Eks-konen er ufyselig mot hans nye samboer.
Hvorfor tolererer han det?
JEG OG HAN jeg snart skal gifte meg med, har vært sammen i fire år. Han og hans tidligere kone har delt omsorg for to gutter på snart fem og ni år, slik at de er hos oss halvparten av tiden.
Barna har et nært og tillitsfullt forhold til meg. Min mann og hans tidligere kone har aldri hatet hverandre, men jeg er blitt den store syndebukken. Jeg er ifølge henne roten til alt ondt.
Vi har aldri sagt noe stygt om henne til barna, og de vet at de kan ringe henne fra oss når som helst. Hun snakker positivt om deres fortid sammen, og barna vet at foreldrene kan samarbeide om dem og ikke bærer nag til hverandre. Hun har et seriøst forhold til en ny mann.
Barna er vokst opp med at moren hater meg. Hun har sagt mye stygt om meg i deres nærvær, og de ser klart urettferdigheten i dette. Jeg har aldri sagt noe stygt til henne og har holdt meg for god til å rakke ned på henne overfor barna. Denne situasjonen har eksistert lenge.
Den eldste sønnen er nå hundre prosent på min side og viser klart og tydelig at han støtter meg. Han sier til moren sin i alles nærvær at hun må slutte å gi meg skylden for at faren hans forlot henne. Hun slenger dritt om meg på telefonen til venninnene sine og tror at han ikke hører det, sier han også. Det vil han at hun skal slutte med. Så erklærer han at han bare vil si pene ting om meg til foreldrene hennes, for at de ikke skal tro henne når hun setter i gang. Én mot én blir mer rettferdig enn alle mot én, mener han.
Midt oppi dette er mannen min opptatt av å ha et godt forhold til henne og å være venner. Drømmen hans er at vi alle kan sitte sammen og ta en kopp kaffe og snakke om løst og fast. Men etter å ha blitt beskyldt for å være psykopat i fire år, syk i hodet, manipulerende og så videre, er ikke hun et menneske jeg kan tenke meg å ha et personlig forhold til. Mens mannen min sier at det er unaturlig for ham ikke å være hyggelig mot alle mennesker. Han mener det er til barnas beste at foreldrene kan snakke sammen om løst og fast.
Jeg vet bare ikke om jeg i lengden klarer å leve med at han har et slikt forhold til en person som er så uttrykt hatefull mot meg. Jeg har ingenting imot at de snakker sammen om barna og samtaler om det praktiske. Men jeg kan ikke se at det er til barnas beste at faren har et vennskapelig forhold til sin tidligere kone når de må være vitne til den urettferdigheten jeg hver dag må tåle på grunn av henne.
Mannen min skjønner ikke at dette er ødeleggende for tilliten mellom oss, og han klarer ikke å stå opp for meg når jeg blir trakassert. Den eldste gutten føler derimot det ansvaret, mens mannen min blir stående som handlingslammet. Jeg er lei av argumentet om at det er best for barna om mor og far er venner. For verden er ikke idealistisk.
Vi har gått i parterapi og jeg har gått til psykolog. Vi har fått det rådet at han må la henne forstyrre livene våre minst mulig og ha søkelyset på oss. Han må være tydelig overfor henne og holde kontakten med henne på et minimum av det nødvendige for å ivareta barnas interesser. Men nå agerer han altså på egen hånd. Det gjør meg vondt når barna spør: “Du, hva betyr egentlig psykopat?” Jeg svarer at det er en person som ikke bryr seg om andre mennesker og som ikke føler noe særlig for andre mennesker. Hvorpå svaret er: “Ja, der tar mamma i hvert fall heeelt feil”.
Jeg trenger råd, vær så snill og hjelp oss. Mannen min elsker meg, og jeg elsker ham, men dette går ikke i lengden.
Desperat “annenkone”
SVAR:
Det lange brevet ditt, som jeg måtte forkorte noe, levner meg ikke mye plass til å svare. Men det trengs for én gangs skyld heller ikke. Delvis fordi dere begge allerede har fått gode råd av terapeut og psykolog, delvis fordi svaret er enkelt — selv om det tydeligvis er vanskelig å etterleve.
Mannen din er offer for sin egen “snillisme”. Det var han fra begynnelsen av sitt første ekteskap og er det fortsatt i relasjonen til sin tidligere kone. Det er et problem i alle familier at den ene parts selvdestruktive trekk på et tidspunkt blir destruktive for de andre og for kvaliteten på deres innbyrdes forhold. Det har skjedd med den eldste sønnen, sikkert med den yngste også og i hvert fall med deg.
Den eldste må gjøre farens “skitne” jobb, noe han burde vært spart for. I lengden kan du selvsagt ikke leve sammen med en mann som legger større vekt på sitt såkalte vennskap med sin tidligere kone enn på sitt forhold til deg. Og ikke nok med det — hver gang du vil snakke med ham om forholdet deres, begynner han å snakke om det som er mellom ham og hans tidligere kone. Mer sårende kan det nesten ikke bli.
Helt feil
Slik det er nå, inngår du, barna, mannen din og hans tidligere kone i et system der alle hele tiden påvirker og blir påvirket av hverandre på kryss og tvers. Derfor er det illusorisk når mannen din satser på “vennskapet” med henne. Et fortsatt vennskap mellom fraskilte foreldre kan være bra for barnas trivsel. Men dette er ikke noe vennskap. Det er en relasjon som holdes kunstig i live fordi han ikke tar ansvaret for sin nye familie — inkludert barnas velvære. Det som er viktig for barn, er at foreldrene viser et minimum av anstendighet i forholdet til hverandre, det vil si at de kan snakke sammen uten å krenke eller såre hverandre og er i stand til å respektere grensene for hverandres privatliv. Din manns forhold til sin tidligere kone er hverken et ordentlig vennskap eller en anstendig samarbeidsrelasjon. Det eneste mannen din oppnår, er å holde liv i sitt eget image som “hyggelig”, mens de menneskene han holder av må betale prisen.
Dersom han ikke innser dette, må sønnene hans fortsette å bære farens ansvar på sine skuldre, og du må bære ansvaret for ditt og hans forhold helt alene. Jeg beklager, men akkurat så rå er virkeligheten i den familien han mener å ivareta på en konstruktiv måte. Kjærlighet teller ikke før den uttrykkes i kjærlige handlinger.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015