Foreldrene synes det er synd at datteren blir stående utenfor gjengen. Men er det henne eller seg selv de prøver å hjelpe?
INNLEGG:
Vi har en nydelig datter på snart ni år, som går i andre klasse. Hun har en søster på 23 som har flyttet ut, og er derfor litt «enebarn». Jenta vår er blid og i godt humør, og liker godt å leke både med andre og på egen hånd. I det siste har vi likevel merket at hun flere ganger har følt at hun er holdt litt utenfor i jenteflokken i klassen. Datteren vår sier at «hun leker bare med seg selv eller med guttene», men vi merker tydelig at det begynner å gå inn på henne. Hun har aldri vært utagerende, og har vært den stille jenta som kom godt overens med alle. Men vi ser oftere og oftere at hun ikke inviteres med i forskjellige sammenhenger. For eksempel på fotballtrening – da står hun bare og venter, mens de andre finner sammen.
Det er akkurat som om hun ikke gjør så mye selv for å få lekeavtaler, men trenger et lite spark bak.
Hvordan kan vi best støtte henne slik at hun får mer mot og tro på seg selv, og tør å kaste seg ut i tingene? Jeg vil jo gjerne lære henne at man er nødt til å komme på banen, og at man godt kan kjempe litt for sin plass.
Jeg er fullstendig klar over at det går opp og ned med jenters vennskap. Men jeg synes også at man har en forpliktelse til å støtte sine barn så godt man kan når man ser at de har det vanskelig. Og siden jeg ofte har lest dine svar med stor interesse, tenkte jeg at du kanskje kan gi noen verktøy til hvordan vi kan støtte vår datter?
Hilsen en glad far
JESPER JUUL SVARER:
Dette er en av de problemstillingene der vi som foreldre virkelig må sørge for å holde balansen. Er det reelt et problem for barnet, eller er det et problem for oss? Og hvis det er et problem for datteren din: Er det også ensbetydende med at hun gjerne vil ha hjelp?
Datteren deres illustrerer hvordan mange voksne også har det i sosiale sammenhenger. Selv de som ser glade og selvsikre ut, er ofte usikre på seg selv, uten at det er snakk om en sosial fobi. Bare stor usikkerhet omkring hvordan andre opplever oss, hva de tenker og sier – og spesielt hva de ikke sier. Ofte har en av foreldrene i en familie det sånn, og det skaper et dilemma for barnet:
«Hvem er min far eller mor egentlig? Er de også litt usikre og redde, eller er de slik som de presenterer seg utad når de tar seg sammen? Og hvis det siste er sant: Hva er galt med meg, når jeg ikke klarer å ta meg sammen, men bare føler meg nervøs og usikker for de sosiale spillene og deres ofte innviklete og uskrevne regler?»
Jenter har ofte mange flere kompliserte spill gående i forhold til hverandre. Gutter og usikre jenter kan ha problemer med å gjennomskue dette og finne sin rolle sammen med dem. Gutter er som regel enklere og derfor tryggere å være sammen med.
Datteren deres er, som du skriver, litt «enebarn», eller kanskje mer presist et barn med tre foreldre. Det betyr at hun har høstet fruktene av deres erfaringer og opplevd stor trygghet i sine første leveår. Hun har sannsynligvis levd et godt liv, uten store utfordringer eller kriser. Kanskje er hun i tillegg blitt pakket litt ekstra inn i omsorg, oppmerksomhet og hjelpsomhet, og står derfor som en niåring med et solid følelsesmessig fundament på den ene sida, og en viss mangel på livserfaring på den andre.
Hun har ikke lav selvfølelse i klassisk forstand, slik jeg ser det, men kanskje snarere en begrenset selvfølelse.
Selvfølelse består av to elementer: Hvor mye vet jeg om meg selv? Og hvordan forholder jeg meg til det jeg vet? Når jeg bruker uttrykket begrenset selvfølelse, har jeg det første i tankene – det vil si at hun har begrensede erfaringer med livets ytterpunkter, og spesielt med de følelsene vi dessverre ofte anser for problematiske eller direkte uønskede: sorg, angst, aggresjon og liknende.
I deres sted ville jeg derfor bruke litt mer tid på å oppdage hvem hun faktisk opplever at hun selv er. Hva er det hun opplever i de sammenhengene der hun etter din mening har problemer med å bli sett eller finne sin plass? Blir hun lei seg fordi hun dermed går glipp av mye, eller har hun bare en fornemmelse av at hun burde være annerledes? Hvordan opplever hun de kjærlige dyttene hun får av dere? Er hun glad for dem og finner støtte i dem, eller blir hun også lei seg for at hun «skuffer dere»?
Ditt ønske om å finne flere måter å støtte og hjelpe henne på er derfor en god idé – hvis det handler om å bygge opp blanding av god selvfølelse og større sosial selvtillit i henne. Hvis det handler om at hun har bruk for enda flere år til å avklare sitt selvbilde og nærme seg de sosiale spillene med forsiktighet, er det kanskje bare en kjærlig, men ikke spesielt relevant idé.
Prøv å iaktta henne både hjemme og ute. Ser hun ut som et avbalansert menneske, åpen og livsglad, eller virker hun beklemt og selvutslettende? Fjern fokus litt fra hennes sosiale handlinger, og se mer på ansiktet, øynene og kroppsholdningen hennes.
Hvis hun virker fornøyd og aktiv, har hun kanskje mindre bruk for inspirasjon til å melde seg inn i flokken, og mer bruk for å ha foreldre som er stand-by for å lytte til hennes bekymringer og dårlige erfaringer.
Hun er ni år gammel, og dermed allerede «tween» (aldersgruppa 8- 16 år, red.anm.), det innebærer at hun mer og mer speiler seg i sine jevnaldrende. Hun er med andre ord allerede i ferd med å skape sin egen identitet, og kanskje er hun en av dem som må finne seg selv før hun kan bli konform eller individ, for så å bli et gruppedyr.
Det vil utvilsomt medføre en del tvil og frustrasjon for henne, og mange ganger vil hun føle seg misforstått eller utilstrekkelig fordi hun ikke er som de andre. Denne trangen til å være som de andre og høre til i en gruppe, er enormt sterk i hennes alder, men den har også sin pris.
Hvis jeg var i deres sted, ville jeg nok prøve å legge en demper på trangen til å gjøre henne til et gruppedyr, og heller følge interessert og engasjert med i hvem hun faktisk er, og er i ferd med å bli. Gi henne det nødvendige språket til å beskrive seg selv og sine opplevelser, og del hennes frustrasjon og sorg over å være annerledes så empatisk som mulig med henne.
Dette handler jo ikke om manglende «sosial kompetanse», som er tidas yndlingsuttrykk for barn og unge som ikke er helt A4. Det handler om en niåring som nøler litt med å kaste seg ut i en del av de sosiale utfordringene som andre barn bare gjør med stor selvfølgelighet.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015