Mormor er dødssyk. Hvordan skal barna forberedes på det som skal skje?
Som foreldre til to jenter på tre og seks år, er det mange av temaene dine som berører oss. Det som får meg til å skrive til deg, er vår families situasjon akkurat nå. Moren min, barnas mormor, har vært kreftsyk i en lengre periode. De siste månedene har hun vært svært dårlig, og vi har fått beskjed om at hun ikke har så lenge igjen å leve.
Barna merker dette ved at de ikke ser mormoren så ofte som før. Og når de treffer henne, orker hun ikke så mye. Hun sitter for det meste i en stol med mange ledninger til kroppen. De merker det også på meg i hverdagen, humøret mitt og min manglende tilstedeværelse både fysisk og psykisk. Særlig den yngste har reagert. Hun vil ha min oppmerksomhet på alle mulige måter og slår seg vrang.
Vi har snakket med barna om at mormor er meget syk og trenger mammas hjelp hjemme. De aksepterer det. Det er heller ikke til å unngå at de fanger opp det som blir sagt over hodene på dem, og vi venter med gru på spørsmålet om mormor skal dø. Vi bør kanskje snakke med barna før det faktisk skjer. Men hvordan får vi treåringen til å forstå? Hun er tidligere blitt meget lei seg når hun har snakket om døden i andre sammenhenger. Hvordan trøster vi et sørgende barn? Som datter av den syke er jeg også følelsesmessig involvert og har til tider nok med å takle situasjonen selv. Har du noen gode råd til oss i denne situasjonen og etterpå om hvordan vi kan bearbeide sorgen sammen?
SVAR:
Familien din er i en vanskelig og smertefull situasjon. Men nå er det også en viktig anledning til å skape sunne tradisjoner som barna kan ta med seg videre i livet.
Det beste ville være om moren din selv orker å fortelle barna at hun snart skal dø helst med både deg og mannen din til stede. Det vil utløse sorg og gråt hos alle, og barna vil sikkert stille en del spørsmål. Når disse er besvart så sannferdig som mulig og i overensstemmelse med mormors tro, er tiden inne for at mormor sier farvel til barna. Det gjør hun best ved å fortelle dem hva de har betydd for henne i livet, og hvordan de har beriket det. Hun må gjerne nevne et par episoder som gjorde henne sint eller irritert på dem. Barna vil reagere forskjellig, men bære det med seg som et gyllent minne resten av livet. På et senere tidspunkt kan du og moren din ha en lignende samtale. Du kan overlate til henne å bestemme tid og sted. Det er viktig at barna også får muligheten til å si farvel til mormoren. Dere kan snakke med dem om hva de har lyst til å si og gjerne la dem uttrykke tanker og følelser i en tegning. Den kan mormoren ha ved sykesengen. Dersom moren din ikke er klar over at hun skal dø snart, ikke vil snakke med deg om det eller du selv synes det gjør for vondt blir det vanskeligere for alle parter.
Enten viljen er til stede eller ikke til å gjøre som jeg foreslår, er det viktig at du og mannen din informerer barna meget snart om mormorens tilstand. Siden dette blir barnas første møte med døden på nært hold, er det viktig at dere som foreldre er ærlige og åpne om følelsene og tankene deres. Du blir muligens så overveldet både av sorgen over moren din og barnas følelser at du mister overblikket og må gråte ut hos mannen din i noen minutter. Det er helt i orden! Det er nå barna skal lære at mennesker forholder seg forskjellig til døden. Likesom det er forskjeller mellom deres forhold til moren din, deres temperament og tanker, er det forskjeller mellom dine og din manns følelser. Det viktigste er at dere er gode og autentiske forbilder.
Foreldres tanker og følelser rundt død og skilsmisse ligner hverandre ved at det er noe av det vanskeligste å fortelle barna sine, fordi vi vet at det påfører dem sorg og smerte. Men slik er livet og døden. Jo sunnere barna lærer å forholde seg til døden, desto sunnere vil de forholde seg til livet. Det krever rom for å dele alle tanker og følelser med foreldrene, som også er villige til å dele tanker og følelser.
Den eldste datteren deres er i den alderen der hun har begynt å filosofere over døden. Hun tenker på deres død, sin egen og helt sikkert også på mormorens. Den minste jenta vil møte døden på treåringens vis. Hun vil være mer tilbøyelig til å tenke, spørre og sørge i korte stunder av gangen, avbrutt av lek, mat og søvn. Seksåringen vil kanskje bli innadvendt og trist for en periode.Foreldre kommer i den situasjonen at én av deres egne foreldre eller partneren får en potensielt livstruende sykdom. Dersom barna deres er over tre år, er det da viktig å dele sine følelser og tanker med dem:
Døden er en mulig utgang på sykdommen. Men ingen vet om det vil skje nå eller om flere år. Dersom du er optimist og konsentrerer deg om håpet, er det det du skal dele med barnet. Er du realistisk og pessimist og har begynt å sørge, er det det du skal formidle. Det er også viktig at den syke selv snakker med barnet, når han eller hun er klar.Døden vil høyst sannsynlig inntreffe i løpet av ett år eller to.
Igjen er det viktig å være så autentisk som mulig så snart de voksne er rede. Det er best for barna om den syke selv er villig til å snakke med dem av og til, hvorpå foreldrene kan følge opp.Be eventuelt om hjelp i barnehagen i tiden etter din mors død. Det kan være en god støtte for barna deres dersom barnehagen tar opp emnet på et mer generelt plan.
Det vesentligste er altså at begge foreldrene er åpne om sine egne tanker og følelser og er villige til å gi rom for barnas. Sorgen venter ikke til etter din mors død. Den eksisterer allerede som et nytt og krevende medlem av familien og bør under ingen omstendigheter hemmeligholdes for barna. I ukene og månedene som kommer vil familien deres endre karakter og aldri mer være den samme. Din egen prosess avhenger av nærheten mellom deg og moren din. Kanskje tar den ett år. Eller det kan ta tre-fire år før den tunge sorgen er lindret. Det er annerledes for barna. Men også de vil få behov for å komme til dere med tankene sine og savnet og oppleve privilegiet å møte dere som mennesker.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015