FB


Er det greit for barnet å ha lite kontakt med pappa?

Jeg har en datter på snart to måneder. Faren og jeg er ikke sammen, men han er hos henne to timer to ganger i uken. Vi har en god tone oss imellom og en samværskontrakt som vi er fornøyd med. Men etter hvert som barnet blir større og mer oppmerksom på omgivelsene, er jeg redd for at hun skal føle seg utrygg. Hvordan kan vi unngå det i vår situasjon?

De første tre ukene av livet hennes var faren på besøk én time hver dag. Vi ønsket at hun skulle venne seg til ham fra begynnelsen av. Men hele tiden er det så mange som vil dulle med henne. Greier hun å skille den ene personen fra den andre? Vil hun kjenne faren igjen fra gang til gang – eller vil denne tilvenningsperioden gi henne en utrygg start på livet?

SVAR:

Hvorvidt et barn får en trygg start på livet, avhenger helt av hvor trygge foreldrene er og om barnet får nok omsorg. Et godt samarbeidet team bestående av mor og far som bor sammen, kan ideelt sett selvfølgelig yte mer omsorg enn en enslig forelder.Barnets far er i en spesiell situasjon. Det kunne være interessant å vite hvordan han trives med denne måten å være far på. Dekker det å være far på klippekortbasis hans behov? Og gir det mening i livet hans? Møter han datteren sin med alle sanser åpne og er klar til å lære henne å kjenne? Beriker det ham som menneske å ha denne relasjonen til barnet sitt?

Dersom svarene på disse spørsmålene er bekreftende, er det ingen grunn til å bekymre seg for datterens trygghet. Han har samme rolle som en bestefar, nabokone eller tante kunne hatt i deres datters liv, der mor er det absolutte sentrum.En to måneder gammel baby gjenkjenner en perifer person som faren i den forstand at hun jevnlig hører stemmen hans, merker duften av ham, kjenner hvordan han holder henne og så videre. Alt dette blir en del av hennes bevissthet og følelsesliv etter noen måneder og vil danne basis for både gjenkjennelse, glede og savn.

Gradvis utvikling
Datteren deres er, som alle andre barn, født uten en historie og viten om hva det vil si å ha foreldre. Det vil ta omtrent et halv-annet år før hun langsomt begynner å forholde seg til måten faren hennes har valgt å være far på – og enda litt lengre tid før hun uunngåelig vil problematisere den. Trygghetsfølelsen – hennes velbefinnende og hvordan hun trives i livet og sine viktige relasjoner – er ikke berørt av dette. Men det har betydning for den relasjonen hun på lang sikt vil få til faren sin, som igjen avhenger av hvor vel han føler seg med det valget han har gjort. Langt inn i voksenlivet vil hun periodevis kunne savne ham, bli sint på dere begge på grunn av den familieformen dere har valgt for henne eller begynne å idealisere faren. Men det betyr ikke at hun er utrygg.Ingen kan i dag si hvordan hennes familie vil ta form. Vil mor få en ny kjæreste eller samboer? Kommer far til å få en ny kjæreste og flere barn, og vil far og mor være i stand til å opprettholde den gode tonen seg imellom? Hennes trygghet som menneske avhenger fullt og helt av om det vil være rom for tankene og følelsene hennes – og om far, mor og nye partnere vil og kan gi plass for dem og ikke lar den dårlige samvittigheten regjere.

Dersom det lykkes dere begge å møte henne med disse egenskapene gjennom hele hennes oppvekst, er det stor sannsynlighet for at hun vil foretrekke å bo hos faren når hun når pubertetsalderen. Jenter har behov for et maskulint motstykke for å kunne utvikle seg optimalt, på samme måte som gutter har behov for det feminine. Erfaringen viser at det er meget vanskelig for barn å høste fruktene av dette på deltid. Det krever en relasjon som strekker seg over 24 timer i døgnet. Den er det viktig at hun føler seg fri til å velge, også om forholdet mellom deg og faren ikke skulle være like harmonisk som nå når den tid kommer. Det er mulig at jeg tar feil, men det virker som om den nåværende ordningen stort sett er på dine premisser?

Upløyd mark
Vi kan ikke vite hvordan barn opplever en ordning som den dere har valgt. Det vi vet er at små barns tilknytning til begge foreldre er viktig – kanskje det aller viktigste! Vi mangler tilstrekkelig erfaring og forskning for å synliggjøre hva som skal til – sett fra barnehøyde. Historisk sett har vi ikke lagt vekt på den tidlige tilknytningen mellom far og barn. Det er et mindretall av fedre som har vært seg den bevisst og prioritert den. Historien er full av «fraværende fedre» med problematiske forhold til sine barn. Men menneskeheten har overlevd til nå.

Nyere forskning viser at babyer foretrekker en «triade» når de skal knytte seg til og bygge relasjoner til sine foreldre. Den klassiske påstanden om at babyer foretrekker moren, har vist seg å være feil. Når begge foreldrene står til rådighet, er nærværende og åpne, foretrekker barna samme tilknytning til mor og far. Den ordningen som du og barnets far har tenkt ut, gir neppe datteren deres denne muligheten. Derfor er det så viktig at faren stiller seg selv en rekke viktige spørsmål, blant annet dem jeg har stilt ovenfor. Det er viktig fordi han også må bli bevisst på de baksider eller tap som er forbundet med hans (deres) valg.

Generelt er det klokt å gå ut fra at barn fungerer på samme måte som voksne. Tenk deg at du om ett år møter en mann som du liker og velger ham som din venn og elsker et par ganger i uken. Men du ønsker ikke å bo sammen med ham. Dersom dette forholdet hadde utviklet seg til et kjærlighetsforhold, ville det for de fleste voksne under førti vært frustrerende ikke å kunne bo sammen. Noenlunde slik vil datteren deres ha det i forholdet til sin far. Man skal være et modent og erfarent menneske – om ikke meget engstelig og såret – for å foretrekke et kjærlighetsforhold som ikke innebærer felles bolig.

Det ville ikke overraske meg om denne formen for parforhold blir mye mer alminnelig i årene som kommer. Men det vil i tilfelle være erfarne og bevisste voksne som treffer dette valget, og muligheten for å skifte mening vil hele tiden være åpen. Barn er hverken bevisste eller erfarne. Valgfriheten deres er begrenset av hva de voksne velger.

Jesper Juul
Latest posts by Jesper Juul (see all)