ville hun si: «Så se ordentlig etter!» – og det er akkurat den dialogen som må starte nå. Først og fremst mellom din kusine og hennes foreldre, men også mellom deg og henne. Hun er blitt et fenomen i familien i stedet for å være en person.
Første skritt på en mer konstruktiv vei er at dere alle legger ansvaret fra dere og overlater det til henne selv. Fra nå av er det totalforbud mot å kommentere hennes måte å spise på, hva hun spiser og ikke spiser, hennes vekt og så videre. Det er hennes business – punktum!
Basert på din beskrivelse har jeg kanskje ikke den helt store tilliten til at dere faktisk kan overholde et sånt forbud. Derfor skal hun ha tilbud om å få hjelp til sin sjel. Foreldrene kan undersøke hva som finnes av muligheter lokalt der hun bor. Det kan være Barne- og ungdomspsykiatrien, en privat psykolog, en erfaren og fornuftig helsesøster eller liknende. Det viktigste er at det er et sted der man vet at spiseforstyrrelser aldri handler om mat, men om følelsesmessig næring. Med tilbud mener jeg tilbud. Skriv en e-post til henne med de aktuelle mulighetene, og tilby å bli med henne den første gangen, men la henne selv velge tidspunktet. Verden er full av ulykkelige mennesker som er blitt sendt, presset eller manipulert i behandling – før de selv er klare for det.
Jeg setter stor pris på ditt engasjement i din kusines ve og vel, og er sikker på at hun gjør det samme. Fortell henne at du gjerne vil hjelpe henne (og vis henne denne spalten), og still henne de to sentrale spørsmålene: Er hun interessert i hjelp fra deg? Hvordan mener hun at du kan hjelpe på beste måte?
La henne selv definere den hjelpen hun mener hun trenger, og gi henne tid til eventuelt å erfare at slik var det kanskje likevel ikke – og spør så om igjen.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015