Hjelp! Hva skal jeg gjøre? Sitter hjemme hos min mor, har vært her i over ei uke og vi har omtrent ikke snakket sammen. Jeg går rundt med en vond klump i halsen og har det ikke godt. Jeg ønsker å få klarhet i hva som kan gjøres og eventuelt hvordan. Det ligger selvsagt en historie bak denne tause sommerferien. For å starte med min barndom (som startet for litt over 30 år siden) minnes jeg en trygg og god familie. Foreldrene mine var slik jeg husker det, glade. De var opptatt av å være sammen med oss barna og tok oss med på mange aktiviteter og turer. De helt store samtalene husker jeg ikke, bare at vi gjorde mye, lo og hadde det gøy. Jeg var alltid mest knyttet til min far, husker at jeg satte mest pris på å bli trøstet av ham, følte at han forsto meg mer og har alltid identifisert meg mest med ham. Mitt forhold til moren min har aldri vært åpent, men vi har snakket sammen om overflatiske temaer og hatt det ok. På ett sted i livet ble ikke dette nok for meg, det føltes ikke naturlig å bare skulle snakke om matoppskrifter, naboer og slekt for meg lengre.
Jeg lever til daglig i en storby, mor på bygda der hun alltid har bodd. Jeg har fått høyere utdanning, noe hun ikke har. Jeg har samboer og venner som er høyt utdannet, og som er glade i å snakke om følelser og hvordan livet går til. Noe jeg setter pris på. Kontrasten blir stor her på bygda hvor slike samtaler ikke eksisterer, i alle fall ikke i dette huset. Derfor blir samtalene med min mor så lite spennende og tilfredsstillende. Jeg føler ikke jeg vet hvem hun er, og i alle fall ikke at hun forstår meg og mitt. Det verste er at det overhodet ikke virker som om hun er interessert i å finne det ut heller. Når jeg har fortalt noe personlig, sitter hun der som ett spørsmålstegn og har ikke noe å komme med. Etter at jeg hadde vært ute på en lengre reise og vært borte lenge, prøvde jeg å bli kjent med henne, tok henne med på turer og prøvde å snakke med henne. Prøvde å vise at jeg brydde meg, og at jeg ønsket å vite hvordan det sto til.
En stund før dette igjen skilte hun og min far seg, noe som var ett sjokk for alle utenom ham, da de alltid virket som et lykkelig par. Skilsmissen har vi aldri snakket om, først ble det for tøft: «Kanskje seinere», sa hun, men ganske snart konkluderte hun med at hun hadde tilgitt og gått videre. Dette er en del år siden, men det ser ikke ut til at hun har gått videre og vi har fremdeles ikke snakket om det som skjedde, og som påvirket hele familien naturligvis. Jeg får henne altså ikke i tale, ikke når det gjelder noe mellommenneskelig, dette har irritert meg og frustrert meg. Noe som har ført til dalende initiativ fra meg og at jeg trekker skyver meg mer og mer unna. Jeg har igjen tatt opp dette med henne, men får fortsatt ikke noe respons. Hun vegrer seg veldig for diskusjoner og har nå omtrent sluttet å snakke med meg. Hun blir ofte omtalt som en munter og livlig dame, som ler mye. Latter og overflatisk prat er ensbetydende med å ha det bra, kan det virke som. Hun synes jeg er sur og vanskelig, som hun sier. Min samboer får heller ikke til å snakke med henne om annet enn vær og vind.
Skulle ønske det var annerledes.
Hvordan kan eplet falle så langt fra stammen? Hvordan kan jeg være så annerledes? Jeg spurte en gang hvordan hun synes vi har det sammen, og om ikke hun synes det er vanskelig, siden jeg gjør det. Hun svarte at hun syntes det hele var uproblematisk, og at vi snakket helt greit sammen. Da ble jeg helt paff, kan hun virkelig mene det? Sist jeg var hjemme hadde vi en diskusjon, som igjen gikk på at jeg synes hun deler så lite av seg selv og ikke virker interessert i oss. Det virker i slike diskusjoner som om hun bare synes jeg er helt umulig og sier at hun ikke er interessert i å krangle. Jeg på min side føler vi har mye å diskutere, men vi får aldri gjort det, fordi hun låser seg helt. Jeg sa avslutningsvis at jeg ikke kom til å dele av meg selv, før hun gjør det. Og at jeg ikke hadde lyst til å komme hjem igjen. Dette har altså ført oss inn i total taushet, det er trykkende og vondt. Vi har under oppholdet vært på tomannshånd, men hun har ikke vist noe tegn til å ta opp noe med meg. Sitter stille med strikkepinnene sine. Dette har ikke vært noe hyggelig og det er nå sånn at jeg i alle fall ikke føler for å komme hjem igjen.
Vi bor langt fra hverandre til daglig og vi er kun hjemme i ferier. Jeg har stor tilknytning til stedet, det er fantastisk natur her og en utrolig beliggenhet. Jeg ønsker å vise fram dette til min familie, slik at de også kan bli glade i stedet. Men etter hvert som sønnen min vokser til og forstår at jeg og bestemor ikke har noen kommunikasjon, blir det vanskelig å være her og å forklare for ham. Jeg synes jeg har prøvd mye og at det ikke er mitt ansvar å ta tak i dette. Men jeg tror heller ikke hun ser på det som sitt ansvar. Jeg synes det er utrolig at hun risikerer å miste oss, meg har hun vel alt mista. Hun gleder seg over sitt eneste barnebarn, men hun forstår kanskje ikke at det kan bli lenge mellom møtene. Jeg synes dette er utrolig sårt og har ikke hørt om noen som har en liknende relasjon til sin mor. Jeg vet jeg kan virke selvstendig og sterk, men det er likevel sårende at min egen mor ikke ser hva jeg trenger.
Er det noe å gjøre? Kan det bli bedre? Det kan i alle fall neppe bli verre, og jeg skulle selvfølgelig håpe det hele var annerledes. Av og tiltenker jeg at det var dumt å starte dette her, at vi hadde det bedre før når vi bare snakket om det overflatiske, og at det til nå bare har forverret relasjonen vår. Likevel tror jeg på å være åpen og å fortelle hvordan man tenker og har det. Det går likevel ikke an å forandre en annen person, og kanskje har hun ikke evnen til å snakke om noe mellommenneskelig, går det an? Håper du kan stille meg noen spørsmål og reflektere litt rundt situasjonen, noe som kan få meg til å forstå hvordan jeg kan leve med dette.
SVAR:
Du skriver: «Jeg synes dette er utrolig sårt og har ikke hørt om noen som har en liknende relasjon til sin mor.» Til det kan jeg bare si at
du er medlem av en ganske stor internasjonal klubb. Den var større for en generasjon siden, men teller stadig vekk mange hundre tusen medlemmer. Noen har hatt det de trodde var et nært forhold til mor under oppveksten. Andre har, som du, identifisert seg mest med far. Ikke for å velge bort mor, men fordi farsrollen tross alt var en mindre rolle enn mors, og far derfor mer åpen for kontakt.
Man kan selvfølgelig undre seg over hvordan disse kvinner kunne leve et tilsynelatende overflatisk liv så lenge, og en del av forklaringen må vi til deres menn for å finne. Menn som din far levde sammen med sine koner i mange år, uten å være ekte og gi partneren motstand. Først når ensomheten og frustrasjonen hadde bygget seg opp til en gedigen isvinter kom tilbakemeldingen i form av skilsmisse.
Kvinner som din mor, lever i stor ensomhet atskilt fra seg selv og fra deres nærmeste. De fungerer bare godt på det sosiale plan. Så dukker du plutselig opp med helt andre normer og behov, og snakker til din mor i et språk som hun aldri har lært, og en livsfilosofi hun ikke kan forholde seg til. Eller bare forholde seg til den ved å ignorere den og gjøre deg irritert. Tanken på å miste et barn er utenkelig
for henne, så hun vil gjøre alt hun kan for å vri seg unna dine invitasjoner og kritikk. Hun kan faktisk ikke annet.
Om du hadde spurt meg om råd for fem år siden ville jeg sikkert sagt det samme, men foreslått at du gjør akkurat det du har gjort, i et spinkelt håp om at en ny og tettere relasjon var mulig. Det var den ikke! Det betyr, litt brutalt sagt, at du må bli voksen! Din mor er den hun er og blir ikke annerledes, hvis hun ikke selv tar initiativ en dag. Det savnet du har båret på i hele ditt liv må du leve med, og du må begrave håpet om at din mor noen gang forandrer seg. Det kan høres ut som et paradoks, men faktisk er det ofte sånn i nære relasjoner (og relasjoner som burde være nære), at forandring er først mulig når man har gitt opp alt håp og ambisjoner. Det vil sannsynligvis vekke en stor sorg i deg, nemlig den sorg som du alltid har hatt, og som i øyeblikket er fordekt som frustrasjon og sinne. Ta sorgen innover deg og gråt så mye du er nødt til.
Skal du bryte kontakten med din mor, fordi hun ikke kan leve opp til ditt savn og dine ønsker om en ny slags relasjon? Det er helt klart en mulighet, men vent til du er blitt voksen. Ellers vil skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten sette seg fast i kroppen og bevisstheten. Din mor har elsket deg så godt hun kunne, og du behøver ikke elske henne tilbake hele livet, hvis forholdet oppleves som
meningsløst og tomt. Kanskje klarer du å møte henne som hun er uten håp og forventninger, og at hun skal gjøre det samme. Kanskje ikke. Din mor er ikke skyldig i annet enn å ha søkt tilflukt i den sosiale konformitet som synes å gi trygghet til de fleste mennesker.
Vår tid er full av formaninger til foreldre om at de skal være «gode» eller «positive» rollemodeller for barna. Det er sludder, og heller ikke mulig. Det eneste vi kan være er de rollemodellene vi er, på godt og vondt. Prøv å ta en prat med din mann og dine venner om hva de har lært av sine foreldres måter å være menneske på. Du vil oppdage at de fleste av oss har lært minst like mye verdifullt av alt våre foreldre ikke kunne, som det de kunne. Du er selv et godt eksempel på dette, du blir aldri samme type mor for din sønn som din mor var for deg så lenge du bare passer deg for at livsfilosofien din ikke blir like konform som din mors, og dermed lukker mennesker med andre idealer ute.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015