INNLEGG:
Jeg er en 17 år gammel gutt som bor i en familie på fem: Mamma, pappa og to søstre på ni og seksten. Vi lever helt greit, og foreldrene mine har begge gode jobber. Alle barna går på skole og vi trives godt.
Men det er en ting som er ødeleggende, og det er at pappa alltid blir så veldig sur. Han maser og kjefter på oss alle fordi vi ikke lever opp til hans forventninger. Det skjer nesten hver dag etter han kommer hjem fra jobben. Hvis det ikke er ryddig, hvis det ikke er middag på bordet etter en lang dag, hvis barna ikke har gjort lekser, så kjefter han.
Det tærer veldig på meg. Jeg er lei av all den masingen hans og lurte på hva som kan gjøres for å minske dette. Hvis vi prøver å snakke med ham, så blir han bare sintere. Dette kan ikke fortsette.
SVAR:
Egentlig er det jo mammaen din sin jobb du tar på deg her. Trivselen i enhver familie er avhengig av stemningen, atmosfæren eller «lukten i bakeriet», som vi sier på dansk og i deres familie lukter det vondt når pappa kommer hjem. Det betyr at alle trives dårligere
enn de burde, inkludert din far og din mor , som nok er den som burde tatt på seg ansvaret for å endre dette. Kanskje har hun forsøkt, men med like lite suksess som deg. Likevel burde ikke du bære dette ansvaret. Jeg vet godt at du ikke bare kan legge det fra deg, derfor skal jeg gjøre mitt beste for å gi deg et svar som forhåpentligvis kan hjelpe familien din.
Jeg pleier ikke å tildele mennesker jeg ikke har møtt, diagnoser, og slett ikke offentliggjøre dem, men siden faren din lider av en sykdom, som tidligere bare rammet fedre, men nå også i høy grad mødre, tar jeg sjansen. Faren din lider av «sirkusdirektørsyndromet». Det er
mennesker som kommer inn i manesjen, stiller seg i sentrum og begynner på sin tirade: «Hvis du bare var sånn i stedet for slik og hvis du hadde gjort dette i stedet for ingenting og hvis du bare kunne vært helt annerledes enn du er og for øvrig holde opp med å gjøre sånn og slik ja, så ville jeg hatt det mye bedre!» Dette er den typiske maskuline utgaven.
Den feminine utgaven er mindre åpenlyst aggressiv. Den brukes for det meste når det kommer gjester på besøk og høres omtrent slik ut: «Ja, dere må bare unnskylde at hele huset er så rotete, men barna mine er ikke noe flinke til å rydde opp etter seg og hjemmet vårt ser ikke ut til å interessere min mann noe særlig!» På denne diskrete måten melder de seg ut av sin egen familie og skyver fra seg ethvert ansvar samtidig som de diskret reklamerer for sin egen opphøyde ansvarlighet. Budskapet er det samme som din fars: Hvis alt gikk på mine premisser, ville denne familien være et mye bedre sted å være! Det interessante og tragiske er at denne atferden er egosentrisk og antifamiliær.
Det betyr imidlertid ikke at disse fedrene og mødrene er kalde egoister. De er bare frustrerte, hjelpeløse og ute av stand til å uttrykke sine egentlige følelser og tanker. Deres evige kritikk er i virkeligheten uttrykk for at de opplever seg selv som eneansvarlige og aldri har lært hvordan man bygger et fellesskap. Mange av disse kritiske despotene er selv vokst opp med en far eller mor med diktatoriske tendenser og andre i hjem preget av slapphet og manglende engasjement fra de voksne.
Faren din forsøker faktisk å være en god, rettskaffen og ansvarlig familiefar, men selv om han selv sier det hver dag har han ennå ikke erkjent at dette mislykkes for ham hver eneste dag. Han hører simpelthen ikke verken hva dere sier eller hva han selv sier. Dette er ydmykende for en mann som tenker store tanker om seg selv, men i stedet for å bli ydmyk og reflektert gir han resten av familien skylda for sin opplevelse av nederlag. Han elsker familien sin, men klarer ikke omsette denne kjærligheten til kjærlig atferd.
Det gir resten av familien to alternativer: Enten begynner han å lytte til kona og barna sine, eller så kan alle dere andre bruke en masse
energi på å «gjøre pappa glad». Den første muligheten kan faktisk være sannsynlig, mens den siste er dømt til fiasko.
Spørsmålet er altså hvordan dere får ham til å lytte, og da kan følgende retningslinjer ofte være til hjelp:
Det hjelper ikke å kritisere ham. Han har hele sitt liv vært et offer for kritikk og selvkritikk og kan bare reagere med motangrep når han opplever ny kritikk. Derfor vil jeg kanskje begynne med å vise ham denne spalten og gi ham noen dager på å fordøye innholdet. Det vil gi ham muligheten til å inngå i en samtale uten at han risikerer å miste verdigheten.
Hvis han nekter å delta i en samtale om hvordan alle har det, trer det gamle foreldreutsagnet i kraft: «Hvis du ikke vil høre, må du føle!» Det innebærer at alle inklusiv din mor må reise seg opp og forlate rommet så snart han begynner på sin rutinemessige kritikk av alt og alle. Dere skal ikke si noe, bare gå utenfor hørevidde. På denne måten vil han bli konfrontert med sin følelsesmessige isolasjon i en konkret og fysisk form, og dere lærer alle hvordan man kan beskytte seg selv mot krenkelser og overgrep.
Det ovenstående handler ikke om å bygge strategier mot deres far. Det handler om hvordan dere selv kan beskytte dere mot krenkelsene hans og dermed i det minste begrense deres egen og hans skyldfølelse. Dette er et spesielt viktig poeng for din mor. Hun skal ikke gå inn i rollen som den som beskytter barna sine mot faren deres. Hun må lære å ta vare på seg selv og sin egen verdighet og selvrespekt og på den måten være et godt eksempel for barna sine. Makter hun ikke det, må dere barna dessverre klare dere selv hver for seg og på den måten ender deres fars ensomhet og isolasjon med å smitte alle i familien.
Jeg vil gjerne avslutte med å si at jeg håper begge foreldrene dine vil sette pris på ditt modige initiativ til å forandre stemningen i familien deres. Din far kan lære mye av deg, hvis han selv vil. Han har kjempet med denne konflikten i hele sitt liv, og han fortjener å bli satt fri for å bli det beste menneske han kan være.
- Mat og barn, en historie om et barns utvikling - July 2, 2015
- Bonusforeldre (utdrag) - July 2, 2015
- Tenåringsfamilien - June 4, 2015