FB


Han har to barn og en ødeleggende konflikt med sin forrige kone. Hvordan redder han sin nye familie?

JEG ER FAR til fire barn, to gutter på elleve og ni år fra et tidligere ekteskap og to mindre barn med min nye kone. Etter bruddet med min første kone tok konfliktene seg opp, og forsterket seg da jeg etablerte meg på nytt. De siste par årene har situasjonen vært meget vanskelig.Ti dager i måneden har jeg samvær med guttene. Den eldste vil ikke være hos oss alle dagene og har fått slippe det.

Konfliktene handler om karakteristikker av meg og familien min, slekt og venner. Spesielt har min nye kone fått føle dette, som nå er svært nedbrutt og lei. Jeg er blitt utskjelt i barnas påhør en rekke ganger og har ikke kunnet forsvare meg i de situasjonene – nettopp for å skåne barna. Det meste har vært prøvd for å bedre situasjonen. Bare rettsapparatet står uprøvd, og det vil jeg av flere årsaker helst unngå å bruke.Det er seks år siden bruddet. Jeg er blitt forespeilet at et så høyt konfliktnivå på dette stadiet neppe vil avta, hvilket ikke gjør utsiktene lyse. Siden hun har hovedomsorgen, føler jeg meg rettsløs som far og kommer ingen vei.

Vi har begynt å snakke om å flykte fra problemene og flytte til en annen kant av landet i et forsøk på å redde det som er igjen av min nye familie. Min kone orker snart ikke mer. Sant å si gjør vel heller ikke jeg det. Men det ville innebære å gi slipp på mine to eldste barn, noe jeg har vanskelig for. De er jo var konflikten, og jeg er redd for at de skal føle seg skyldig i at vi flytter og da må velge enten å være hos mor eller å bli med far.

Hva sier man til de to guttene for at de skal forstå? Og hva hvis de om ti år kommer og sier at jeg forlot dem? Moren deres vil fremstille det slik. Jeg ser for meg et fortsatt samvær, men da lagt til ferier og kanskje en og annen helg.

Fortvilet og rådvill far

SVAR:

Du har kommet i en på alle måter vanskelig og smertefull situasjon, og jeg kan kanskje ikke være til så mye hjelp. Jeg mottar mange brev fra både fedre og mødre i lignende situasjoner, preget av at én eller begge parter hverken kan ta ansvar for barna eller seg selv. De lider av en form for primitiv umodenhet, der de bare er i stand til å bevare sitt eget selvbilde ved å legge skylden på andre mennesker, og nekter å ta ansvaret for sine egne følelser.

Man kunne selvfølgelig velge å skyve barna foran seg i en moraliserende preken. Men det ville ikke hjelpe, fordi de i mange år har hatt den destruktive kombinasjonen av lav selvfølelse og et bilde av seg selv som gode og rene – en kombinasjon som er dømt til å gå ut over barna.

Slik jeg ser det, har du to muligheter. Du kan enten si til barna dine: «Mitt samarbeid med moren deres er, som dere vet, vanskelig og pinefullt for meg og min nye familie – og ikke minst for dere to. Jeg er fryktelig lei meg for å ha vært med på å gi dere så dårlige oppvekstvilkår. Men jeg har prøvd alt for å få det til å gå bedre. Situasjonen ødelegger også min nye familie så mye at vi har overveid å flytte langt vekk. Men gjør vi det, er jeg redd for at dere vil føle dere sviktet, og det vil jeg ikke risikere. Derfor har jeg bestemt meg for å bli boende og forsøke å holde ut.»

Dårlig idé
Du formidler altså at du velger et dårlig liv for deg selv og din nye familie av hensyn til dine to barn fra første ekteskap. Det er en tvilsom gave å gi sine barn – en gave som ganske sikkert vil gi dem masse skyldfølelse og kanskje enda mindre lyst til å besøke deg og familien din.

Derfor kan du med samme innledning også si: «… Derfor har vi bestemt oss for å flytte langt vekk. Jeg vet det er en risiko for at dere vil oppleve det som et svik og at moren deres vil føle det som et svik. Derfor vil jeg gjerne gå igjennom min beslutning med dere, så vi vet hvor vi har hverandre.»

Det valget mellom far og mor som du helst vil spare barna dine for, har de allerede lenge stått midt oppe i. Barn gjør alltid det ved denne typen konflikt mellom de voksne. Ditt valg kan på mange måter vise seg å være en lettelse for dem, fordi de da også fritt kan gi uttrykk for sin lojalitet.

Siden jeg hverken kjenner deg eller din nye kone, kan jeg heller ikke vurdere om du er i stand til å føre denne dialogen med de to store barna dine. For dette blir en vanskelig samtale. Helst ville jeg foreslå at dere får hjelp av en erfaren familieterapeut, som hele familien din (alle de fire barna, din kone og du selv) bruker to eller tre samtaler på å gå igjennom forandringsprosessen med. Dersom dere gjør det alene, er det etter mitt syn stor risiko for at hensynet til hverandre vil dominere og ødelegge samtalen.

Lys i enden
Husk at du hverken er en dårlig eller ond far – du er bare fraskilt! Legg deg også på minne at livet heldigvis er lengre enn barndommen. De to største barna dine er snart gamle nok til å treffe egne valg. Derfor trenger de en far som gjør personlige valg med integritet – også de vanskelige valgene og de som gjør vondt for flere parter. Barna hverken kan eller skal beskyttes mot følgene av foreldrenes skilsmisse. Men de skal lære å ta vare på seg selv i de mange dilemmaene som foreldrene deres er opphavet til. Vis dem hvordan man som menneske av og til må ta ansvar for seg selv – av hensyn til alle parter – i stedet for å leve som offer for den laveste fellesnevner.

Det finnes noen fraskilte foreldre som av mange grunner egentlig ikke har noe valg, fordi kombinasjonen av personlighet, lovgivning og så videre har låst deres liv og handlefrihet. Slik er ikke din situasjon. Valget ditt står ikke mellom to sett barn – men mellom et verdig og et uverdig liv.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)