Skal man fortelle barna at faren er en drittsekk?
Jeg er en 36-årig skilt kvinne med to sønner den ene er seks år og den andre snart ti. Det er halv-annet år siden samlivsbruddet.
Min viktigste grunn for å be om skilsmisse, var at jeg var kommet til et punkt i samlivet der jeg gruet meg hver eneste dag til å komme hjem. Jeg krympet meg og ble kvalm ved tanken på å sove ved siden av mannen jeg var gift med. Da var det i grunnen ikke så mye igjen å redde. Femten år med en mann som slo meg de første årene. De siste årene drakk han og truet og voldtok meg til jeg til slutt fikk nok.
Nå skjønner du sikkert at det heller ikke var noe lett brudd. Samlivet var preget av en mann som hadde null respekt for meg, og slik har det også vært siden. Mens vi var gift, fikk han alltid diktere alle vilkår i livene våre. Fikk han ikke øyeblikkelig viljen sin, vendte han vrangsiden til helt til jeg ga etter for surmulingen og lot ham få viljen sin.
I dag har jeg ingen dialog med min tidligere mann utover det familievernkontoret bringer av beskjeder. Faren betaler nesten ikke barnebidrag og stiller ikke opp på noen verdens ting. Jeg er alenemor, men klarer meg selv og elsker livet slik det er nå. En kjæreste har jeg også fått, og ungene liker ham godt. Det eldste barnet ringte ham en dag og ba ham like godt flytte inn hos oss. Så det kommer han til å gjøre snart.
Men min tidligere mann er fortsatt så vanskelig som han bare kan. Han lyver for ungene og forskjellsbehandler dem grovt når de er hos ham. Aldri gjør han noe for dem eller stiller opp, hvilket han bedyrer heller ikke kommer til å skje. Han kan for eksempel ta ut alle sparepengene til barna. Når jeg oppdager at kontoene er tomme, spør jeg barna om de har fått noe av faren. Det kunne jo være at han hadde kjøpt noe til dem, eller at de var klar over at han hadde pengene deres. Men de vet ikke hvor pengene er blitt av. Når de så spør faren etter pengene sine, koker han over fordi jeg forteller ungene «alt mulig» som de ikke trenger å vite noe om.
Jeg har som motto å snakke sant til ungene uten at jeg pleier å kommentere faren deres overfor dem. Men de vet at faren og jeg er uvenner. Mens han på sin side har fortalt dem at han gjerne vil være bestevenn med meg, men at jeg nekter. Og dette er dilemmaet mitt. Hva gjør jeg når barnas far lyver for dem? Skal jeg si rett ut at faren lyver hele tiden og at de ikke må tro på ham? Eller skal jeg glatte over og si: «Pappa skjønte nok ikke hva han svarte på»?
Min tidligere mann tåler dessuten ikke at ungene kommer godt overens med kjæresten min. Han ringer ham opp og sier at han ikke betyr noe i barnas liv og kan være meget ufin på telefonen. Jeg har gitt opp å kommunisere med faren til barna mine. Hvor ærlig bør man være mot barna når skilsmissen foregår på absolutt styggeste vis?Skilt mor
SVAR:
Dette var en stygg historie med mange tapere. Siden de fleste spørsmålene dine kretser rundt «sannheten» og det å være ærlig, vil jeg begynne der. Sannheten er alltid subjektiv. Menneskenes adferd og oppførsel avhenger i stor grad av hvilke relasjoner vi er i. Dette innebærer at sannheten om det ene mennesket ikke finnes, men at det finnes mange sannheter. Du må selvfølgelig forholde deg til din sannhet om din tidligere mann.
Som barn lærer vi å være ærlige det vil si å si sannheten og ikke lyve om saker og ting. Betyr det også at vi skal være ærlige overfor andre mennesker at vi skal si «vår» sannhet om dem til dem? Generelt vil jeg svare at ærlighet uten kjærlighet ikke har noen konstruktiv verdi.
Men spørsmålet ditt er om du skal si «din» sannhet om din tidligere mann til dine og hans barn som at faren deres er en uberegnelig, voldelig, løgnaktig og manipulerende idiot, for å si det uten omsvøp. Det synes jeg ikke at du skal i hvert fall ikke før et av barna dine en dag kommer og sier det selv. Da må du legge kortene på bordet.
Gi greit svar
Når barna spør deg hvorfor du er så sint på faren deres, vil jeg foreslå at du sier det som er «din» sannhet: «Jeg er sint på ham fordi jeg synes at han har behandlet meg dårlig og synes heller ikke at han behandler dere på en ordentlig måte. Men dere behøver ikke å være sint på ham bare fordi jeg er det.»
Når faren lyver for barna sine, foreslår jeg at du sier: «Det er mulig at faren deres selv tror at det henger slik sammen. Men slik jeg ser det, tar han helt feil. Han lever i sin egen virkelighet, og den er meget forskjellig fra min».
Mye tyder på at din forhenværende mann faktisk lever en stor del av tiden i sin egen paranoide virkelighet. Du risikerer å bli slitt i stykker i et forgjeves forsøk på å korrigere ham eller menneskene rundt ham. Du vet hvor vanskelig du har hatt det i mange år, og du kan regne med at det blir omtrent like vanskelig for minst ett av barna i perioder. Det er som sikkerhetsnett og omsorgsyter at du skal bruke kreftene dine ikke som diplomat. På den måten setter du barna dine fri slik at de kan forme sine egne sannheter om faren. Det gjør ikke prosessen mindre smertefull og belastende. Men det manipulerer dem heller ikke i en bestemt retning eller utsetter deres kjærlighet og lojalitet for et hasardspill.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015