Mange foreldre fortsetter å skjemme bort barna når de er voksne.
Jeg leste med interesse artikkelen «Urimelig mor» i nr. 32 og er enig i betraktningene dine. Svaret ditt var til et voksent barn. Nå er jeg spent på om du ville gitt samme svaret i det omvendte tilfellet.
Kunne for eksempel ordlyden i et svar til en far være: «Når du har gitt et barn omsorg til det er blitt voksen og takket barnet for alle gledene dere har delt, er du fri fri til å leve med og respektere dine egne følelser, meninger og din egen oppfatning av virkeligheten. Å opprettholde en relasjon som ikke inneholder noen form for konstruktiv gjensidighet, er etter min mening spill av kostbar livsenergi uansett om det gjelder barn, venner, søsken, foreldre eller partnere. Det er du som bestemmer! Og hvis det ikke er slik nå, er det på tide at det blir sånn.»
Jeg synes at voksne barn ofte er «bortskjemte». De får økonomisk hjelp hjemmefra, forskudd på arv, praktisk hjelp til etablering, oppussing, flytting, barnepass og så videre. Min oppfatning av familiestrukturen i dette landet er at voksne barn ikke ønsker særlig kontakt med familien bortsett fra når de trenger hjelp. Og nettverket består i stor grad av venner. Konstruktiv gjensidighet er lite til stede.
Når er barn egentlig voksne? De er tidlig voksne når det gjelder rettigheter, men blir sent for voksne til å motta støtte fra foreldrene. Det ville være interessant om du kunne reflektere litt over dette.
71-åring med voksne barn og barnebarn
SVAR:
Med dette temaet risikerer vi begge å stikke hånden i et vepsebol. Men la bare vepsene stikke! Da jeg giftet meg med min første kone i 1970, inviterte vi bare mine og hennes foreldre og en bror og søster. Vi feiret bryllupet i vår kjellerhybel på 20 kvadratmeter, og jeg laget selv maten. En haug med onkler og tanter, kusiner og fettere ble mer elle mindre fornærmet. Helt galt gikk det da vi også avslo å ta imot gaver fra dem siden de ikke var invitert.
Hvorfor vi gjorde det på den måten? Fordi vi begge var vokst opp med regelmessige pliktbesøk hos familien. Foreldrene våre uttrykte aldri glede i den forbindelse. Det var en plikt som fulgte med det å ha en familie. Sett gjennom barneøyne var besøkene meningsløse. De voksne snakket alltid om det samme, og vi barna skulle helst ikke høres. Det var forbudt å si at man ikke likte maten, hvilket førte til at vertsfolket konsekvent serverte mat barna ikke likte fordi foreldrene våre hadde overbevist dem om det motsatte. Kort sagt var vår oppvekst preget av et familie-«samhold» som var dypt illusorisk. Slik var det heldigvis ikke for alle, men mange av våre jevnaldrende opplevde noe lignende.
Gjensidighet?
I løpet av de siste 50-60 årene har det skjedd mye. Barna har kommet i sentrum ofte på en usunn måte. Mange foreldre har flere penger mellom hendene. Men la meg først besvare spørsmålet om jeg ville sagt det samme til en far som til den voksne datteren. Ja, det ville jeg. Jeg ville sagt nøyaktig det samme. Mennesker er mennesker uansett alder og rollefordeling.
At mange voksne barn er bortskjemte, vet jeg nok mindre om enn deg. Men jeg tror det så gjerne. Foreldre har vel alltid hatt et dypfølt ønske om å hjelpe og støtte sine store og voksne barn, og med vår tiltagende rikdom innebærer det også økonomisk støtte. Dermed utsettes vi for en meget vanskelig balansegang mellom giver og mottager. Har du lyst til å gi sønnen eller datteren din økonomisk støtte, er det klokt å undersøke følgende:
Er bidraget ditt en gave i ordets egentlige forstand, eller er det en «investering» som du forventer en viss avkastning av økonomisk, følelsesmessig eller på annen måte? En gave kan mottageren anvende etter eget ønske. Dersom det hefter forventninger eller betingelser til den, er det ikke en gave men en del av en forretningsavtale.
Vær omhyggelig med å gjennomgå saken med barna dine. Det er lett å gi når man har noe å ta av, men betydelig vanskeligere å motta. Derfor er det viktig å skille kjærlighet og forretning. Vær oppmerksom på at unge med et akutt ønske eller behov ikke av seg selv tenker gjennom sin fremtidige relasjon til deg.
Bortskjemte barn har fått for mye av det gode. Dersom de som 18-åringer er bortskjemte, er det foreldrenes ansvar. I en alder av 30-40 år er ansvaret deres eget.
Ta et standpunkt
Når man som foreldre opplever sine voksne barn som krevende, er det viktig å innta posisjon. Man kan velge å si til seg selv: «Det var jeg selv som begynte. Derfor fortsetter jeg så lenge jeg lever.» Prisen er ofte en overfladisk relasjon.
Man kan også si: «Slik har det vært. Men jeg synes ikke om at sønnen min tar det som en selvfølge at vi trår til hver gang. Derfor må jeg snakke med ham om dette før jeg bestemmer hvordan det skal være i fremtiden.»
De korrupte familierelasjonene var et produkt av en tid da de sosiale betingelsene var klare: Foreldre tar seg av barna sine og de voksne barna tar seg av sine foreldre. Slik er det ikke lenger. Fortsatt forventes det at foreldre underholder barna sine til de er myndige, mens de voksne barnas ansvar er forsøkt delegert til stat og kommune.
Hører det med til å bli voksen å sørge for seg selv og ikke leve over evne? Ja, det mener jeg. Men jeg er jo nesten like gammel som deg og dermed delvis diskvalifisert.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015