Jeg er mor til en sosial, glad og trygg seksårig jente. Hennes far og jeg skilte lag for snart tre år siden under rolige forhold. Jeg har hovedomsorgen for henne, og hun er hos ham annenhver helg. Vi samarbeider utmerket om henne. Datteren vår blir både sett og hørt, noe jeg mener har bidratt til hennes trygghet. Jeg har vært svært åpen rundt skilsmissen, og begrunnet den med at faren hennes og jeg var triste da vi var sammen fordi vi ikke hadde lyst til å gjøre ting sammen. Det virker som om hun har akseptert denne grunnen.
Etter at vi skilte lag, ble hun stille og rolig introdusert for våre nye partnere etter som de dukket opp. Hun har reagert med noe sjalusi og mistro overfor min nye partner, mens hun har tatt varmt imot sin fars nye kjærester. Dette vil jeg anta er normalt.
Faren lever nå i et forhold der det er to andre barn. Det ene barnet er på hennes egen alder, og de to har kommet fantastisk godt overens. Det er som en karusell for henne, den går hun på annenhver torsdag og går av annenhver søndag. Da har barna lekt, kost seg, spist godterier i lange baner, lagt seg sent og sovet lenge. Faren sier at han ser henne minimalt i løpet av helgen fordi hun er så opptatt av lekekameraten. Hun lever et helt annet liv hos faren enn hos meg. Det ser jeg ingen grunn til å endre på så lenge hun har det godt.
Vårt problem er særlig knyttet til de situasjonene der faren leverer henne hjemme hos meg etter helgen. Det skjer under tårer og tidvis sorg fordi hun vil være lenger hos faren, som hun sier. Vi har prøvd å avgi forklaringer for at dette skal foregå på en smidigere måte, med forskjellig utfall. Det er jo viktig å møte henne med de følelsene hun har, tenker jeg. Vi ble enige om å si at dette er noe vi har bestemt sammen, pappa og jeg. I perioder ser det ut til å virke. Likevel er det mange tunge søndager i døren både for meg og faren når hun kommer hjem med tårer og tristhet. Men det tar bare fem minutter før hun er «seg selv» igjen, noen ganger mindre. Da hender det at vi prater litt om hvorfor hun er lei seg. I ni av ti tilfeller handler det ikke om at hun vil være hos faren, men sammen med kameraten sin og hunden som bor hos faren. I tiden før hun skal besøke faren igjen, gir hun ikke uttrykk for at hun vil dit eller savner dem tvert imot er hun, som jeg skrev i begynnelsen, en glad, sosial og trygg jente.
Når jeg leverer henne på skolen, får hun en hel dag til å akklimatisere seg innen hun «skifter» til faren. Jeg har foreslått for ham å levere henne mandag morgen på skolen i stedet for hjemme hos meg, slik at hun får en dag på skolen før jeg kommer og henter henne. Men det er vanskelig for ham, siden han bor et stykke unna.
Noen ganger lurer jeg på om hun er trist på hans vegne og vil passe på ham. Jeg vet at han kan ha denne effekten på mange.
Denne dramatiske seansen begynte for ti måneder siden, etter at faren introduserte sin «nye» familie. Det jeg trodde skulle vare bare en periode, ser ut til å vedvare. Før var det stort sett jeg som måtte trøste henne og overtale henne til en helg sammen med bare faren. Har du et råd om hvordan vi kan lette overleveringen av henne og hjelpe henne til å akseptere forandringen?
Usikker mor
SVAR:
Du spør om jeg har råd for å lette overleveringen og hjelpe henne til å akseptere forandringen? Det første svaret mitt er et spørsmål: Hvorfor gjøre det lettere? Av hensyn til hvem?
Slik jeg leser din beskrivelse, er hennes (ti minutters) sorg over å skulle skilles fra lekekameraten, faren og hunden både sunn og nødvendig. Fenomenet bunner i noe så fint som «den homeostatiske prosess» det vil si måten den menneskelige organisme, kropp og sjel, bringer seg selv tilbake i balanse på etter kort eller langvarig ubalanse. Det skjer for eksempel når det som på moderne norsk heter en «flow-opplevelse», blir forstyrret eller avbrutt av ytre omstendigheter. Kunsten å gråte når det er behov for ny balanse, er en kunst alle små barn kjenner og som de fleste dessverre mister etter hvert som de blir voksne.
Ønskedrøm
Det kan godt være at gråten hennes er en smule ute av proporsjoner, men da skyldes det trolig at hun til daglig er pakket inn i så mye sunn fornuft og velvilje at det av og til kan være vanskelig å være det som mennesket også er: irrasjonelt, frustrert, ulykkelig, ekstatisk og lignende. Alle foreldre vil ha barn som er «glade, trygge og sosiale», og jeg lurer av og til på om det også finnes foreldre som vil ha barna slik hele tiden for dermed å bevise sin egen fortreffelighet.
Hold rundt henne hvis hun tillater det! Stryk henne over håret å si helst ingenting. Dersom du må uttrykke din sympati i ord, kan du si: «Jeg forstår at det er tungt når ens liv og lek er skåret opp som brødskiver, og man ikke selv kan bestemme». Og legg til rette for at hun kan fortsette med å reagere like sunt og relevant som hun gjør nå. Hennes sorg er ikke et problem. Den er en kjensgjerning som foreldrene hennes må lære å forholde seg anerkjennende til.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015