INNLEGG
Tusen takk for at du hver uke bringer nye bidrag inn i verden til foreldre og barn, det er svært nyttig med en stemme som din. Jeg leste tilfeldig artikkelen «Foreldre, skjerp dere» (famlab.no) i dag, og det er en artikkel som snakker til utallige voksne barn, inkludert meg selv og min barndom. Jeg var ikke skilsmissebarn, men levde i en stridssone mellom to parter, hvor utfallet av dette endte med to brødre med store psykiske problemer, en ble schizofren og lever i institusjon, den andre isolerte seg og døde av hudkreft i en alder av 40 år. Våre foreldre har en ressurssterk bakgrunn, rent fasademessig, men som foreldre var de ekstremt ressurssvake og i dag ville de nok blitt fratatt sine barn. Min søster og jeg er løvetannbarn og har klart oss bra, vi har seks flotte barn og ved ikke å ha kontakt med våre foreldre, har vi brutt trakasseringsringen fra våre foreldre som har plaget oss så lenge vi kan huske.
I en alder av 50 år har jeg en bønn til alle som arbeider med barn om å se bak de perfekte fasader, bry dere, grip inn, det er altfor mange barn i såkalte ressurssterke hjem som lider – mange foreldre er de perfekte skuespillere.
Jeg lurer også på en annen ting som jeg har undret på helt tilbake til da jeg var ung, hvordan kan det ha seg at enkelte voksne er fabelaktige med andres barn mens dere egen barn går for lut og kaldt vann. Jeg kjenner til begrepet «bakerens barn», men jeg forstår den dag i dag ikke hvordan voksne kan vise så stor interesse, og omsorg for barn som ikke er deres, mens deres egne barn er usynlige og de selv er ute av stand å rettlede disse? Jeg har en venn som har en nydelig gutt på 14 år, hvor far og sønn ikke har noen dialog utover de primærbehovene som skal dekkes i hverdagen og mesteparten av tida er gutten stum eller svarer med enstavelsesord. Faren setter aldri grenser for noe, stiller ingen krav, og det er som om sønnen er et tilbehør i hverdagen uten å få noe empati, kjærlighet, rettledning og omsorg. Faren er svært flink med andres barn, og setter grenser, veileder og viser omsorg, og engasjerer seg sterkt.
Hilsen en lykkelig skilt trebarnsmor med voksne barn.
JESPER JUUL SVARER
Takk for dine spørsmål, og et spennende bidrag. Du har helt rett i at det fins mye omsorgssvikt på «business class», men så lenge man har offentlig stempel som «velfungerende» er det ikke mye hjelp å hente for disse familiene. Kravet om en velfungerende fasade er så stort at de fleste barn tilpasser seg og vender smerten og aggresjonen innover, og disse barna blir sjelden «sett», fordi deres atferd passer blant annet skolene så godt. Man kunne selvfølgelig ønske at det var en større tradisjon blant førskolelærere og lærere å reagere på den tause smerte, men slik er det ikke. Eller i hvert fall er det sjelden. Det betyr at vi står med en stor gruppe barn (ca. så stor som den gruppen som er såkalt «atferdsvanskelige»), som er usynlige for mange fagfolk. De får først hjelp når og hvis de i puberteten utvikler sterkt selvdestruktive tendenser, som spiseforstyrrelser, selvskading (cutting), depresjoner og selvmordsforsøk. Noen av disse unge gjør som du og din søster har gjort. De gir opp håpet om å få det de trenger fra foreldrene, tar ensomheten på seg, og overtar ansvaret for deres egne liv i stedet for å bli hengende i frustrasjonen. For disse er det aldri for seint å få en lykkelig barndom, og dermed også en mulighet til å gi sine egne barn det samme.
Din omtale av «bakerens barn» er spennende fordi det fins en del av disse fedre og mødre som er avholdte, kjærlige og omsorgsfulle i forhold til mennesker utenfor deres egen umiddelbare familie, men som på mange måter er helt utilstrekkelige eller rett fram skadelige for deres egne barn og barnebarn. Jeg tror vi misforstår disse menneskene hvis vi anklager dem for skuespill. De gjør simpelthen sitt beste i alle sammenhenger, men for barn, svigerbarn eller barnebarn blir deres mangler tydelige. Jeg har snakket med mange bevisste og velutdannede voksne gjennom mange år, og i nesten hver eneste gruppe på tjue har det vært fem eller seks som har gjenkjent en av deres foreldre – ofte mødre,
Det virker som om det er to forklaringer på fenomenet. Det dreier seg nesten alltid om mennesker som er fanget i et fengsel av konformitet og form. Denne kan være religiøs, eller tilknyttet en religiøs gruppe, som for eksempel borgerskapet, småborgerskapet eller den ambisiøse del av arbeiderklassen. Det typiske er at de vet hvordan man skal være og har stor suksess med å tilpasse seg formen, uten at det egentlig fins et reelt innhold eller substans i deres relasjoner til andre.
Forskjellen på deres mellommenneskelige suksess ligger antakelig i det faktum at våre egne barn utfordrer oss på et langt mer eksistensielt nivå enn andre barn. De konfronterer oss ubarmhjertig med våre svakheter og avslører tomheten fordi de trenger like mye vårt nærvær og substans. Andres barn har ikke disse behov eller forventninger og er derfor mer tilfreds med en sosial relasjon, hvilket selvfølgelig gir den voksne en velkommen opplevelse av suksess.
Som barn av slike foreldre utvikler vi en sterk skyldfølelse og et voksende raseri, som ofte enten resulterer i sørgelige skjebner slik som din brors, i livslange anstrengte relasjoner eller et endelig brudd.
Hvis vi avslutningsvis vender tilbake til den første del av mitt svar er det mer eller mindre innlysende hvorfor disse foreldrene ikke gjennomskues. De lever opp til alle gjeldende konvensjoner og vet alltid hva man skal si i hvilken sammenheng. Men som sagt tror jeg ikke at de spiller skuespill. De gjør det eneste de har lært. Selvfølgelig fins det også foreldre som utmerket godt vet at deres foreldreroller er utilstrekkelige, og som derfor blir dyktige til å dekke over deres fiasko eller å gi andre skylden. Men sånn er det, og som du selv vet, kan det vokse vakre blomster ut av karrig jordsmonn.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015