Du kan ikke og skal ikke skåne barnet ditt for alle problemer.
DATTEREN MIN, som snart er åtte år, er en trivelig og blid jente. Likevel føler jeg at det til tider kan være vanskelig å være hennes forbilde og veileder. Jeg er for eksempel ikke sikker på når jeg skal “blande meg inn”, og er redd for å spørre for mye om hvordan hun har det.
Hun gir av og til uttrykk for frustrasjon i forbindelse med forholdet til sine to beste venninner. De tre går ikke alltid like godt overens. Dette er vanskelig for henne. Jeg prøver etter beste evne å veilede og gi henne tips og råd, men blir ofte usikker på min egen vurderingsevne og rolle.
En mor
SVAR:
Bekymringen for barns personlige og sosiale liv er på mange måter lett å forstå og sympatisere med. Men det må også sies at den ofte er et uttrykk for foreldres syn på seg selv som allmektige og/eller et ønske om å beskytte barna mot verdens ondskap og urettferdighet, som menneskelig er umulig. Det ville heller ikke være noen gevinst for barna om det skulle lykkes å innfri de skyhøye ambisjonene.
I løpet av de siste 20-25 årene har man kunnet påvise at mye ved den tradisjonelle oppdragelsen og pedagogikken oppleves som både krenkende og sårende i barnehøyde. Da det fortsatt er flere gode grunner til å gjøre oppmerksom på at også sunne barn er sårbare, glemmer vi kanskje av og til å snakke om hvor robuste barn er — hvor mye de kan leve med og overleve uten å “ta skade” av det.
Samtidig har velferdssamfunnet — det postmoderne samfunnet — utviklet en illusjon om at livet sammen med andre mennesker ikke bare kan, men også bør være smertefritt. Legene, legemiddelindustrien, plastikkirurgene — og med skam å melde også enkelte psykologer og psykoterapeuter — står nærmest i kø for å tilby oss alle lindring for både fysisk og psykisk smerte. Det er alltid farlig når illusjoner understøttes av eksperter, som attpåtil tjener gode penger på å selge dem til oss.
Overbeskyttende
Et symptom på dette var det en av mine danske kolleger kalte “curlingforeldre”, et begrep som oppsto på 1990-tallet og som nå heldigvis er på vei ut. Curlingforeldrenes ambisjon og illusjon var at de kunne forebygge barns smerte og berede veien for de små, slik at ikke noe gjorde vondt eller skapte frustrasjon. De og barna deres har måttet betale en meget høy pris for denne feiltagelsen — og gjør det fortsatt.
Den som fant opp begrepet tok etter min mening alvorlig feil da han forklarte fenomenet med dovenskap og mangel på tid og engasjement fra foreldrenes side. Disse foreldrene var langt fra den typen foreldre som av bekvemmelighetshensyn velger minste motstands vei. De var tvert imot altfor engasjerte. All deres oppmerksomhet var rettet mot de stakkars barna døgnet rundt. Parforholdene gikk etter hvert i stykker, og barna deres utviklet store sosiale symptomer.
Jeg antyder ikke at du tilhører denne kategorien foreldre. Så vidt jeg kan bedømme, er du en helt alminnelig mor — hvis første instinkt er å beskytte barnet sitt. En vesentlig del av det å være “en god forelder” er å kunne styre sine instinkter. Det gjelder i like stor grad overdreven omsorg som aggresjon.
Må selvoppleves
Det datteren din opplever i forholdet til sine beste venninner, er en gave til hennes personlige og sosiale utvikling. I motsetning til hva en del av den pedagogiske verden tror på for tiden, kan ikke barn utvikle sosial kompetanse ved å belæres om spilleregler og gjeldende moral. Utviklingen av sosial kompetanse er primært opplevelsesorientert. Den erverves gjennom alle slags opplevelser — for ikke å glemme opplevelser som gjør vondt, fremkaller tristhet eller sinne. De tidligere omtalte “curlingbarna” skiller seg blant annet ut ved at de har mistet evnen til empati og fornemmelsen av den sosiale sammenheng.
Din datters opplevelser er imidlertid også en gave til hennes mor, som nå blir konfrontert med sine begrensninger og det faktum at en sterk vilje ikke alltid viser vei.
Resten av livet vil hun ha behov for din vilje til å engasjere deg i hennes anliggender og stå til rådighet når hun trenger nærhet, trøst og oppmuntring. Men du må nøye deg med å føle og dele hennes smerte, sorg og frustrasjon. Du kan hverken forebygge, forhindre eller helbrede — og stort sett ingen av dine egne erfaringer kan overføres på hennes unike eksistens. Du har altså ingenting å stille opp med når hun møter den ensomhet vi alle har felles, men du kan gjøre mye for at hun ikke skal være alene med den.
10 års kamp
Jenter utkjemper, på samme måte som gutter, sin maktkamp og danner kontinuerlig nye hierarkier. De gjør det helt annerledes enn guttene, men bestemt ikke i mindre grad. Det begynner i åtteårsalderen og blir verre og verre de neste ti årene. Når du har innsett at det fundamentalt sett ikke er noe du kan gjøre, konsentrer deg om følgende:
Når hun ser ut til å ha behov for hjelp, spør henne om hun trenger et godt råd. Gi henne det beste du har hvis hun svarer ja, og hold deg i skinnet hvis hun svarer nei.
Faren ved å gi barna sine gode råd er at barna ender opp med å kritisere seg selv når de ikke hjelper. Gi derfor aldri råd bare for å berolige deg selv.
Når du ser at hun er lei seg, kan du gi henne en klem og høre på det hun har å fortelle. Gi henne svar som rommer anerkjennelse og empati: “Ja, det kan jeg godt forstå er vanskelig for deg. Jeg skulle ønske at jeg hadde en tryllestav som kunne trylle det vekk. En gang hadde jeg også en god venn som sviktet meg. Jeg kan huske hvor vondt det gjorde, men også at det gikk over etter hvert.”
Når hun har fått snakket ut og er klar til å vende et nytt ark i livets bok, kan du eventuelt foreslå å gjøre noe sammen som dere begge kan ha glede av. Det bidrar til opplevelsen av at du vil være der for henne når hun har “problemer”.
Barn kjører sitt eget løp, og vi kan ikke gjøre det lettere for dem. Det vi kan og skal gjøre, er å stå klar på sidelinjen eller ved målet med den nødvendige forpleiningen og omsorgen. Da har barnet ditt fått mer enn de fleste barn fikk for bare én generasjon siden.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015