Hva gjør du når fantasifigurer stadig skremmer barnet ditt?
Jeg har en sønn på to år og tre måneder. Han er glad og energisk og prater masse. Men til tross for at han utvikler seg så fint, er det som om han bærer på en indre angst. Han kan plutselig bli stiv av skrekk.
Hjemme i leiligheten tør han aldri å gå inn i et rom uten at jeg, mannen min eller en annen person som han er trygg på, er der. Han kan være på vei inn i et annet rom for å hente en leke, for så å snu brått og si at det er farlig. Han har stor fantasi og forteller stadig om farlige tigre og løver som skremmer han. Men vi synes at han er uforholdsmessig engstelig, siden vi gjør alt for at han skal føle seg trygg. Vi skåner ham for alle voldsomme inntrykk, også en del sendinger på barne-TV.
Er dette vanlig for barn i denne alderen? Han går i barnehage hver dag og virker trygg der. Men jeg synes nok ikke at alle de ansatte er like pedagogiske i sin adferd.
Noen leker kan virke litt skremmende, tror jeg. Mens jeg jo heller ikke kan skåne ham for alt han støter på? Burde jeg oppsøke hjelp slik at han kan bli kvitt angsten? Jeg prøver så godt jeg kan å forklare ham at troll og løver ikke er noe å være redd for og bare eksisterer i bøkene. Men han lar seg tydeligvis ikke overbevise.
Svar:
Brevet ditt inneholder to nøkkelsetninger. Den første er: «Men til tross for at han utvikler seg så fint, er det som om han bærer på en indre angst». Dette utsagnet ville jeg omformulere til: «… fordi han utvikler seg så fint…». Dersom han var en forsiktig liten gutt som alltid holdt lav profil og ikke kastet seg ut i livet ville han sannsynligvis holdt angsten hemmelig for dere.
Angsten er en del av barns (og voksnes) eksistens. Den er trygghetens motsetning på samme måte som sorgen er gledens motsetning. Derfor er det meningsløst å beskytte ham mot den. Jeg er enig i at det er en god idé å beskytte mindre barn mot mye av det som vises på TV. Men det er en misforståelse å tro at angst kommer utenfra. Angsten lever inni oss, og barn må merke den, oppleve den og forske i den for at den skal bli en sunn, naturlig og nyttig del av barnet.
Det er ikke avgjørende for et barns liv om det opplever angst eller ikke. Det avgjørende er hvordan det lærer å mestre angsten og det skal barnet lære av foreldrene sine.
Målet er at barnet som voksen kan oppleve angst i sekunder, minutter eller timer, men være den som eier angsten og ikke omvendt.
Sønnen deres er så heldig ikke å vokse opp i Bagdad eller en annen krigssone eller i en familie der konflikter mellom mor og far eller fars drukkenskap og vold fyller hans verden med angst og usikkerhet. Han har det tvert imot som «plommen i egget» og må derfor ta fantasien i bruk når han skal forske i angsten. Derfor må dere trå til som veiledende seniorforskere.
Flere metoder
Dere vet allerede at han ikke er overbevist om at troll og løver bare eksisterer i bøkene. Derfor nytter det ikke å trøste ham. Det er forskjellige måter å hjelpe ham på. Som ved å ta opplevelsene og fantasiene hans på alvor, sette seg sammen med ham og be ham om å tegne trollet. Voksenpersonen kan også tegne etter hans beskrivelser. Når han er tilfreds med resultatet, kan dere hjelpe ham med å bearbeide angsten på flere måter:
Ja, nå når jeg ser trollet, kan jeg godt forstå at du er redd for det! Hva tror du at det vil gjøre med deg?
Kanskje man kan snakke med trollet? Hva kunne du tenke deg å si til det?
Skal jeg hjelpe deg? Skal jeg gå inn på rommet ditt og be trollet om å forsvinne?
Hvis han skulle spørre om trollet finnes på ordentlig, kan du svare:
Hvis du mener om det faktisk finnes et ordentlig, levende troll inne på rommet ditt, er svaret nei. Det gjør det ikke.
Men det finnes jo i hodet ditt, og det kan være ille nok.
Hvis han er i tvil om hva det betyr, kan du for eksempel minne ham om at han av og til finner opp en lekekamerat når han leker alene. Fantasier kan også være hyggelige!
Dere kan også tilby ham et «triks»:
Vil du gjerne lære hvordan du kan bli mindre redd når du ser trollet? Du skal bare langsomt trekke pusten dypt inn helt ned i magen.
Legg ham på gulvet og hold hånden på magen hans, mens han øver seg.
Det viktigste er at de voksne er rolige og at stemmene og mimikken deres ikke lyser lang vei av bekymring, usikkerhet eller angst. Angst smitter på samme måte som latter.
Den andre nøkkelsetningen er: «Mens jeg jo heller ikke kan skåne ham for alt han støter på». Grensen mellom nødvendig omsorg og overbeskyttelse er ofte hårfin. Det er et urgammelt instinkt hos foreldre at vi vil beskytte våre barn mot ondskapen, skuffelsene, sorgen, konfliktene og problemene. Hvis vi ikke tenker oss om, kommer vi til å spille mange krefter på et umulig prosjekt.
Bare begynnelsen
Sønnen deres beskjeftiger seg akkurat nå med angsten. Om få år vil det være døden og deretter ondskapen, kjærlighetssorgen, krig, vold, mord og tapet av nære venner eller familiemedlemmer. Som foreldre, pedagoger, lærere, besteforeldre og naboer utfyller vi våre roller på den mest ansvarlige måten hvis vi ikke prøver å forhindre eller fornekte disse «negative» følelsene og opplevelsene. I stedet kan vi stå klare på sidelinjen med den innsikten, anerkjennelsen og erfaringen som kan lære våre barn å mestre disse situasjonene på egen hånd.
På samme måte må vi som foreldre lære å beherske våre forestillinger om «paradiset» det vil si våre fantasier og ambisjoner om hvor lykkelig våre barns barndom skal være.
Det er med disse ambisjonene som med angsten: Det er greit å være i besittelse av dem. Men det går galt når ambisjonene eier oss. Derfor er det fint at han møter voksne i barnehagen som kanskje ikke er helt etter din oppskrift. Det er mange slags mennesker i verden, og han er nødt til å lære hvordan man forholder seg til dem alle.
Hvis vi selv er i besittelse av så mye angst eller usikkerhet at vi blir handlingslammet, kan det være nødvendig å søke profesjonell hjelp. Men det er absolutt det nest beste. I deres situasjon ville jeg aldri sende sønnen min til en profesjonell. Men jeg ville kanskje selv ha en konsultasjon eller to for å føle meg bedre rustet for oppgaven som far eller mor. Det er ingen kunst å være glad og lykkelig. Kunsten er å vite hva man kan gjøre når man ikke er det.
SITAT
Angsten lever inni oss, og barn må merke den, oppleve den og forske i den
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015